Dette med avstander og nærhet.

Sommerfjøset5Sommerfjøset på Strand Gård med grinda som førte til omverdenen.                   Etter maleri av Tore Grønseth

I min tidlige barndom og oppvekst på Gomalandet var distansen fra bakgården på hovedhuset til Strand Gård og oppover Srandabakkan til Sommerfjøset «et bra støkke». Dette var i de første krigsårene da føttene var små og verden opp til grinda ved sommerfjøset som førte ut i den øvrige verden ganske så stor og for meg skremmende.

Det var også ett forbudt område for en to-åring til å begi seg alene ut på. Første gangen han vågde seg på denne distansen trosset gutten dette forbudet og forsvant fra bakgården på Strand Gård og var dermed «søkk borte» for en skremt mor. Riktig nok var han den gangen sammen med gårdskatten «Siri» så han var vel i godt selskap slik sett. Men for mor som hadde mistet en datter etter en drukningsulykke på gården en 10 årsperiode tidligere, var nok denne episoden en sterk opplevelse.

Og det ble også en ganske så stor oppstandelse. Gårdskatten hadde en egen evne til å forutse en trøblete situasjon og slapp også denne gangen forholdsvis lett fra det. Da vi ble oppdaget ett stykke opp i Strandabakkan spratt den behendig bak steingarden som gikk på siden langs veien og vurderte situasjonen fortløpende til den var så noenlunde trygg og under kontroll. For brudulje og litt munnbruk måtte det bare bli da denne «ekspedisjonen» ble oppdaget. Men etter at situasjonen var avklaret og rimelig stabil fortsatte retretten tilbake til trygge former i bakgården på Strand Gård igjen. Katten kom etter i sånn passende trygg avstand.

Dette med avstander og nærhet er et nokså vidtgående begrep men like fullt så viktig for oss. For det betyr så mye for tryggheten det å vite at noen bryr seg. Etter hvert som tiden og årene gikk, fikk dette begrepet en litt annen dimensjon. Avstandene til en større verden gikk fra folkeskolen som lå ett par steinkasts vei fra grinda på Strandabakkan, via Milnbrygga hvor jeg arbeidet en stund, til hyrekontoret og derfra til ett så mye større perspektiv med skipet som arbeidsplass.

Men i bakteppet lå det hele tiden en forankring og en tilhørighet og en mulighet til retrett til mine røtter. Om ikke annet så hadde jeg det i tankene at denne muligheten måtte være der ett steds.

Etter at bil og fly ble mer vanlig slik vi har det pr. i dag har jo dette med avstander fått ett stadig videre begrep. Å reise til andre verdensdeler er blitt vanlig og har mindre og mindre av noe eksotisk og eventyrlig over seg. Men det som virkelig er viktig og betyr for hver enkelt av oss er nærheten til de vi holder mest av og som er våre nærmeste. Nær sagt uansett hvor vi måtte befinne oss. Min erfaring er at jo lengre en avstand er til de du er mest glad i desto sterkere er følelsen av å ha en nærhet til dem.

Det er her jeg tror vår øverste sjef i helsevesenet bommer totalt. Han har oversett vår forankring til trygghet og nærhet til der du tilhører. Ikke minst i en akutt helsesituasjon. Hvordan tror vår helseminister folk på det ytterste skjær her oppe på Nordvestlandet tenker om ham etter alt som er antydet har forgått om snusk og fanteri i denne for oss så viktige avgjørelsen?                                                                                                                                                                          Legg alle de politiske frasene til side og kjenn på det å være et medmenneske. Vis hva det egentlig betyr å ha ett slikt verv som du nå besitter. Om du noen gang leser dette innlegget da og kanskje får et begrep om hva jeg mener. Ønsker de som har tatt seg tid til å lese det en fortsatt God Jul og Et Godt Nytt År.

Reklamer

En klokkeradio til besvær. En hendelse fra 1970-årene.

Port SaidPort Said ligger ved innløpet til Suez-kanalen på Middelhavssiden.

Hendelsen jeg vil berette om hendte engang for nesten 40 år siden. Antagelig kunne den ha utviklet seg til en større dramatikk enn det ble hvis ikke tilfeldighetene ville det annerledes.

Dette var i etterkant av den såkalte Yom-Kippur krigen som begynte 6. oktober 1973 mellom Israel og Egypt. Dette er den helligste dagen i det jødiske året, og en dag det forventes at voksne jøder skal faste. De syriske og egyptiske armeene startet et overraskelsesangrep mot de uforberedte israelske forsvarsstyrkene. Kort fortalt ble de syriske styrkene slått tilbake og selv om de egyptiske styrkene okkuperte deler av Sinai, krysset de israelske styrkene Suezkanalen og gikk mot Kairo da det ble inngått våpenhvile.

18.januar 1974 ble det inngått en avtale om å trekke styrkene tilbake etter et omfattende diplomati av USAs daværende statsdepartementssjef Henry Kissinger.

Grunnet denne krigen var det i etterkant en del ødeleggelser i Port Said, som ligger ved inngangen til Suezkanalen på Middelhavssiden. Endel bygninger var delvis bombet og skutt i filler og det var vakthold i lang tid i etterkant av egyptiske styrker der og langs ferdselsårene fra Port Said og Suezkanalen mot Kairo.

Skipet jeg var om bord i den gangen var ett kombinert bulk-stykkgodsskip på ca. 25 000 tonn, og det gikk i en såkalt World-Wide trade. Dvs vi tok laster der det måtte være muligheter for det og nesten uansett hvor hen i verden dette var.

I løpet av det siste halve året hadde vi vært i Morehead City i North-Carolina og lastet full last med tobakk i såkalte hog-heads, dvs store tønner som tok godt over 200 liter i hulmål og som ruvet godt i lasterommene. Denne lasten fraktet vi gjennom Panamakanalen og over til Japan der vi losset i flere av havnene både på øst og vestkysten.

Japan var den gangen på 1970-1980-tallet en av de ledene i elektronikkens verden og var også etter vår lommebok og målestokk relativt rimelig med mange av de varene som enda var mangelvare i vårt hjemland. I særlig grad kanskje kalkulatorer, forskjellige typer av radioer og TVer, etc. Mange av oss om bord benyttet derfor anledningen til å anskaffe en del av slike varer på denne turen. Som vi da enten sendte eller tok med oss hjem den dagen det ble ferie eller avmønstringer.. Nevner dette spesielt da det er noe av bakgrunnen for denne historien.

Skipet beveget seg denne dagen i mai 1976 østover i Middelhavet mot Port Said. Jeg hadde da vært ansatt som overstyrmann der om bord i nærmere ett år. Samme dagen fikk jeg, og noen av de andre som også hadde forholdsvis lang tid om bord, beskjed fra rederiet om at det ble avløsning og hjemreise når skipet ankom Port Said. Vi hadde på denne turen full last med forskjellige slag med stykkgods som vi hadde lastet i havner på US østkyst og den var bestemt for Damman i Den Arabiske Gulf via Suezkanalen.

Samtidig hadde vi fått beskjeder fra vår agent og myndigheter i Port Said om at vi måtte påføre nøye og på en spesiell liste det vi hadde av verdi og eiendeler. De ble så pakket i kofferter som ble plombert og ikke åpnet før vi hadde forlatt Egypt. Den 28. mai 1976 gikk vi i land i havnebyen Port Said og ble innkvartert på et hotell som delvis var utbombet av Israelske styrker etter krigen som hadde vært for ett par år tilbake.

Dette med å gå i land og ha en følelse av å være fri fra plikter og ansvar etter så vidt lang tid om bord på skipet, tror jeg nesten du må være sjømann for å forstå. En nesten utrolig befriende følelse. På dette hotellet som var delvis ødelagt, var de svært glade for å få besøk av oss. Heisen virket selvsagt ikke, den var ødelagt av bombingen. At de måtte løpe opp og ned trappene noen etasjer med mat og drikke var «no problem» og sant og si tror jeg de var rimelig fornøyde da kvelden var omme og dagens fortjeneste skulle telles opp. Det ble noen dollar ekstra for hver tur de hadde i trappene. Og noen turer ble det jo.

Neste dag i grålysningen startet vi turen til Kairo. Så vidt jeg kan huske var vi 4 personer som skulle hjem den gangen, slik at vi fikk plass i den samme bilen sammen med bagasjen. Turen gikk gjennom ørkenområder og oaser som overaskende dukket opp, der det var vann og utrolig grønt og fruktbart med mye vegetasjon og oppdyrkede områder.

Alt gikk greit for seg og sjåføren som snakket bra engelsk var i godt lune og fortalte om de siste års begivenheter og hendelser i forbindelse med krigen som hadde vært og om forholdene lokalt i Egypt.

Da vi nærmet oss Kairo ble vi stanset ved ett såkalt «checkpoint» der det sto soldater med skarpladde våpen og sjekket ut trafikken. Vår sjåfør fungerte som en slags tolk og alt gikk i grunnen ganske greit for seg. Håndbagasje, pass og papirer ble sjekket ut uten særlige problemer. Koffertene var plombert og i orden. Det ble etter hvert en lettere og mer gemyttlig stemning i blant oss og soldatene som var der.

Dette varte ved helt til den siste av oss skulle ut og vise fram sin håndbagasje. Husker han var en storvokst maskinist nordafra. Da de pakket ut handbagasjen hans fant de en godt emballert firkanta pakke som vakte en viss oppmerksomhet. De ba han om å pakke den ut for å vise fram innholdet. Da kom det på klingende nordlandsdialekt: «Æ fikk den her fra chiefen (maskinsjefen)straks før æ gikk i land for å videresende den når æ kjæm hjæm».

Foran kommandøren og soldater måtte den intetanende maskinisten pakke opp. Av alle ting var dette en klokkeradio. En stor ting å eie den gangen og da selvsagt innkjøpt i Japan på den samme turen som tidligere beskrevet. Det skulle vel ikke så stor grad av fantasi til for å forestille seg at en slik tingest kunne forveksles med en bombelignende gjenstand, så her lå alt til rette for den helt store dramatikken.

Det ble det også! Stor oppstandelse og uro i rekkene og den stakkars maskinisten ble ført bort med brask og bram og inn på ett vaktrom for videre forhør. Problemet var bare at han omtrent ikke snakket et ord engelsk. Husker vår kombinerte sjåfør og tolk sprang av garde med hendene over hodet i panikk. Ut i ørkenen bar det og bort var han. I ettertid har jeg tenkt at det var ett stort skuespillertalent gjemt i den karen.

Vi andre fikk heldigvis lov til å bistå med forklaringer og oversettelse der han sto med store geberder og armbevegelser og forklarte sin uskyld på nordlandsdialekt foran soldater og en stadig mer måpende kommandant. Fikk etter hvert en aning av at han ble mer og mer imponert over bevegelser og fakter fra denne nordlendingen. Etter hvert fikk antagelig kommandanten en forståelse av hvordan situasjonen var. Utrolig nok fikk vi beskjed om å pakke inn denne klokkeradioen igjen og ta med oss både pakken og den etter hvert svært så opphissede nordlendingen.

Som ved ett trylleslag var også vår sjåfør og tolk tilbake på banen igjen, omtrent like uanfektet som tidligere, og ferden kunne fortsette til flyplassen i Kairo.

Har ofte i ettertid tenkt på hvor heldig vi var den gangen at akkurat denne personen hadde kommandoen midt oppi den opphissede stemningen som det etter hvert ble. At det finnes slike mennesker gjør at troen på en bedre verden fortsatt er til stede.

Kanskje fungerer denne klokkeradioen enda og hver morgen ganske intetanende vekker noen til en ny dag. Sikkert uten at han/henne har noe aning om hvilken dramatikk den en gang for lenge siden var en del av. Like bra for det kunne i verste fall ha gått riktig galt!