Tores skriveblogg og bøker

Vågen i Kristiansund har lange tradisjoner bakover i tid. Bilde fra Internett.

I sagatiden var Nordmøre langt større enn det er i dag.  Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen hørte i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøy i nord til Stemshesten i syd.

Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi  til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.

Vår plassering og kyststripe ut mot storhavet har til alle tider gjort at vi har hatt kontakt med omverdenen, både innenlands og utenlands. Nordmøringene har vært kjent for å være dyktige sjøfolk. Herfra dro vikinger ut på hærferd og herfra stevnet de også til Island og bosatte seg der da fiskeværene på den tiden over en lang periode hadde for stor befolkning.

Det har vært drevet fiske så lenge det har vært mennesker på Nordmøre. I vikingtida og fram til 1200-1300 tallet var dette fisket i vesentlig grad beregnet til å dekke det daglige behovet for de som bodde der. Men det er grunn til å anta at det allerede på den tida ble ført endel fiskeprodukter over de eldgamle stiene og veiene på Sunndalsøra og Litledalen til forskjellige plasser lengre inn i landet. Dessuten ble det i en mindre grad ført ut fisk og tran til engelske og andre  oversjøiske havner.  Senere økte denne eksporten, men folk på vår kyststripe ble ofte hemmet av embedsverket i Trondheim og hanseaternes storhetstid i Bergen.

På slutten av 1500 og begynnelsen av1600-tallet skjedde det store endringer på vår del av kysten grunnet den store trelasthandelen som da foregikk med Nederland. Handel og bytting av varer gjorde at det etter hvert vokste opp et bymiljø som den gangen ble kalt Lille-Fosen og som litt senere fikk bystatus med navnet Kristiansund. Fram til denne begivenheten var det mange hendelser som førte til utviklingen til bystatus for vår kjære by.

Den store trelastdriften gjorde også sitt til at det økonomiske livet her på traktene forandret seg. Fra rikt værfiske til trelasteksport. Dette førte Nordmøre ut av middelalderen og inn en nyere tid. Alle de fartøyene som fra begynnelsen av 1600-talet kom til Nordmøre etter treprodukter, skapte nytt liv i fogderiet. De tok ofte med seg varer og tusket med eller mot loven. Etter sagnet hadde de penger med seg som de betalte for trelasten. Det gjorde folk kjøpedyktige og handel og omsetning kom i gang.

Som nevnt i en av mine tidligere blogger var sjørøveriene i første halvdel av 1600-tallet en plage. De dristige dunkerquekaprerne gjorde kysten vår utrygg. De våget seg helt inn i fjordene der de kapret de utenlandske fartøyene som lastet trelast. Etter sagnet var myndighetene en periode ganske maktesløse ovenfor dem. Særlig plagsomt skulle det ha vært i 1640-årene da eksporten av trelast var på sitt beste. Som nevnt var denne eksporten en av de største årsakene til at Nordmøre ble et eget tolldistrikt og opptakt til bystatus. Den alminnelige vareomsetningen hadde også en sterk oppsving.

Det kunne ligge opp til 30 utenlandske fartøyer i vågen på den tiden for blant annet tollklarering. Det skapte stor oppsving både i handel håndverk og vertshusvirksomhet. Men myndighetene fulgte utviklingen med argusøyne for de ville begunstige de større byene Trondheim og Bergen. Derfor kom det flere ganger forbud, utenom trelasteksporten, mot direkte import og eksport til – fra Nordmøre av varer. Men påbud eller ikke, bydannelsen av Fosna stanset ikke. Den kjempet seg fram til tross for motstanden.

Framveksten av en by i vår landsdel på Nordmøre kom som en nødvendig og logisk følge av trelastdriften og den nye tids gjennombrudd. Hverken privilegietvang eller handelsrestriksjoner maktet å hindre en naturlig utvikling av et økonomisk sentrum på dette stedet som etterhvert fikk navnet Kristiansund.

Tross motstanden og forfordelingen kom vi oss videre, den gangen som i dag.

Flessaskjærene på Smøla en vakker julidag 2017. Foto Tore Grønseth.

For ett par uker siden hadde vi besøk av familie og venner på vår sommerplass her ute ved havgapet på vestsiden av Smøla. Den lunefulle naturen viste seg fra sin aller beste side og båten ble benyttet så ofte det var mulig til fiske og naturopplevelser i det vakre landskapet vi har her ytterst på nordvestkysten av Nordmøre.

En av de dagene dorget vi og reiste rundt ved båer og skjær utenfor Skarpnesset og Brattværet. Vi dro forbi Brattværkirka med sin spesielle historie og jeg fortalte litt av det jeg har lest av historier og hendelser om den. Grunnet denne spesiellt fine dagen ble det også til at vi gikk i land på Seiskjæret utenfor Brattværet og rastet og spiste lunch der i solglitteret utover et endeløst hav.

Det var på denne dagen vanskelig å forestille seg den tragedien som utspant seg her ute en novembernatt for litt over 300 år siden da skipet De Lexington grunnstøtte i et overhendig vær og drev mellom fallene der det ble delt i to. Mange omkom men 7 av de som var om bord drev inn på litt smulere vann og strandet tilslutt på dette skjæret der vi rastet denne fine julidagen.

En båt fra Brattværet klarte å berge disse, der det også befant seg en passasjer av embetsverket i Trondheim. En mann som hadde lovet Gud at om han ble reddet ville han gi redningsmennene en gave. Hans tittel og navn var Generalholdforvalter Hermann Treschow.  I den tiden var det en liten kirke ute på Brattværet og sagnet vet å berette at presten der ute forslo at han kunne oppfylle sitt løfte ved å gi en altertavle som manglet til denne kirken.

Året etter ble det sendt en altertavle fra Nederland som skulle være bekostet av denne personen. Altertavlen hadde følgende inskripsjon: «Til Guds ære og kirkens Zirat bekostet og foræret ad det her inndrefne skipsvrag De Lexington etter løfte av veledle le Generalholdforvalter Hermann Treschow». Samme altertavlen er også i bruk i kirken som eksistrer i dag.

Et lite glimt inn i vår mangfoldige kysthistorie her ute fra havgapet ute mot storhavet på  nordvestlandet av vakre Nordmøre.

Bildet er tatt fra Bjønnahaugen mot Gomalandet og må være fra midten av 1880-årene. Vi ser at det var store områder som ikke var bebodd. Noen hus var det på Nordholmen og i Strandgata. I bakgrunnen går det en sti oppover mot Strand Gård som ligger mot Nordsundet eller Dalasundet som det også blir kalt. Begynnelsen på den senere Gomagata. Vi skimter så vidt Sjøbrygga som ble satt opp av Olaus Devold på midten av 1800-tallet og en av driftsbygningene. Den gangen ble områdene benyttet til beitemarker og Slottamarker.

Historien vet å berette at tidlig på 14-1500-tallet herjet det sjørøvere utenfor kysten vår. Den nevner videre at noen av dem var fra Dunkirk. De herjet utenfor Skorpa og hadde tilholdssted i bukta som i dag blir kalt Dunkersundet. Navnet skulle stammet fra folket som kom fra områdene rundt Dunkirk. Men ingen vet med sikkerhet. Mange historier går ut på overgrep og voldsomheter og plyndring utenfor vår kyststripe på den tiden. Sagnet sier også at det var en kaptein Richelieu som til en viss grad fikk slutt på ulovlighetene engang på 1600-tallet. Men historien vet å berette at det var mange episoder lenge etter denne tiden.

Etter sagnet var det på den tida en episode med 2 smølaværinger som var på hjemtur fra Kristiansund. Om bord i båten var det far og sønn. Været var stille og pent så seilet kunne ikke benyttes. De måtte ta til årene. Utenfor Skorpa på veien utover ble de oppmerksom på en litt større båt som kom fra Dunkersundet og som hadde relativt stor fart da det var flere som rodde. De ante at den ikke hadde gode hensikter og rodde for livet for å prøve å komme seg unna denne båten. Takket være at sønnen om bord skulle ha vært uvanlig kraftig og sterk klarte de å holde avstand til den for en stund. Men den kom stadig nærmere etterhvert. Sønnen som på folkemunne ble kalt Stor-Jokkum, grep da et ferdigladd gevær han hadde.

I den andre båten var det også en mann med gevær og som siktet på de to karene fra Smøla. Men Stor-Jokkum var raskest og skjøt ett skudd mot de angivelige røvarene og han som hadde geværet stupte overende. Båten med de antatte røverne stoppet da opp og smølafolket kom seg unna.

Da Kristiansund ble  grunnlagt som by i 1742 skulle det ha vært 2 hus i vår bydel på Gomalandet. I en stue ved Dunkersundet skulle en Arnt Donchersundet ha bodd. Han var fisker/los. Det andre huset var det kjente «Plassastua». Dette huset sto nede ved sundbåttillegget på Gomalandet. Mange familier har bodd der opp gjennom tidene.

Strand gård på Gomalandet ble delvis oppdyrket i løpet av 1700-tallet. Bruket ble i 1760-årene oppkjøpt av kjøpmann Niels Strand som drev handel og gårdbruk der. Tidligere het plassen «Sølvskjeberget». Vil komme nærmere inn på historien fra denne tiden i en senere blogg.

Dette er en oppdatert utgave med etterkommere etter Karen Johnsdotter Stensøsund som fikk en stor etterslekt med to ektemenn på Smøla her på Nordmøre i siste halvdel av 1800-tallet. Heftet er ett supplement til tidligere opplag av slektsboka «Kystvegen» og som omhandler Hammervold/Dalseth-slekta. Illustrert og med historier.

Heftet er på 84 sider. Prisen blir kr. 100,-.

Karen Johnsdotter Steisøysund kom sammen med sine foreldre til Smøla i 1840. Hun var da 6 år gammel. De kom i fra gården Mittet i Rødven. Karen skulle få mange etterkommere da hun ble gift 2 ganger. 14 i tallet. Hun drev landhandleri sammen med ektemennene fra der hun bodde i Valan i Steinsøysundet. Første ektemannen Ingebrigt Ingebrigtson Hammervold døde tidlig bare 37 år gammel. Med han fikk de 4 barn. Min oldemor Grethe Augusta Hammervold og 3 brødre. Andre ektemannen, som også kom fra Rødven, var søstersønnen til første ektemannen. Hans navn var Ingebrigt Sivertson Dalseth. Født 1836. De ble gift i 1860 og fikk 10 barn sammen.

Foreldrene til Karen var John Pederson Sandblåst og kona Anne Amundsdotter fra Bud. Begge var 49 år gamle da de kom til Hopen på Smøla.. Anne Amundsdotter døde i 1861, 71 år gammel, som ”innerst” i Valan. Kårmann John Pederson døde i 1863, 73 år gammel.De overtok et bruk på Valan i Steinsøsundet, bnr. 2, som ble utskilt fra hovedbruket bnr.1 i 1891. Foreldrene til Karen Johnsdotter Stensøsund drev denne lotten fram til 1850, da Ingebrigt og Karen overtok den.

Ingebrigt Ingebrigtson Hammervold, født 1819, giftet seg i Steinsøysundet , den 3.8 1850, med pike: Karen Johnsdotter Steinsøsund. Født 1834, i Bud. Han var da 31 år, og Karen 16 år. Han var på dette tidspunktet titulert som handelsbetjent. I 1862  som landhandler.I 1860 giftet Ingebrigt Sivertson Dalseth seg med enka Karen Johnsdotter Hammervold, født 1834. De måtte ha kongebrev for å gifte seg på grunn av slektskapet mellom nåværende og tidligere mann.

Karen Johnsdotter Stensøsund døde i 1904 av nervefeber. Hun ble 70 år gammel.

Dette bildet viser hvordan bebyggelsen var på Strand Gård ved begynnelsen av 1950-tallet. Vi ser også nærheten til trantanker og trebrygga som tok fyr. Den ligger til høyre i bildet. Værforløpet hindret en større katastofe.

Den 15. oktober 1954 skulle bli en dag jeg aldri kommer til å glemme. Vi ble vekt i 2-tiden om morgenen av min tante Berit Grønseth som oppskaket fortalte at Ulrik-Olsenbrøgga var i full fyr

Utenfor soveromsvinduet så jeg et skremmende rødlig skjær av flammene som lyste mot husveggen og som fikk de lave uværsskyene som drev utover Dalasundet til å bli lyst opp av det samme uhyggelige skjæret. Etter at vi hadde fått på oss noen klær ble vi jaget oppover ”Strandabakkan” og de voksne i huset begynte straks å bære ut møbler og annet inventar. Utenfor hersket det en oppjaget og forvirret stemning, for alle var usikre på hva som egentlig hadde skjedd og om de store trantankene som lå tett opp mot gården kunne eksplodere. Hele senarioet var uvirkelig og skrekkopplevet.

Trantankene eksploderte heldigvis ikke men det visste ingen på dette tidspunktet. Det hersket også stor usikkerhet om Backer Trelastlager, som hadde lagerbygningene tett opp til det brennende pakkhuset slik som det kommer fram av bildet, kunne bli antent.

Hadde dette skjedd ville Strand Gård også ha tatt fyr. Til alt hell sto vinden ut mot Dalasundet. Noe som var den mest gunstige vindretningen i forhold til brannfaren for bebyggelsen i området. Det brant godt hele natten og det ble fortalt i ettertid at trantønner var rødglødene av den intense varmen som oppsto. For det var korte avstander i den voldsomme varmen som utviklet seg..

Jeg husker godt denne tragiske natten. Strand Gård hadde også denne gangen i løpet av historien ridd stormen av. Min mor og vi barna overnattet i det øverste av Svenskehusene der de gjestfritt tok i mot oss.

Om morgenen da vi returnerte til gården, fortalte min far at han ikke hadde trodd utfallet skulle bli så bra som det ble i det intense flammehavet og den svarte røykutviklingen som oppsto og som gjorde senarioet ekstra uhyggelig.

Det var heller ingen fysiske skader av betydning denne skjebnesvangre natten det jeg har hørt. En brannmann falt i sjøen, men kom seg opp ved egen hjelp, en annen forbrant hånden noe, men dette var alt som hendte av betydning. Men brannen kunne ha fått ett helt annet utfall hvis vinden hadde vært fra en annen retning.

Hendelsen er også beskrevet i boka «Oppvekst og hendelser på Gomalandet».

Bildet er fra Stokkegårdene på Storlandet der denne bautaen fremdeles står.

I slutten av august i året 1814 ble noen unge menn observert gående gjennom Batnfjordsøra her på Nordmøre mot stien som gikk over Blakkstadsetra i Gjemnes kommune og videre ut Kolsetdalen. Da de kom fram til Librekka, tok de seg en hvil før de fortsatte til sine bosteder på Storlandet. Etter sagnet skulle det ha vært ett følge på 3 personer. Alle var dimitert fra Napoleonskrigen mot Svenskene som da hadde pågått i årene fra 1808 og til grunnloven ble opprettet i 1814. Det var 4 fra samme bygda som ble innkalt til denne krigen, men det var bare 3 som kom tilbake.

Han som ikke kom tilbake var fra et gårdsbruk  på Storlandet som gikk under navnet Stokkhåja. Navnet hans var Knut Jacobsen Stokke. Født 1789. Han døde på Toten i grunnlovsåret 1814 og ble gravlagt på Kolbu kirkegård på Østre Toten.

Han hadde en ett år yngre bror som også var med i denne krigen og som hadde samme fornavnet som broren. Han var en av de tre som var i samme følget på vei hjem. Grunnen til at de to brødrene hadde samme fornavnet var tradisjonen den gangen. Barna skulle døpes etter navnene til besteforeldrene. Begge hadde ved dette tilfellet navnet Knut. De to andre i følget var Halvor Halvorsen Søvik fra Røyså og en som kom fra Røvika. De skulle ha gått fra Solør-bygdene på Østlandet etter at de hadde vært med i treffningene ved Lier og Marstrand.

Begge de to brødrene het Knut Jacobsen Stokke og var brødre til min tipp-oldemor Berit Anna Jacobsdotter som ble gift med Knut Jøstenson Grønset fra Bortistua på Grønset. Hun var nr. 7 i en søskenflokk på 9. De to brødrene med navnet Knut var de eldste. De hadde også en yngre bror som hadde navnet Erik. Han var født I 1794 og døde allerede i 1812.

Året 1812  hadde vært svært vanskelig for de som bodde her i kystområdet. Det var et såkalt grønår med stor mangel på korn og mat. I tillegg til dårlig avling på grunn av frost var det også fientlige krigskip og kaprere utenfor kysten vår. I Nord-Norge hadde fisket slått feil. En dag det samme året fant de Erik død av sult og avkreftelse nede ved sjøkanten. Han ble bare 18 år gammel.

Den 17 mai 1914 på 100-årsdagen etter at vi fikk vår grunnlov ble det reist en bauta over de 4 fra Storlandet som hadde vært med i denne frigjøringskrigen mot Svenskene på begynnelsen av 1800-tallet. Jernplata på denne bautaen ble støpt på Storvik sitt verksted på Dale ved Kristiansund og fikk følgende tekst:

Minde over Dem herfra bygda som som deltok i krigen mot Sverige 1808-1814.

Thi kan vi med rette den indskrift sette. De værget vort land.   

Reist 17de Mai 1914.

Steinen ble hentet i Langbergan, ved åssida ovenfor Stokkhåja på Storlandet.  De trengte 6 til 7 hester for å få steinen på plass der.

En liten påminnelse om en viktig del av vår nære historie.

Mellom Rauma og Gudbrandsdalslågen er det et svært synlig vannskille. Begge elvene begynner i Lesjaskogsvatnet, slik at vannskillet mellom Norskehavet og Skagerak her går tvers gjennom denne innsjøen. Vannskillet hadde i tidligere tider en spesiell stor betydning.

Ottadalen I Nord-Gudbrandsdalen skjærer seg vel  13 mil vestover gjennom de sør-norske høyfjell. Med Jotunheimen og Breheimen i sør og sørvest og Reinheimen  nordenfor ligger denne dalen i regnskyggen. Bygdene i dalen, Sjåk, Lom og Vågå har derfor et værlag med til tider svært lite nedbør.  Helt siden de første bosetningene har det vært nødvendig med kunstig vanning og forfedrene har utviklet et vanningssystem som er enestående i europeisk sammenheng.

Ved å grave vannveier, kanaler fra fjellet og fra brekanten, ble det mulig å skaffe livsnødvendig vann til tørre åkre og til marker i dalbunnen. Dette ble ofte kalt en tepping. I Ottadalsbygdene er det til sammen over 200 av disse vannveiene med en samlet lengde på mellom 500 og 1000 km.

Johannes Olsson fra fjellgården Grøna i Lom på østsiden av vannskillet og Knut Torsteinson fra kystgården Løbersli på Storlandet på Nordmøre på vestsiden av samme vannskillet ble født på samme året, i 1786.  Begge var mine tippoldeforeldre og da henholdsvis på min mor og farside. De hadde et svært så ulikt utgangspunkt for å kunne overleve og til å få et brukbart levebrød for seg og sin familie. Tilgangen til fisken her på våre kanter utgjorde nok den største forskjellen.

I Ottadalen var de klar for første slåtten og Johannes Olsson hadde gått over vanningsanlegget denne dagen. Det ledet fjellvannet gjennom et sirlig system av kanaler og trerenner fram til de steile skråningene nedover mot Jotagårdene. Skrint var det i de relativt små jordstykkene. Men ved hjelp av Søre-Grøna som var en del av hovedbruket Grøna og som han på dette tidspunktet hadde fått tildelt, klarte han så vidt  å livberge den etterhvert store familien. Det hadde vært stor uenighet om denne fordelingen, både innen familien og i slekten ellers slik historien vet å berette.

Han ble i 1816 gift med Embjørg Eriksdotter Lillesæther. I løpet av de årene ble det satt opp bygninger av materialer fra gardsskogen. Etter hans død ble Sør-Grøna ført tilbake til hovedbruket igjen.

På andre siden av fjellene lå de bratte skråningene opp mot Svartåa på Storlandet på Nordmøre i en dis av regn og yr som silte ned og dekket innsynet til den stupbratte Snipa som hang over bygningene i Grønsettrøa. Det hadde regnet kraftig gjennom hele dagen på denne siden av vannskillet utover mot kysten av Nordmøre.

Knut Torsteinson Afset ble i 1811 gift med Ellen Hansdotter Løbersli og de overtok driften av gården Løbersli på Storlandet samme året. Napoleonskrigen var nok svært så følbar også her, med de hadde mulighetene til småfisket inne i fjordene og vinterfisket etter sild og torsk utenfor kysten av Kristiansund og Averøy.

Min oldefar Torstein Knutsen Løbersli var født i Grunnlovsåret 1814 av foreldrene Knut Torsteinson Afset og Elen Hansdotter Løbersli. Foreldrene hadde overtatt driften på brnr 1 på Løbersli noen år før, nærmere bestemt i 1811. Torstein Knutsen var nr.2 av en søskenflokk på 4 og ble gift med Ane Kristine Larsdotter Høgset og de overtok etter hvert Øvertrøa  på Grønset. Eldste broren som het Hans, var født i 1812, og han tok over bruket som de stammet fra på Løbersli.  Yngste broren Ole druknet under fiske utenfor Grip på Nordmøre i 1875. Yngste barnet, søsteren Anne, var født i 1821. Hun ble i 1852 gift med enkemann Halstein Eriksen Kolset og ble gift på bruket Kolset på Storlandet.

Johannes Olsson Grøna og Embjørg Eriksdotter Lillesæter fikk til sammen 4 barn. Noen av dem gjorde Nordmøringer og vestlendinger av seg. Ingeborg, som var eldst, ble gift med en gårdbruker fra Thingvoll og ble bosatt på Flatøya i Frei Kommune. Ole, som var nr. 2 i rekken flyttet etter hvert til Kristiansund. Han døde tidlig og var ugift. Eirik ble værende på bruket i Lom og ble gift der. Men en av etterkommerne ble gift med en dame fra Sunnmøre. De flyttet til Bergen og tok etternavnet Grønner.

Christoffer som var den yngste, ble min oldefar på mors side. Han flyttet for godt til Kristiansund i 1870-årene etter fram og tilbake fra Gudbrandsdalen på sesongarbeid under vinterfisket utenfor Grip gjennom flere år,  sammen med familien. Han ble gift med Guri Byrberget  fra Garmo Kommune i Gudbrandsdalen.

I min bok «Kystvegen» blir historiene nærmere beskrevet og omtalt.

I mine tidligere blogger har jeg beskrevet reiseveiene de hadde fra den andre siden av dette vannskillet og utover til Nordmørskysten. Fjellovergangene og den farefulle ferden nedover Romsdalen til Veblungsnes. Flere hadde også naust ved Eresfjorden.