Nordmøringen gjennom 400 år.

Vågen i Kristiansund har lange tradisjoner bakover i tid. Bilde fra Internett.

I sagatiden var Nordmøre langt større enn det er i dag.  Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen hørte i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøy i nord til Stemshesten i syd.

Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi  til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.

Vår plassering og kyststripe ut mot storhavet har til alle tider gjort at vi har hatt kontakt med omverdenen, både innenlands og utenlands. Nordmøringene har vært kjent for å være dyktige sjøfolk. Herfra dro vikinger ut på hærferd og herfra stevnet de også til Island og bosatte seg der da fiskeværene på den tiden over en lang periode hadde for stor befolkning.

Det har vært drevet fiske så lenge det har vært mennesker på Nordmøre. I vikingtida og fram til 1200-1300 tallet var dette fisket i vesentlig grad beregnet til å dekke det daglige behovet for de som bodde der. Men det er grunn til å anta at det allerede på den tida ble ført endel fiskeprodukter over de eldgamle stiene og veiene på Sunndalsøra og Litledalen til forskjellige plasser lengre inn i landet. Dessuten ble det i en mindre grad ført ut fisk og tran til engelske og andre  oversjøiske havner.  Senere økte denne eksporten, men folk på vår kyststripe ble ofte hemmet av embedsverket i Trondheim og hanseaternes storhetstid i Bergen.

På slutten av 1500 og begynnelsen av1600-tallet skjedde det store endringer på vår del av kysten grunnet den store trelasthandelen som da foregikk med Nederland. Handel og bytting av varer gjorde at det etter hvert vokste opp et bymiljø som den gangen ble kalt Lille-Fosen og som litt senere fikk bystatus med navnet Kristiansund. Fram til denne begivenheten var det mange hendelser som førte til utviklingen til bystatus for vår kjære by.

Den store trelastdriften gjorde også sitt til at det økonomiske livet her på traktene forandret seg. Fra rikt værfiske til trelasteksport. Dette førte Nordmøre ut av middelalderen og inn en nyere tid. Alle de fartøyene som fra begynnelsen av 1600-talet kom til Nordmøre etter treprodukter, skapte nytt liv i fogderiet. De tok ofte med seg varer og tusket med eller mot loven. Etter sagnet hadde de penger med seg som de betalte for trelasten. Det gjorde folk kjøpedyktige og handel og omsetning kom i gang.

Som nevnt i en av mine tidligere blogger var sjørøveriene i første halvdel av 1600-tallet en plage. De dristige dunkerquekaprerne gjorde kysten vår utrygg. De våget seg helt inn i fjordene der de kapret de utenlandske fartøyene som lastet trelast. Etter sagnet var myndighetene en periode ganske maktesløse ovenfor dem. Særlig plagsomt skulle det ha vært i 1640-årene da eksporten av trelast var på sitt beste. Som nevnt var denne eksporten en av de største årsakene til at Nordmøre ble et eget tolldistrikt og opptakt til bystatus. Den alminnelige vareomsetningen hadde også en sterk oppsving.

Det kunne ligge opp til 30 utenlandske fartøyer i vågen på den tiden for blant annet tollklarering. Det skapte stor oppsving både i handel håndverk og vertshusvirksomhet. Men myndighetene fulgte utviklingen med argusøyne for de ville begunstige de større byene Trondheim og Bergen. Derfor kom det flere ganger forbud, utenom trelasteksporten, mot direkte import og eksport til – fra Nordmøre av varer. Men påbud eller ikke, bydannelsen av Fosna stanset ikke. Den kjempet seg fram til tross for motstanden.

Framveksten av en by i vår landsdel på Nordmøre kom som en nødvendig og logisk følge av trelastdriften og den nye tids gjennombrudd. Hverken privilegietvang eller handelsrestriksjoner maktet å hindre en naturlig utvikling av et økonomisk sentrum på dette stedet som etterhvert fikk navnet Kristiansund.

Tross motstanden og forfordelingen kom vi oss videre, den gangen som i dag.

 

 

 

Reklamer