Plattformen «Alexander Kjelland» etter den katasrofale kantringen under uværet i Nordsjøen 27. mars 1980, der 123 mennesker mistet livet.
Fra siste halvdel av 1970-årene, hadde jeg noen år på plattformer ute i Nordsjøen. Jeg ville prøve å være litt oftere sammen med familien hjemme, og var ansatt over en periode på rigger som den gangen tilhørte rederiet Wilh. Wilhelmsen.
På den tiden var det amerikanske ledere om bord på mange av riggene i Nordsjøen, og de hadde en helt annen bakgrunn og innstilling til ledelse enn det jeg var vant til. Som ansatt i den maritime delen av besetningen hadde jeg ikke så mye med selve boresektoren som hadde amerikansk ledelse å gjøre, og greit var det.
Det var vanskelig for meg å innrette meg i dette spesielle miljøet, men jeg hadde da en periode av mitt yrkesaktive liv der, noe som gjorde at jeg var litt oftere hjemme enn jeg ellers ville ha vært, da det enda var vanlig og være år av gangen om bord på et skip i utenriks sjøfart.
På de flytende plattformene hadde vi på det tidspunktet intervaller på 14 dager om bord, og 14 dager hjemme. Det ble hektiske tider for meg som var vant til å være på en arbeidsplass over en lengre periode, og jeg fant etter hvert ut at dette ble vel stressende, da jeg hverken fikk ro hjemme eller om bord.
Av slike grunner søkte jeg om stilling som overstyrmann i Anders Jahres rederi i Sandefjord, som den gangen hadde begynt med faste intervaller, om bord- i land, ca. 3 måneder på hver plass.
Etter jobb-intervju ble jeg ansatt fra midten av mai 1980, på et tankskip som da var under bygging ved Tsurumi verft, utenfor Yokohama i Japan, der jeg gikk om bord, månedsskiftet mai/juni samme år.
Dette var et spesialkonstruert skip som var spesielt beregnet til lektringsoppdrag i US Gulf. Dette skipet, som fikk navnet ”Viking Chief” og søsterskipet ”Freeport Chief”, som ble bygd i samme tidsrommet, skulle bli mine arbeidsplasser det meste av 1980-årene. Jeg har skrevet endel om det spesielle arbeidet om bord på disse skipene, i andre kapitler i boka «Slektsarven.
Datoen jeg vil fram til, var 27. mars 1980. Jeg kommer aldri til å glemme denne spesielle dagen og kvelden. Jeg kom hjem med et ettermiddagsfly fra Bergen den samme dagen, etter en forholdsvis problemfri tur fra Nordsjøen. Husker været var litt ruskete da vi entret helikopteret som skulle ta oss inn til terminalen ved Bergen, og at vinden var økende med tiltagende bølgehøyde da vi forlot boreriggen «Treasure Seeker».
Synnøve hentet meg ved adkomstterminalen ved Kvernberget og det var godt å komme hjem og vite at jeg hadde avsluttet mitt arbeid i Nordsjøen for denne gangen. Nå skulle jeg tilbake til mitt opprinnelige yrke igjen.
Jeg trodde nesten ikke det jeg så på Dagsrevyen samme kvelden, om det som hadde skjedd med plattformen ”Alexander Kielland”. Det hadde blåst opp til storm utover dagen etter at jeg forlot plattformen som lå i samme feltet som denne boligplattformen var den gangen.
Da klokka var ca. halv syv denne skjebnesvangre kvelden, skjedde det noe som for alltid vil sette sitt preg på historien av forskjellige grunner, ikke minst med tanke på sikkerheten på norsk sokkel.
En av plattformens fem bæresøyler sviktet og brakk, noe som resulterte i at plattformen umiddelbart krenket 30 til 35 grader. Fra denne posisjonen fortsatte den langsomt å krenke og synke inntil den etter ca. 20 minutter gikk helt rundt.
123 mennesker mistet livet under denne forferdelige ulykken.
Den blir nærmere omtalt i boka «Slektsarven».
Tores skriveblogg og bøker. 