En gang i mitt virke som en ung sjømann var jeg på samme skip og arbeidet sammen med en krigsseiler. Han hadde vært i utenriks sjøfart gjennom mesteparten av den 2. verdenskrig, og var en person jeg kom godt overens med. Husker han hadde et uttrykk når ting begynte å «toppe seg» i en eller annen sammenheng. Han kalte det «et kommers», som direkte oversatt måtte bety noe slikt som et slags kaos. Situasjonen som jeg nå skal forsøke å beskrive i dette kapittelet må vel på det nærmeste komme inn under en slik betegnelse.
En av grunnene til at jeg nevner denne episoden spesielt er at den viser hvor forskjellig våre kulturer og tenkemåter kan være, avhengig av hvor i vår verden vi kommer fra. Episoden viser også hvor spesielt vårt yrke var med de forskjellige kulturer om bord. Det kunne slå ut i mange forskjellige slags pussigheter som ingenting har med rasisme å gjøre.
Dette noe uvanlig tragikomiske sceneoppsettet, som var alvorlig nok, utspant seg om bord på en produkttanker jeg var ansatt på en gang i begynnelsen av 1990-årene. Vi hadde på denne fine tropekvelden kvittet losen utenfor deltaet til havnebyen Dar es Salaam i Tanzania og satt sjøreisen for Ras Tannura i Saudi-Arabia i den Arabiske Gulf. For så å hente ytterligere en ny last med diesel. Denne gangen bestemt for Asab i Eritrea. Som kaptein om bord den gangen var jeg aleine nordmann, den norske besetningen forsvant under depresjonsperioden i løpet av 1980-årene, godt hjulpet av både myndigheter og eget fagforbund, for vi ble jo «for dyre».
Selv en roman av Strindberg ville ha bleknet til sammenligning med hendelsene som skjedde denne svale tropekvelden utenfor Zanzibar i Tanzania. For foran meg står en asiatisk overstyrmann med et selvbilde som var lagt i grus, etter å ha «mistet ansikt» hele 3 ganger. Han snakket for anledningen kun sitt asiatiske språk, noe gomalendigen fra Strand Gård ikke forsto så mye av. Den noe sparsomme engelsken han hadde til vanlig var glemt for en stund. I forskrekkelsen over det som hadde skjedd sto håret hans bokstavelig talt rett til værs og øynene vidt sperret opp. Ved siden av han står 3 velvoksne afrikanske blindpassasjerer. Deretter en filippinsk båtsmann som for øyeblikket bare klarte å pekte på de tre herremennene, og gang på gang sa: «look, look». Han hadde i forfjamselsen klinet seg til i ansiktet med olje og så ikke helt god ut. Deretter ett par til av det filippinske dekksmannskapet.
Det måtte ha vært en skremmende opplevelse da blindpassasjerene plutselig dukket opp ved siden av dem der ute i tropemørket på dekket. Som naturlig var gikk de jo mer eller mindre i ett med nattemørket. De fortalte meg senere at det var bare «hvitøyet» de så. Vi satt på telegrafistlugaren telegrafisten, eller «gnisten», og jeg da hendelsene inntraff, og var akkurat ferdig med de forskjellige rapportene som skulle sendes rundt til rederi, befraktere og agenter etter avgangen. Med et voldsomt rabalder og styr ramlet hele hurven inn døren til telegrafistlugaren. Det var et ubeskrivelig skue. Da de verste opphisselsene var over, og gemyttene hadde roet seg noe, fikk jeg forklart at ingen av besetningsmedlemmene ville bli stilt til ansvar for hendelsene som hadde skjedd, og at vi sammen måtte prøve å gjøre det beste ut av denne noe uvanlig vanskelige situasjonen som jo ville virke inn på oss alle om bord.
Vi hadde dem med oss om bord noen uker før vi fikk sendt dem i land med agentbåten utenfor Fujayrah i De Arabiske Emirater. Under oppholdet de hadde om bord gikk alt heldigvis forholdsvis fredelig for seg. De bodde og spiste sammen med mannskapet og arbeidet på dekk sammen med resten av dekksbesetningen. Fikk etter hvert informasjoner om at de var godt kjent fra tidligere forsøk gjort på den samme måten, gjemt seg om bord som blindpassasjerer. Det var altså ikke første gangen de prøvde «lykken» på denne måten. Før lastingen i Saudi-Arabia kom det bevæpnede vakter fra Coast Guard om bord sammen med losen, og de ble låst inn på en lugar. Det var litt av en ståhei. Etter konferanse med befrakter og rederi ble vi enige om å gi dem en liten sum i amerikanske dollar som betaling for arbeidet de hadde utført under oppholdet om bord, i tillegg til at de fikk samme behandlingen som resten av besetningsmedlemmene med mat og forpleining.
De kastet pengene fra seg før de ble ført bort, tydeligvis ikke fornøyd med størrelsen av beløpet, så det var det. Kanskje går de og plystrer i Oslos gater i dag, det er ikke godt å si. For oss om bord var det i alle fall en erfaring å ta med seg videre.
En mer utførlig versjon av hendelsene er i et eget kapittel av boka «Slektsarven». Det ser nå ut til at det blir utgivelse slutten av november/begynnelsen av desember i år.
Tores skriveblogg og bøker. 