Tores skriveblogg og bøker.

Det er først og fremst gjennom skifteprotokollene vi kan få noe kjennskap til tidligere tiders klesdrakter i Gjemnesbygdene på den tiden som er beskrevet, både hva hverdagsklær og helgeklær eller stadsklær angår. Bildet er etter et maleri av Adolph Tidemand fra 1852.

Forskjellene i det som ble funnet i skiftematerialet var stort, både geografisk og ykesmessig. I de indre og ytre bygdene, mellom gardmann, bonde, og husmann; mellom Iver Jonsen Hoems røde kledes vest og semskede skinnbukser og Torsten Lassesen Svatåtrøens  grå kofte og grå bukse. Et enkelt bilde av hverdagsdrakten var at den besto av vadmelsklær, særlig grå vadmel, men også svart vadmel kunne bli brukt. Iver Jonsen Hoem brukte nok ikke sin svarte fløyels lue og kalemankes vest i arbeid under kornhøstingen.

Gjennom noen skrifter får vi kjennskap til at brystduker var tøystykker, både hos kvinner og menn, en ”duk” som dekket utringingen i vesten. Enkelte historiske skrifter omtaler brystduk som mannsvest uten armer, og som firkantet tøystykke som kvinner bar på brystet, i utringingen. I Gjemnesbygdene var det to plagg, to forskjellige deler av klesdrakten. Helgeklærne var ofte av hvit vadmel, men vester og trøyer var også av innførte, importerte, tøysorter. De som levde under bedre naturgitte og økonomiske forhold, hadde en rikere garderobe enn de mindre bemidlede. I noen tilfeller kunne det komme forskjeller på de fire områdene, på den måten at det i de indre bygdene, ”Sørlandet” og Øre sogn, ble nyttet skinn, trolig elg eller hjorteskinn, både til bukse og trøye. I de ytre bygdene, i hovedsak gamle Gjemnes herred svært lite av slike materiealer.

Der var det i hovedsak nyttet vadmel som de lagde klær av, når en ser bort fra at i alle bygdelagene ble nyttet en del innført tøy til klær. Det var mest nyttet til stasklær, ”finklær” eller ”helgeklær”. Når det gjaldt valg av farver så varierte dette noe også når det gjaldt vadmelsklær som trøye, kofte og bukse med hvitt, grått og sort – og litt blått. Farvevalgene for de innførte tøysortene varierte mellom rødt, blått og sort, med litt grønt og brunt i tillegg. Hvitt var det ikke så mye av med henyn til de innførte tøysortene. Vestene var av rødt eller blått klede og de fleste vestene av hvitt vadmel, og de har vel hørt til ”helgeklærne”. De grå vestene har sammen med striskjortene mest vært brukt til arbeidsklær. I skiftene var det lite trøyer. De som var med var av vadmel eller klede. Koftene var noe lengre enn trøyene, de rakk halveis ned på låret og var alle av vadmel og mest av grå vadmel.

Av buksene var omtrent en tredjedel av hvit vadmel, nesten det samme av grå eller svart vadmel, i de indre bygdene flesteparten av skinn. Det var ikke vanlig at kvinnene brukte vest eller kofte, men de brukte ofte finere tøyer, eller kleder, i sine ”finklær”, og mer farver. Av de 45 trøyene som var nevnt etter skiftene til kvinnene, var nesten halvparten av rød eller blå klede, noen av svart klede, og resten av svart eller blått vadmel. Tøyet i kvinnelivet var først og fremst av rødt klede. noen av lerret og noen av annet materiale og farve. Skjortene var både for menn og kvinner av lerret eller strie, serkene i hovedsak lerret. Så kommer en noe merkelig forskjell til syne; i skiftene fra Sørlandet nevnes bare stakker og de var i hovedsak av vadmel, det nevnes ikke skjørt. I skiftene fra Ranem/Osmarka/Løvoll nevnes ikke stakk, bare skjørt. I de 2 andre områdene Batnfjorden og Gjemnes herred nevnes både skjørt og stakk i skriftene. Det kom ikke fram hva denne begrepsforskjellen egentlig betydde.

De plaggene etter menn som er nevnt som trøyer, var av to forskjellige typer. En kortere som bare rakk ned til livet, slik at den dekket bukselinningen, den var sydd slik at den fulgte kroppen mer enn de vanlige trøyene. Den hadde ikke slag, men rund krave, dvs. en stående krave som var ca. 2 tommer høy. Den kunne kneppes helt opp. Brukt som ”helge-trøye” og var uten lommer.  Den andre var noe lengre. Begge typer trøyer var dobbeltkneppet, og den noe lengre trøyen hadde slag og  noe romsligere enn den andre. En stor del av kvinnetrøyene var også  av ”kort-trøye­typen”.

Tar vi ut de enkelte skiftene og sammenligner ”ytterpunktene” i klesdrakten, så blir det stor forskjell mellom bonde Iver Jonsen Hoem og husmann Erik Ellingsen Bergsholmen. Når Iver Jonsen Hoem skulle i kirken, tok han på den røde vesten med metallknapper, kanskje med blå kledes brystduk, blå kledes trøye, og knyttet det sorte silketørkleet rundt halsen. Trolig brukte han også en av sine semskede skinnbukser, den nye grå koften, og de hvite strømpene. Som hodeplagg sin svarte kledes hatt, eller sin svarte fløyelslue. Husmannen Erik Ellingsen Bergsholmen reiste kanskje til kirken i grå vadmels vest og i hvit vadmels bukse.

Men dette var som nevnt yttepunktene, garderoben var vel forskjellig mellom de forskjellige, uansett lag av folket, selv om de færreste  hadde en slik garderobe som den Iver Jonsen Hoem hadde. Kanskje gir Ole Olsen Gagnats klær et bedre bilde på hvordan mennene var kledd på kirkevei, med rød kledes vest, blå kirses brystduk, vadmels bukse, og hvit eller grå vadmels kofte.

Noe lignende som blant mennene finner en også blant kvinnene. Hilde Knutsdatter Harstad brukte trolig sin røde fine kledes trøye med for, og kniplings halsduk, rødt sarses snøreliv, med sølvsnor rundt halsen. Blått kirses skjørt, sorte strømper, og lerrets lue med knipplinger når hun reiste til kirken. Tjenestepiken Ales Toresdatter Berge hadde kanskje en sort kledes trøye og et hjemmevevd blått stoffes skjørt. Men vanlige kirkeklær for kvinnene var det mulig Eli Knutsdatter Røvik hadde, med blå kirses trøye, og sort raskes skjørt, og dreiels tørkle.

Det var noe uventet at det ikke var nevnt draktsølv i skiftene etter Gjemneskvinnene fra den tiden, verken sølje eller kjede. I skiftene etter menn var det nevnt en sølvring og en forgylt ring. Det var alt. Det som var funnet av sølv i disse skiftene var brukssølv. Sølv beger,  tomlinger og  sølvskjeer. Det var lite ”rede penger”, eller kontanter. Det kan gi noen tanker om hvilke forhold de levde under. En forklaring var dårlige år, slik som tidlig i 1760 årene, og i tillegg til dette, ”ekstraskatten av 1762″ der de skulle betale 1 daler i skatt i året for hvert menneske på gården eller plassen av de som var over 12 år.

Det kom nye nødsår først på 1770 årene, og de ble så vanskelige at myndig­hetene fant å måtte gi ”statslån” så folk kunne få kjøpt matkorn og såkorn. I første del av 1780 årene ødela flere ”storm – år” i trekk vårfisket (skreifisket). Under slike forhold kunne nok både arvesølv og rede penger gått med for å overleve.

Av forskjellene som kom fram av de forskjellige skiftene synes det som om det var mer ”velstand” å spore i de indre bygdene, slik som på Sørlandet og i Osmarka, enn i de ytre bygdene, slik som Gjemnes herred. Forskjellen har kanskje å gjøre med at i de indre bygdene var det sagbruks- og skogsbygder, slik at de kunne hente en del økonomiske midler ut av skogen.

Fisket, som de var mer avhengig av i de ytre bygdene for å få ett overskudd, var utsatt for skiftinger, både med selve fisket, og ikke minst av vær- og vindforløp. Husmannen var mer avhengig av fisket som inntektskilde enn selveierbonden og leilendingsbonden var.

Storlandet fra Stokkedalen mot Averøya

Fra slutten av 1500-tallet var det fra Europa en stor etterspørsel etter trelast i vårt distrikt her på Nordmøre. Spesielt fra Holland og England. Den var økende utover mot 1700-tallet, men da begynte skogene her på distriktet etter hvert å bli uthogd grunnet denne rovdriften. I følge toll-lister fra 1606-til 1607 kom det 8 skuter fra Amsterdam og lastet 900 tylvter sagbord og 12 favner med brenneved.  23 lester og 4 tønner tjære. 19 dekker bukkeskinn noen dekker  kalveskinn 290 våger fisk og noe talg. De var den gangen ballastet med sand da de ankom fra Holland. I tiden som fulgte kom det årvisst mellom 50 og 70 fartøyer og lastet trelast og tømmer her på våre kanter. Ballasten av sand ble etter hvert erstattet med varer og det foregikk handel med folk av mer eller mindre lovlig art.

Det er ikke helt klart når tømmerhugsten kom i gang i bygdelagene på Gjemnes og Nordmøre, men siden det alt omkring år 1300 ble sendt tømmer til England fra Rogaland, hadde trolig også tømmerdriften på Nordmøre begyndt ca år 1400. Men da med tømmerøks og ”kileteknikk” når de skulle lage bord. Oppgangssagen kom ikke til Nordmøre før begynnelsen av 1500-tallet. Da oppgangssagen kom i bruk effektiviserte det arbeidet slik at de kunne sette flere mann, overføre arbeidskraft , fra det å kile og telje bord til å hugge å kjøre fram tømmeret. Tidlig på 1600 tallet var det 20-25 flom og bekkesager i drift i Gjemnes, og de mest sagbrukspregede grendene var Angvik med 4 sager, Hoem 2, Kvalvåg 2, Torvik 1 flomsag, og 4 til 5 i Heggem-grenden. Driften av oppgangssagene krevde noen få mann, sagmester og sagdrenger. Grove anslag tyder på at det år om annet ble utført 15- 16000 bord, i tillegg mastetømmer og bjelker. Sakte men sikkert førte overavvirking til at steder ble helt uthogd. Men de 60 bjelkene av 14 favners lengde (ca 8,8 meter) Reinert Olfas fra Hinlopen lastet inn i Torvik i 1614, forteller litt om hvilke dimensjoner som fantes. Bakgrunnen for skogsdriften var ikke minst de Hollandske provinsers behov for hus tømmer og ved; derfor betegnelsen ”Hollendertiden” som varte ca. 200 år fram til 1700-tallet.

Skutene kom fra Amsterdam, Europas økonomiske sentrum på denne tiden, fra Enckhuisen, Hinlopen, Stavoren og Schiedam i Holland, Ameland, Emden og Norden i Friesland (nordkysten av Nederland og Tyskland). Men det var ikke bare hollandske skuter som gjestet Gjemnesbygdene på jakt etter tømmer og ved; det kom også skuter fra engelske og skotske byer, som London Sousdale Anstruther, og fra Ribe og Haderselv i Danmark. Enkelte franske skuter gjestet også Nordmørsbygdene. Disse landene hadde hugd ut sine egne skoger, og de hadde derfor et behov for å skaffe seg mer tømmer og ved. Det var årsaken til at skogene på Nordmøre og i Gjemnesbygdene etter hvert forsvant. Skogen på Storlandet var på det meste uthugd så tidlig som i 1620-1630 årene, både tømmerskogen og trolig det meste av vedskogen. Med den sterke veksten i tømmerhandelen som fulgte i kjølevannet av de mange skipsreisene i tiårene framover, økte også behovet for arbeidsskraft i skogen. I året 1647 var det 17 sagmestre og 7 sagdrenger i Gjemnesbygdene.

På Bergsøy vokser naturskogen fremdeles. Det var det ingen bekker der som var store nok til å drive en oppgangssag. Derfor var avvirkningen ikke større enn tilveksten. Når så skipper Tønnes Bennekes av Hinlopen høsten 1618 hentet 40 tylfter bord ”ved Berssø”, og skipper Hendrich Arresen av Vaterland i 1619 lastet 25 tylfter bord ved Berge, og senere samme året hadde en ny last fra Berge, så var dette trolig huggenbord eller handsagede bord. Med de tre-fire årlige reisene disse tømmerskutene gjorde, førte til at bygdefolkene visste mer om hva som foregikk i Holland og England enn i Kjøbenhavn. Kanskje var dette grunnet til at noen fra Gjemnesbygdene utvandret – emigrerte til Holland; også noen kvinner, slik som Guru Olsdatter Astad; som i følge skifte av 1762; ”for mange år siden avreiste til Holland”.

Selv om de fleste tømmerskutene var ”ballastet med sand”som det står, når de kom til tollstedet – det var først på Blakstad, (i 1630-årene), senere i ”Lille Fosen” – ladested fra 1631, så var det også skuter som hadde med seg forskjellige varer; malt, engelsk øl, skotskbrød, salt og hamp, rug, bygg og ost, brennvin og jerngryter; og”gemen blaat klæde”.De kunne nok også enkelte ganger ha med seg ”finere klæder”, som skrevet står; som Damask, men slike fine tøysorter var forbeholdt ”den høyere stand. Den gemene mann og kvinne hadde ikke lov til å bruke slike finere tøyer i sine klær, men dette ble ofte oversett. Borgerne, både i Bergen og Trondheim – som hadde ”handelsprivilegiene” i disse områdene, sendte klager til Kjøbenhavn over at bygdefolk handlet direkte og ulovlig med disse trelastskutene; og de fikk medhold i sine klager, dog uten at det ser ut til å ha betydd så mye. Bygdefolk fortsatte å ”tuskhandle”, kanskje ikke minst når det gjaldt mat og klær, blant annet ”finere tøyer” til stasklær. Da hollendertidens tømmer- og trelasthandel tok slutt, kan det se ut til at en del av dem som hadde tatt seg arbeide innen denne næringen kan ha flyttet ut til Fosna, ble ”byfolk”, eller ut til øyene og slått seg på fiske.

Tidlig på 1700-tallet var både tømmerskogen og vedskogen så uthugd at da myndighetene laget en ”konseptmatrikkel” i 1723, var det bare et ti-talls matrikkelgarder i Gjemnes som er så noenlunde selvforsynt med ved, resten måtte ty til kratt, einer, busker og torv for å holde varmen. For på sine reiser hadde skutene også tatt med seg 3-4 opp til 20 favner ”brendeved”, som det kan stå i dokumentene. Dette hver gang de besøkte fjordene på Nordmøre, for det var mangel på ved både i Holland og i andre Europeiske land.

På Stokke, på Storlandet, bodde omkring år 1600 en mann som het Tore. Han gikk i alminnelighet under navnet Stokkegubben og var etter det sagnet vet å fortelle en meget mektig mann. Han hadde en mengde leilendinger og eide nesten hele Storlandet. Han hadde ingen sønner, men syv døtre. Den yngste av dem het Hallgjerd. Det skulle ha vært noe friskt og naturlig ved henne og hun hadde drømmende dypblå øyne. Sagnet sier at det lå en slags underlig lengsel i dem, som etter noe fjernt, ukjent. På høyden vestenfor Stokke,  lå seteren til stokkegubben Tore. Hallgjerd var seterjente der et år, og forsvant sporløst senere samme sommeren. Det ble stor oppstandelse, og til tross for stor leteaksjon var det ikke et spor å finne. Overtroiske som folk var på den tiden, trodde mange at hun var ”bergtaken”, da det ble sagt at det av og til kunne råke enslig boende folk, da særlig kvinner. Ved slike anledninger brukte de å hente kirkeklokkene for å ringe den bergtagne ut igjen, som de kalte det.

Det hadde seg slik at det på samme tid lå en hollansk skute og lastet tømmer ute ved Krekvikhamrene. Etter at uroen og forstyrrelsen av denne tragiske hendelsen hadde lagt seg noe, begynte enkelte og tenke på om noen på denne skuten kunne ha sett henne. Da de ville forhøre seg nærmere, viste det seg at den var ferdiglastet og allerede hadde seilt. Etter hvert som tiden gikk, spurtes det mer og mer om at hun kanskje hadde seilt ut med denne hollanske skuten, mens andre igjen fremdeles holdt på at hun var blitt bergtatt. Ti år senere kom en hollansk skute seilende inn gjennom Kornstadfjorden og ankret opp på samme sted som den gang Hallgjerd forsvant, ved Krekvikhamrene.

Natten etter at den hadde ankret opp, blåste det opp til en sterk storm, og skipet ble på grunn av det overhengende uværet knust mot bergveggen. Alle om bord omkom. Det ble spekulert over hvorfor de skulle ankre akkurat på denne plassen, ved Krekvikhamrene. Kanskje hadde det noe med Hallgjerds forsvinning å gjøre, at hun hadde kommet tilbake, og forulykket på denne tragiske måten? Ingen fikk noen gang rede på det, men i Krekviken ble det bygget et naust av vrakdeler fra skipet som forliste og det sto derved som et minne om dette sagnet. Århundrer har gått siden Hallgjerd forsvant fra seteren hvor Stokkegårdene nå ligger, men sagnet tok hennes historie og navn, og bar det ned gjennom tidene.

Stokke er en av de eldste gårdene på Nordmøre. På Haakon den godes tid (935 – 961) bodde det folk på stedet. Det var en herse eller en småkonge som rådde der på den tiden, og sagnet sier at han deltok i slaget på Rastarkalv i Frei, med et langskip og sytti mann.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjemnes kirke ligger vakkert til på det gamle tingstedet Gjemnes på Nordmøre, et nes og opphav til Gjemnes Kommune. Tingbordet utgjør en del  av kirkens grunnmur. Den har utsikt mot Bergsøya og Averøy og i nord mot Frei. Byggingen av denne kirken ble framskyndet grunnet en dramatisk hendelse med tragisk utfall nyttårsdagen i 1890. Den ble ferdigbygd i 1893.

Før denne kirken ble bygget, måtte de som bodde på denne delen av Storlandet og Gjemnes ro og seile til Øre Kirke som ligger på andre siden av Batnfjorden. Går vi lengre tilbake i tid hadde de en enda farligere tur i det ustabile været som vi ofte  har på våre kanter, over Kornstadfjorden til Kværnes. Særlig vinters dag var det mye storm og uvær. For til kirke måtte de av forskjellige grunner. Men de hadde som oftest sjøvante folk til å betjene kirkebåtene som ellers var på fiske på plasser som Grip eller andre værutsatte steder.

Gjennom historien har det vært mange tragedier knyttet til overfartene i de åpne fartøyene som ble brukt til overfartene. Det gikk heller ikke så bra denne nyttårsdagen  i 1890 da folk skulle på kirkereise fra Hyllnesset til Øre Kirke med en såkalt åttring til båt.

Dagen startet tidlig for de som bodde lengst unna og været var ikke fra sin beste side denne tragiske dagen for noen generasjoner siden. Det blåste kuling fra sydost og det rusket seg stadig til mens folket som skulle være med kirkebåten etterhvert samlet seg nede ved støa til Halvor Hyllnes. So-lig vind ble ofte kalt landvind og kunne være svært så lunefull inne i de trange fjordene da den ofte kom i kast nedover fjellsidene med voldsom styrke og vanskelig å beregne, noe mange tragiske historier fra Storlandet her på Nordmøre vet å berette om.

Slik sagnet sier var det denne gangen 3 menn som ikke ville bli med grunnet uværet. De reddet på denne måten livet. Slik det ble fortalt ble det heist seil med 2 «hanker» og de la kursen tvers over fjorden med 13 mennesker om bord. Omtrent 200 meter fra land på den andre siden la de om kursen  for å seile langs landet. Da de var utenfor Merrabergan, kom det brått og nesten umerkelig en kraftig rosse med vind og det fatale hendte at de feilberegnet og kullseilte. Av de 13 som var om bord var det kun 3 som ble reddet. Resten forulykket.

En av dem som forulykket var eldste bror til min bestemor Berit Anna Nilsdatter Grønseth. Knut Olaus Nilsen Grønset fra Bortistua på Storlandet. En av de andre var en tremening av bestefar Edvard Martinus Torsteinsen Grønseth. Tore Christian Knutsen Grønset fra Utistua på Storlandet. Tre av dem som druknet ble funnet og ligger gravlagt på Øre Kirkegård. Knut Olaus Nilsen Grønset er en av dem.

Etter denne tragiske hendelsen ble kravet om ny kirke på Gjemnes reist med fornyet styrke. For folkene der og på Storlandet hadde fått nok av de farefulle kirketurene med mye dårlig vær. Tre år senere, i 1893 sto den nye kirka ved Tinghaugen på Gjemnes klar til vigsling. En ny epoke kunne starte.

 

 

 

Bøkene kan bestilles gjennom firmaet Industrikopi eller direkte fra meg.

 

Gomagata fra sommerfjøset til barneskolen. Bildet er tatt før bybrannen.

 Slik var Gomagata før barakkebebyggelsen tok til etter krigsutbruddet i 1940. Barneskolen ligger til venstre og vi ser Aas-huset til høyre. Til høyre for skolen lå ”Fiskaaengården”. Bildet er tatt omtrent der grinden til Strand Gård var. Sommerfjøset til gården lå litt lengre bak til høyre.                                                                 

Til venstre lå Bumarka nedover mot skolen og til høyre for steingjerdet lå Storenga. Vi ser at området mot Storenga langs Gomabakkan er avstengt med steingjerde og i tillegg strenggjerde på toppen. Antagelig for å ha plassen avstengt for krøtter.

 I «Bumarka» var det beiteplass for krøtter, og denne Bumarka skrånet oppover mot «Flaggstanghaugen» som lå, og fortsatt ligger intakt slik den var den gangen. På et høydedrag til venstre for bildet. Fra dette høydedraget skrånet terrenget på andre siden nedover mot Strand Gård og «Kudammen», som var et oppkomme og drikkevannskilde for dyra på gården.

På nedsiden av denne dammen var det et annet oppkomme, overbygd som en brønn med skråtak over. Der var vannet som ble brukt av menneskene som bodde på gården. Vannet ble båret ned til huset ved hjelp av et såkalt «børtre». I huset var det to store vanntønner plassert ute i gangene. En for hver etasje. Vannet var friskt og kaldt slik jeg kan husker det

En morgen i slutten av august 1947 gikk en spent 7-årig guttunge og hans 41-år gamle mor ut av grinden ved sommerfjøset på Strand Gård og fulgte veien nedover Gomabakkan mot Gomalandets skole, som bare lå i et par steinkasts avstand fra grinden. Gårdskatten Siri hadde fulgt dem opp til grinda, men den gikk aldri videre. Den satt som regel der og ventet til folket fra Strand Gård var tilbake og tok da veien sammen med dem tilbake til gården. Gutten, som hadde et godt grep i hånden til sin mor, hadde en ransel laget av kryssfinerplater som var trukket med tøy på ryggen. Av innholdet i denne ranselen var det blant annet et trepanel for blyanter og viskelær. Penneholder og pennesplitter, etc. kom vel først i pennalhuset på et noe senere tidspunkt, etter at en del øvinger med blyanten var utført.

Men tilbake til de to menneskene som ruslet nedover Gomabakkan denne fine sensommerdagen i 1947. Begge var for anledningen pyntet i datidens ”finklær”. Dvs. jeg hadde dressjakke, kinkers og ”hjemstrikkagenser”.  Mor hadde kåpe og skaut, det jeg kan erindre i ettertid. Skaut er et slags sjal kan en vel kanskje kalle det, og dette ble viklet på en bestemt måte rundt hodet. Det hadde en praktisk betydning den gangen i mange sammenhenger. Ved ”Gomaskolen” traff vi andre barn og foreldre som var ute i samme ærend, og som mor benyttet anledningen til å prate med. Gomalandet var den gangen et lite samfunn der alle mer eller mindre kjente til hverandre. ”Nordlændingan”, dvs folk fra Nordlandet som også var der, var antagelig folk hun var mindre kjent med. Denne skolen ble bombet under siste krigen og de ble derfor den gangen henvist til Gomaskolen før den nye skolen på Nordlandet ble bygd og ferdigstilt i 1949.

Vi ruslet etterhvert i flokk og følge inn gjennom dørene til Gomaskolen og videre inn i ett klasserom der vi fikk hilse på damen som skulle bli vår lærerinne de første tre årene, frøken Løvik. Hun var det jeg kan erindre en snill og velmenende dame. Etter at vi hadde fått henvist den klassen vi skulle være i og hilst på de andre elevene begyndte en skolegang i grunnskolen som skulle vare til  sommeren 1954.

Dette utstyret som hadde med penn og blekk å gjøre, ble som sakt utlånt på skolen. På skolen var det også blekk og blekkhus. Etter hvert skulle det bli diverse opplevelser og erfaringer med dette utstyret av mer eller mindre skrekkelig art. Trekkpapiret ble flittig brukt, både når det ble skrevet, og ikke minst når det ble blekkflekker av forskjellige størrelser, noe som kunne dukke opp når en minst ventet dem, og av og til kunne det også bli svært mange av dem.

I mine tre første skoleår gikk jeg i gutteklasse der vi var ca. 30 elever. Denne tidlige fasen av etterkrigstiden var preget av stor nøysomhet og lite resurser. I 1949, da jeg gikk i tredje klasse på Gomalandets folkeskole, flyttet ”Nordlændingan” til sin nyoppførte barneskole på Nordlandet. 236 elever forlot oss ved Juletider dette året og Gomaskolen ble dermed kraftig redusert i antall elever.

Det var «rasjoneringskort» på det meste, spesielt de første årene av etterkrigstiden. I farten kan jeg ramse opp nødvendigheter som olje, bensin, kull, koks, klær, sko og kjøtt, frukt grønnsaker og sukker. Dette bare for å nevne noe. Myndighetene prøvde å dele godene ut i porsjoner slik at alle kunne få litt av hver av disse godene. Derfor ble de fleste varer rasjonert og det ble utstedt rasjoneringskort på det meste. Det fantes kort for halvsålinger, arbeidstøy og sytråd, for sirup og sukker, for melk og brød, for fisk- og kjøtthermetikk, for sausekopper, tallerkener, mugger, sausenebber og syltetøyskåler. Kortene vrimlet av mange slag og farger. Mødrene på den tiden måtte vise stor oppfinnsomhet både når det gjalt mat og klær, for det meste var mangelvare selv om de fleste kanskje ikke led noen direkte nød.

Rasjoneringen som var innført, ble værende både på mat- og såkalte luksusvarer, helt fram mot midten av 1950-tallet. Byen hadde sin egen forsyningsnemnd som hadde ansvaret for fordelingen. For at leseren kan danne seg et lite bilde av rasjoneringen, så ble hvetemel først frigitt i februar 1946, og som en kuriositet i juni samme året ble bananer frigitt.

Utror.

 For en tid tilbake var jeg på tur til Bud sammen med en seniorgruppe fra Gomalandet her i Kristiansund. Vi hadde en fin tur i en spektakulær og fin kystnatur. Etter et godt måltid mat ble vi omvist på stedets museum som omhandlet både fra andre verdenskrig og utstyr og båter fra tider der seil og årer var vanlig i bruk.

På museet var det flere gamle trebåter som lå med mesteparten av seil og utstyr om bord for å vise dagliglivet under fisket på den tiden Av de båtene som var der  var det også en såkalt åttring eller en geitbåt som den ofte ble kalt her på Nordmøre. Denne båttypen hadde en spesiell konstruksjon som passet til de trange og grunne farvannene vi har her på Nordvestlandet. Båtene passet spesiellt godt og ble mest brukt fra Bud og oppover mot Trøndelagskysten. Gjeitbåten skiller seg ut fra de tradisjonelle åpne båttypene fra Vestlandet og nordover ved den korte og relative dype kjølen, den halvplanede skrogformen og den svært langstrakte overgangen fra kjøl til stevn. Dette er egenskaper som i kombinasjon med den karakteristiske riggen som hadde et råseil gorde den til en god havseiler og bidevindseiler.

Min bestefar Edvard Grønseth var på 1890-tallet og utover med i ett båtlag fra Storlandet som drev vinterfiske med en slik båt fra områdene rundt Storholmen, Øksenvågen og Grip.

Bestefar Edvard Grønseth var født på Løbersli på Storlandet i 1859. Han ble gift med bestemor Beret Anna Grønseth fra Bortistua på Grønseth på Storlandet i 1884 og de anskaffet seg da et småbruk i Grønsettrøa som ble kalt «Nyland». Når de var på dette fisket vet historien å berette at de brukte å seile hjem i helgene for å proviantere for den påfølgene uken.

De måtte vente til etter midnatt på søndagene med tilbaketuren til fiskefeltet for å unngå represalier fra presteskapet med påfølgende anmeldelser og bøter. Kirketukten var også til stede der og på denne måten. Ute ved de plassene som er nevnt leide de rorbuer der de bodde under hele dette vinterfisket. Som regel var det et lite rom  med et kjøkken. Der spiste de og der sov de ofte med våte vadmelsklær som etter beste evne ble forsøkt tørket på de trange plassene de hadde til rådighet.

Det var på de plassene som regel et fiskemottak med et handelssted. Fiskerne tok der ut mat og redskaper og leverte fisken på samme plass. Når sesongen var over ble kontoene oppgjort og det endte som regel i fred og fordragelighet. Var det uenigheter var det høvedsmannen for laget som ble megleren og fikk ordne opp.

Slik var hverdagen for mange av våre forfedre og slekter her ved kysten for bare ett par generasjoner siden. Med dagens materielle levemåte er det vanskelig å forstå den nøkterne og enkle levemåte det måtte ha vært i pakt med vår skiftende natur og klima.

Min bestefar flyttet i 1903 til Kristiansund med hustru og 8 barn, der han overtok det forholdsvis store gårdsbruket Strand Gård på Gomalandet.

Gomalandet en tidlig etterkrigstid. Storenggata går litt til høyre  mellom barakkene oppover mot den nye bebyggelsen der Baneenga var.

Vi gikk ofte søndagsturer onkel Nils og jeg. Han kom innom kjøkkenet til mor på morgenen og spurte om «guten» hadde lyst til å være med på en formiddagstur. På disse turene i slutten av 2. verdenskrig og i en tidlig etterkrigstid traff han mange kjente. Gomalandet var den gangen et lite lokalt samfunn der alle i større eller mindre grad kjente til hverandre. På den tiden var det vanlig å kle seg litt «finere» i helgene, mest for å markere at det var en hviledag. De voksne hadde vanligvis dress og kappe og barna var med nyvaskete klær. Da gikk vi gjerne ned til Kamsvåghuset ved Nordsundbroa der det var samleplass for mange og der det ble pratet og utvekslet nyheter.

På hjemturen fra Gomalandet gikk vi oppover Storenggata, som den gangen besto av barakkebebyggelse på begge sider av veien vi gikk. Navnet Storenggata betegnet at det i tidligere tider var beite og slottamark på dette området. Barakkene ble satt opp i begynnelsen av krigen for å avhjelpe husmangelen etter terrorbombingen 28. april til 1. mai 1940. Dette gjorde sitt til at driften på gården etter hvert ble så lite lønnsom at den ble avviklet grunnet at beite-og slottamarkene ble til tomter.

Øverst i denne gata dreide vi til høyre for å følge Baneveien, eller Bentnesveien som den senere ble hetende, vi fulgte den til vi omtrent var på høyde med sommerfjøset, for dernest å følge den bratte bakken nedover mot Strand Gård.

Dette måtte ha vært en sommerdag, for jeg husker enda hvor frodig gresset på Baneenga var. Denne engen lå til venstre for oss, før vi svingte nedover veien mot det store våningshuset.  Ingen steder kunne jeg huske at gresset var kraftigere og grønnere enn akkurat der. Men så var det også en del av den fineste slåttemarken på hele den store gården, som enda den gangen hadde store områder av bydelen Gomalandet.

Onkel Nils arbeidet på den tiden på et vedlager som var plassert på Devoldholmen. Da det gikk ut med gårdsdrifta på Strand Gård grunnet at beitemarker og slottamarker var blitt til bebyggelse for byens befolkning var det ikke nok inntektsgrunnlag for han på gården lengre. Jeg husker akkurat dette veldig godt, for jeg var ofte der og besøkte han, antagelig på slutten av arbeidsdagen og at vi da enten tok sundbåten eller gikk rundt Vågen når vi skulle tilbake på gården etter endt sin arbeidsdag.

Ofte når han kom hjem etter arbeid om kvelden hadde han med seg ”noe godt” til oss barna, det kunne være en sjokoladeplate, frukt eller lignende. Alt av dette var mangelvare på den tiden, og vi satte umåtelig stor pris på stundene og de små gledene som dette gav da det var knapphet på det meste.

Men kan aldri huske at han omga seg med noen nære venner. onkel Nils var singel hele livet og døde forholdsvis tidlig, han ble bare 54 år gammel. Tante Justine kom hjem en sen høstkveld i begynnelsen av 1950-årene og fortalte den triste nyheten om at onkel Nils var død. Dette med død var noe vi barna var skjermet for, det skulle på en måte ikke være vår del av verden. Onkel Nils fikk hjerneslag en kveld mens han satt i skuret på kirkelandet og ventet på sundbåten, og døde så vidt jeg husker, samme kvelden. De gode minnene etter en snill onkel vil alltid følge meg.