Gjennom et forholdsvis langt maritimt yrkesliv, mesteparten i utenriks sjøfart, har jeg hatt en viss stolthet over å ha vært en del av skipsfarten som en tradisjon med lange bånd tilbake i historien. Kanskje spesielt i startfasen på 1950-tallet og framover i tidlige ungdomsår gjorde dette seg gjeldende.
Det ga meg også en slags trygghet og tro på en framtid som ga muligheter til utdannelse og til et rimelig utkomme og levekår. Men utover spesielt i 1990-årene begynte jeg å kjenne på en stigende frustrasjon og forbitrelse over behandlingen vi fikk av rederstanden. En snikende følelse av å bli utnyttet gjorde seg også mer og mer gjeldende.
Grunnene var mange men ganske sammenfallende. Det som var igjen av den nordiske delen av mannskaper ble ofte ble sendt ut til de mest utrangerte skipene, for å oppgradere dem til en så noenlunde brukbar forfatning. Besetningene jeg var i befatning med var hovedsakelig filippinske. For det meste greie folk å hanskes med, men det det var også en god del «blandadrops», men med sertifikater og papirer tilsynelatende i orden. Etter hvert som de fikk en viss opplæring ble de sendt ut på de nyeste skipene i flåten, der mange av disse skipene ble fullt bemannet med asiatiske og filippinske sjøfolk. Med denne utviklingen fant jeg ut at hvis jeg skulle bevare helsa til jeg ble pensjonist måtte jeg prøve å finne på noe annet å gjøre. Dette, sammen med ønsket om å få være nærmere familien, var hovedgrunnene til at jeg søkte stilling i MRF.
Jeg hadde lest de fleste av romanene til Anne Karin Elstad om forholdene og livet i nordmørsfjordene før jeg fikk ansettelse på lokalfergene her på Nord-Vestlandet i løpet av mai 1995. Det virker som om det meste av det hun beskrev i bøkene sine traff ganske godt. Det er erfaringene og inntrykkene jeg sitter igjen med fra årene med fergefart fram til jeg ble pensjonist på heltid i 2003.
Det var litt av en overgang fra et forholdsvis røft utenriksmiljø der de fleste av den skandinaviske delen av mannskapet forlengst var borte, og erstattet med asiater som hadde en helt annen tenke- og væremåte enn vestens folk. Språkproblemer kunne nok også inntreffe, og gjorde sitt til at du måtte passe ekstra godt på for at alle operasjoner og prosedyrer som ble gjort i et krevende og risikofylt yrke, ble forstått på den riktige måten. Kontrasten til et relativt rolig og beskyttet miljø inne i fjordene her på Nordmøre var formidable og omtrent som natt og dag.
Fra å gå på «tå hev» mesteparten av tiden om bord, i et skipssamfunn som var ganske så forandret fra årene da det var skandinaviske mannskaper, og med mesteparten asiatiske besetningsmedlemmer der du som ansvarlig om bord ofte kunne føle deg isolert i ditt virke, kom du til et etter forholdene trygt hjemmemiljø med alle de rettigheter og fordeler dette medførte. For å si det slik så var det som å være i to forskjellige verdener og i realiteten også i to vidt forskjellige yrker.
Spesielt denne første tiden på fergene syntes jeg var noe nytt og annerledes og ikke minst befriende forskjellig fra det arbeidet jeg var vant med. En ny arbeidsplass der de fleste av medarbeiderne var greie folk, men med noen få unntak, og det var mye av ny lærdom å ta innover seg.
Dette, sammen med den spesielle og vakre naturen her på Nord-Vestlandet, gjorde sitt til at det ble helt nye intrykk og opplevelser etter de turbulente årene det etter hvert ble i mitt tidligere virke.
Utdrag fra et lengre kapittel i boka «Slektsarven».
Tores skriveblogg og bøker. 