Måned: februar 2014

Dette kartet har tall av forskjellige farver. Tallene med rød skrift viser forskjellige plasser på Averøya. Der tallet 18 er, ligger omtrent de gårdene som er omhandlet i dette skrivet, Skarset og Afset. Skarset lengst mot øst.  Der tallene med blå skrift er, ligger Gjemnes Kommune.  Mellom Averøy og Gjemnes ligger Kornstad- eller Kvernesfjorden. Kartet viser at det var kort vei over denne fjorden og det har vært nære forbindelser og band mellom folk som har levd på begge sider ved denne fjorden opp gjennom tidene

Omtrent i samme tidsepoke på 1700-tallet som Ole Olsson Grøna levde sitt liv på slektsgården Grøna i Nord-Gudbrandsdalen, kom en gutt som fikk navnet Torstein Knutson til verden på Averøya her på Nordmøre.

Foreldrene til denne gutten var Knut Anderson Skarset og Marit Torsteinsdotter Ekren fra Røvik på Storlandet. Torstein Knutson var den sist fødte av en barneflokk på fem og født i 1760. Videre ble han i 1783 gift med Alet Jakobsdotter Afset. De overtok med tid og stunder hjemgården til Alet Jakobsdotter der på Afset. Torstein Knutson tok da stedsnavnet der som sitt etternavn.

Knud Andersson hadde opprinnelig Grønset som sitt etternavn og kom fra slektsgården Bortistua på Storlandet og derved fra bygda med det samme navnet. Han var født ca. 1715.  I 1739 ble han ny bruker på Skarset gård. Grunnen til dette var at han skulle gifte seg med datteren til den forrige brukeren der. Hennes navn var Anne Olsdotter Skarset.

Knud Andersson og Anne Olsdotter fikk 3 barn sammen. Hun døde tidlig, allerede i 1749, og ble bare 27 år gammel. Slik det kunne se ut etter skiftet var hun etter forholdene ganske velstående. 1 hest, 4 sauer, 3 geiter, 4 sildegarn, 1sølvbelte, 2 sølvskeier og 1 kopperkjel. Det var også nevnt jordegods til 21 riksdaler i gården Skarset og 9 riksdaler i gården Stokke på Storlandet.

Knut Andersson som nå hadde tatt stedsnavnet Skarset til sitt etternavn, giftet seg pånytt i 1750 med Marit Torsteinsdotter Ekren fra Røvik på Storlandet.. Som nevnt innledningsvis var deres barn nr. 5 en gutt som fikk navnet Torstein Knutson, født 1760 og etter hvert tok etternavnet Afset. Han var følgelig også en av mine tipp-tippoldeforeldre.

Gården Skarset på Averøya, som Torsteins foreldre på daværende tidspunkt var brukere på, har fått navnet sitt fra fjellryggen som flater seg ut bak gården og åpner seg i et grundt skar. En skogvoksen haug med marker strekker seg fra Mek, både på oversiden og nedenfor gården. Både Afset og Skarset ligger vakkert til mot Kornstadfjorden og mot Storlandet som ligger på den andre siden av denne fjorden. Det er tegn som tyder på at begge disse gårdene på Averøya har eksistert langt tilbake i tiden.

Selv om både Ole Olsson Grøna og Torstein Knutson Afset levde omtrent i den samme tidsepoken og under de samme livsforhold, var det store forskjeller på betingelsene for å overleve.

Både Skarset og Afset var kystgårder og de hadde muligheter mitt opphav fra Grøna i Nord-Gudbrandsdalen ikke hadde. Det var rikdommen ved å høste av havet, og som var en del av denne kystkulturen. På grunn av dette hadde de følgelig muligheter for å livberge seg hvis det ble prekært med å mette alle i en storfamilie bare av gårdsdriften. De kunne også få mat og inntekter både av fjord og havfiske.

Etter forholdene var gården Skarset den gangen av en brukbar størrelse. Den hadde 1 hest, 7 kyr, 6 ungdyr og kalver. Den hadde også 8 sauer og 7 geiter. Den avlet ellers 14 tønner med havre. Høyavlinga var på 20 lass og gården måtte i tørre år kjøpe til noe for.

Hvor viktig markedet ved Veblungsnes i Romsdal var for folkene som bodde rundt Kornstadfjorden her på Nordmøre er ikke godt å si, men det var etter forholdene en lang vei for dem. Enten måtte de rundt Hustadvika eller de kunne dra båten gjennom eidet mellom Eidsøra og Eidsvåg. Men noen gjorde nok dette også slik som historien vet å kunne berette, og som jeg vil prøve å belyse nærmere gjennom den nye boken som nå er under utarbeidelse

Parti fra fjellovergangen mellom Lom-Vågåtraktene mot Romsdalen.

Da det fiktive møtet med Ole Olsson Grøna fant sted ved Lesjaverk i min tidligere beretning, hadde min tipp-tippoldefar som levde for et par hundre siden, på midten av 1700-tallet, allerede hatt en forholdsvis lang og etter forholdene strabasiøs reise bak seg.

Fra vår felles Slektsgård Grøna  i Lom Kommune hadde han gått tråkket, eller Tjodveien som den ble kalt den gangen på 1700-tallet, til Bakke som lå et stykke vest for Grøna. Betegnelsen Tjodvei viste at det var en vei som løp gjennom bygda fra ende til annen. Derfra hadde han muligens fulgt tråkkene over fjellet forbi Aursjøen til Lordalen ved Nysætra eller Storsætra. Da han kom dit hadde han hatt to muligheter på sin videre ferd mot Veblungsnes.

Den ene av dem var å svinge nedover dalen til Hoset i Lesja, for deretter å fortsette nordvest over hoveddalføret mot Romsdalen. Eller han kunne ha vandret nordover fra Nysætra, like vest for fjelltoppen Digervarden og over til Grøndalen til folk i Mølmen i Lesjaskogen. Men dette var en farligere vei da tråkket gikk opp i 15-1600 meters høyde, og skulle det bli dårlig vær der kunne fort situasjonen ha blitt truende grunnet små muligheter til å finne ly. Vi får tro at han brukte den første muligheten siden dette var så vidt tidlig på høsten, i september måned.

Man det var også en tredje mulighet han kunne ha fulgt og som sikkert hadde vært mer aktuelt noe senere på høsten da det vanligvis var mer ustabilt vær. Det var Tannseterveien. Den lå en mils vei lengre vest i Skjåk Kommune og var sikrere på flere måter. Først og fremst grunnet flere steinbuer til å søke ly i  hvis uværet skulle slå til.

Men på sin ferd videre mot Devold Gård i Romsdalen hadde mitt opphav fra tidligere tider enda mange utfordringer igjen. Veien nedover Romsdalen var den gangen både kronglete og smal. Så av og til måtte Ole ta av kløven på hesten for å komme seg fram mellom de høye kampesteinene i dalbunnen. I storura på nedsiden av Skiri kan en enda finne en svær heller ved restene av Gammelveien som på folkemunne ble kalt «Fantehotellet». Det var en rasteplass som ofte ble benyttet i tidligere tider.

Det finnes også navn som tyder på strabasiøse turer, slik som «Bjørnekleiva», der de måtte opp til Brudegårdene for å komme gjennom. Mellom Monge og Skiri, og helt opp til Flatmark i Romsdalen, er dalbunnen fylt med fjellstykker større enn bolighus. Å få til en så noenlunde farbar vei med de hjelpemidlene de da hadde, maktet de ikke. I den omtalte Bjørnekleiva, helt opp mot grensa til Lesja og Oppland Fylke, var det selve grunnfjellet som stengte. Derfor måtte de lengre opp i fjellsiden for at det skulle være farbart.

Videre nedover dalen lå veien ofte nær de steile fjellene. Særlig oppunder foten ved Romsdalshorn pressa elva veien opp til fjellsida, slik at snø og is kunne falle ned på veien og stenge den. Dette var til stor skremsel for folk som reiste der.

Elva ble ikke temmet før i de senere år. I tidligere tider måtte de ro over den for å komme fram til Veblungsnes, som fra gammelt av var innfallsporten til denne handelen som foregikk mellom øst og vest. Men omkring 1820 kom det bro over den, noe som gjorde at transporten ble noe lettere. Broen ble kalt Grøtørbroa.

Dette var hverdagen til ferdselsmannen som kom med sin kløvhest fra Gården Grøna i Lom kommune den gangen for å bytte til seg varer på markedet ved Devold Gård ovenfor Veblungsnes i Romsdalen i midten av 1770-årene. Han hadde på denne turen hatt en til dels farefull reise bak seg. Boken jeg arbeider med vil forhåpentligvis gi et enda bedre og mere utførlig bilde av denne reisen og forholdene slik de var på dette årlige markedet som foregikk ved Veblungsnes i Romsdalen for ett par hundrede år siden.

Bilde av Devold Gård i Romsdalen slik den tar seg ut i dag.

Mannen hadde en kløvhest med seg som han leide nedover veien som førte mot Åndalsnes. Han så ut til å være rundt 40 år gammel, forholdsvis liten av vekst men kraftig og iført klær som hørte en annen tid til. Vadmel jakke, knebukse, strikkastrømper og hjemmelagede sko.

Et skilt viste at vi var ved Lesjaverk på vår biltur oppover fra fergetillegget ved Åfarnes mot Dombås.  Litt forundret stoppet jeg bilen i veikanten for å hilse og snakke med denne mannen som skilte seg så vesentlig  ut fra vår tid både med klesdrakt og reisefølge. Over ryggen på denne kløvhesten var det festet to sekker, en på hver side og de så ut til å være ganske tunge av vekt.

«Fordi jeg er en del av din 200 år gamle fortid har vi hilst på hverandre før», begynte han sin samtale, og fortsatte: «mitt navn er Ole Olsson fra slektsgården Grøna i Lom kommune og er nå på vei til et marked ved Devold Gård i Romsdalen». Så spurte han meg om jeg viste noe om det årlige markedet som hadde vært på Devoldgården, noe jeg bekreftet etter både å ha lest og skrevet endel om det i mine tidligere slektsbøker. Han fortalte at i de to sekkene han hadde med seg var det rugmel, som han skulle ha som byttemiddel mot andre varer på dette markedet. «For der møttes øst og vest til handel», sa han, «og dette har foregått gjennom mange generasjoner bakover i tid».

«Vestlendingene og møringene hadde fiskeprodukter med seg, og fra bygdene på andre siden av fjellet redskaper og naturprodukter, de fra Lom og Sjåk for det meste kornprodukter. Opplandsbøndene hadde også med seg jernvarer, tjære, never, fiskegarns skavler og landbruksredskaper. Fra andre gårder var det meieriprodukter av forskjellige slag»

«Folk vestfra kom reisende med båter, forskjellige former for ro- og seilbåter, og de overnattet gjerne om bord, noe som for dere som lever i dag fortoner seg som under svært kummerlige forhold. Men folk var ikke bedre vant på den tiden. Verre var det for fotfolket, for de måtte jo overnatte der det er mulig, i naust og i uthus og i de små hyttene som var oppsatt der handelen pågikk».

«Det er nok vanskelig å forklare din generasjon dette med varestrømmen som hadde slik en stor betydning i den tiden jeg representerte». Han kikket granskende på meg og fortsatte «Du som kjører der rundt i din komfortable bil og har det varmt og godt og har høy velstand, tenker du noen gang over hvorfor du har det slik? Tenker du noen gang over at også du har et stort ansvar ovenfor vår etterslekt. Om det å sette dem inn i  tidligere kultur og historie og at det på en måte er, og har vært, en arv vi må ta vare på fordi det er en del av oss selv»?

«Du vet, folk måtte klare seg med de muligheter de hadde til rådighet, og da var det byttemidler av forskjellige former for naturprodukter som var det de hadde. Derfor var dette markedet i Romsdal så viktig gjennom mange 100 år».

Jeg svarte han på denne måten: «Gjennom denne boken som jeg nå har påbegynt vil jeg forsøke å formidle ditt budskap videre til de som måtte være interessert. Jeg vil etter hvert begynne med fjellovergangene og de gamle tråkkene fra Lom og Sjåk over til Romsdalen og ta opp forskjellige aspekter av utviklingen opp gjennom tidene».  Så vil jeg også forsøke å ta opp situasjonen til de av mine forfedre  som levde her ute ved kysten som jeg bor, på samme måten, de som du brukte å møte der inne ved Veblungsnes i Romsdalen».

Bildet av den fiktive personen ble borte for denne gangen og du står tilbake med dine inntrykk og dine tanker. Har vi egentlig tross vår velstand og vår overflod av gods og gull blitt en bedre og lykkeligere verden?