Måned: februar 2015

Min oppdaterte web-side med den nye framsida.

Har oppdatert min nettside www.toreslekt.com med en ny illustrasjon. Denne håper jeg bringer bedre fram budskapet og formålet med det jeg skriver. De siste 2 bøkene, «Slektsarven» med den etterfølgende «Oppvekst og hendelser på Gomalandet», er mye basert på mine egne opplevelser og erfaringer fra en tidlig etterkrigstid framover mot 1970-årene og mot dagens samfunn. Bøkene er derfor biografisk preget med mine egne opplevelser. En annen type bøker enn de 2 første bøkene «Sølvskjeberget» og «Kystvegen» som er basert på slekthistoriske fakta.

Mine innslag i bloggene bærer også mye preg av dette. Håper de som går inn på  nettsiden vil sette pris på denne oppdateringen. Dette blir innledningen til flere blogginnlegg fra vår egen nære fortid og fra våre røtter her på Nordvestlandet.

”Fiskaaengården”. Gomagata 19. Etter maleri av Tore Grønseth.

Huset ble bygd i 1915 og skulle etter sigende ha vært det første med vannklosett på Gomalandet. Etter at bestefaren Anton Fiskaaen døde, overtok barnebarnet Anton F. Bjørlo huset. Han solgte det i 1971. Etter 2. verdenskrig bodde det mange i Gomagata 19. Det var først og fremst familiene til 3 av døtrene til den daværende eieren, Anton Fiskaaen. I første etasje bodde familiene Rosbach og Ansnes.

Gomalandets sentrum var på 1940-1950 tallet så helt forskjellig fra slik det har utviklet seg senere. For etter at den nye broa over Nordsundet var på plass i 1980-årene ble samlingspunktet som var der borte.

Der det tidligere var en flott og velstelt eiendom, Fiskaaengården, er det nå en pilar til den nye broa som ble bygd mellom vår bydel og Nordlandet i 1980-årene. Kan enda huske den velstelte haven med et stort kastanjetre, Hestekastanje tror jeg de kalte det, som var ved inngangspartiet på innsiden av porten.

I andre etasje bodde det på den tiden 2 søskenbarn av min far, Gudrun og Karen Grønseth. De var den gangen syersker på en av konfeksjonsfabrikkene på Kirkelandet. Det hendte vi barna ble invitert opp til de snille tantene, og da kunne det vanke enten en kake eller andre godsaker.

De små bedriftene, slik som fiskehandler, baker, skomaker, og etter hvert kiosk og kolonial, forsvant etterhvert. Hele denne sosiale delen som var en del av det vi som bodde på Gomalandet oppfattet som et lite samfunn, var der ikke lengre, og dette samlingspunktet samt en epoke av lokalhistorien på Gomalandet for alltid borte.

Etter hvert ble også selve samfunnsmønsteret annerledes. Radio og fjernsyn ble allemannseie og nyhetene kom direkte inn i stuene til hver enkelt av oss. Bil ble vanlig og vår sosiale væremåte forandret. Holdninger og syn på andre mennesker uansett sosial status, har også forandret seg gradvis fram mot den tiden vi har i dag.

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig for dagens yngre befolkning med den oppvekst og de holdninger som er en del av dagens samfunn, å forstå slik det fungerte i min barndom og ungdomstid på 1940-1950 tallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her ser vi arbeidere fra Backers Trelastlager laster plank og materialer på en lastebil. Fra venstre sees Kristen Jensen, Ole Kulø og Ole Naustvoll. I venstre billedkant kan vi skimte fjøset på Strand Gård som enda var forholdsvis intakt. Der var vi lommekjent og visste om alle gjemmesteder vi hadde bruk for i vår barndoms verden. Bildet må være tatt i begynnelsen av 1950-årene.

Etter hvert som bedriften Backer Trelastlager A/S utvidet sin bedrift og sine lagerplasser ble det mange plank- og stabler av annen trelast utenfor gjerdet til oss som bodde på Strand Gård. For de av oss som var i den rette alderen, var dette på en måte et eldorado for gjemsel og andre leker som vi kunne finne på i den tiden.

Ikke alltid var det like godt mottatt av de som arbeidet der, da noen av stablene kunne rase ut hvis vi ble vel ivrige i de forskjellige fasene av leken. Utrolig nok kan jeg ikke huske at noe alvorlig skjedde under disse seansene der tunge materialer og plank raste ut. Vi var utrolig raske til bens, noe som av og til reddet oss både fra plankene og sinte formenn og arbeidere.

Kan huske at Backer Trelastlager i en viss periode stuet iolasjonsmatter, som den gangen besto av glassull, i første etasje av fjøset der dyra hadde stått på bås i tidligere tider. Et særdeles ubehagelig materiale å få på klærne og huden de gangene vi var i kontakt med rullene under leker som ”gjemsel” etc.

Miljøet og det sosiale livet på gården var min barndoms og oppveksts arena i 1940-årene. Rundt bygninger og uthus var det muligheter både for  spenning og for opplevelser. De voksne hadde som regel et lite øye med oss i vår iver etter aktiviteter av forskjellig slag.

Det var lite trafikk den gangen, bortsett fra ”Backer bilen” som av og til kjørte fram og tilbake med trelast, og derfor var det forholdsvis trygt både å spille ball, sykle, ake på rattkjelke eller sparkstøtting. Av og til kunne det være litt prekært når vi i vår villskap feilberegnet litt slik at farten ble vel stor på en kjelke eller sparkstøtting. Nedover til kaien var bakkene spesielt bratte, og da særlig det siste stykket før vi kom ned til kaien. Farten økte selvsagt deretter.

I og med denne økningen av farten kunne det vel hendte at en planke som markerte enden på Backer kaia var eneste redningen fra det våte element, ja jeg har også hørt en historie der en kjelke fortsatte over denne planken og landet på dekket av en båt. Den lå tilfeldigvis akkurat der kjelken landet. Har fått det gjenfortalt av nokså sikre kilder. Men selv opplevde jeg det ikke så dramatisk.

Om det var en sorgløs tilværelse? Vanskelig å svare på, men ja for all del, til tider var det vel det. For det meste hadde vi det veldig bra og fantasien og kreativiteten fikk som regel fritt spillerom, vi klatret i trær, der svarthylltreet i bakgården var en av basene, var indianer og hvit, cowboys. Vi lekte ”fakk og befri”, gjemsel og en hel del andre aktiviteter, også sammen med barn fra andre steder i nabolaget. Det kom av og til både gutter og jenter fra hele Gomalandet, og da fikk fantasien fritt spillerom. Dette var datidens «gatas parlament».