Tores skriveblogg og bøker.

Gjemnes kirke ligger vakkert til på det gamle tingstedet Gjemnes på Nordmøre, et nes og opphav til Gjemnes Kommune. Tingbordet utgjør en del  av kirkens grunnmur. Den har utsikt mot Bergsøya og Averøy og i nord mot Frei. Byggingen av denne kirken ble framskyndet grunnet en dramatisk hendelse med tragisk utfall nyttårsdagen i 1890. Den ble ferdigbygd i 1893.

Før denne kirken ble bygget, måtte de som bodde på denne delen av Storlandet og Gjemnes ro og seile til Øre Kirke som ligger på andre siden av Batnfjorden. Går vi lengre tilbake i tid hadde de en enda farligere tur i det ustabile været som vi ofte  har på våre kanter, over Kornstadfjorden til Kværnes. Særlig vinters dag var det mye storm og uvær. For til kirke måtte de av forskjellige grunner. Men de hadde som oftest sjøvante folk til å betjene kirkebåtene som ellers var på fiske på plasser som Grip eller andre værutsatte steder.

Gjennom historien har det vært mange tragedier knyttet til overfartene i de åpne fartøyene som ble brukt til overfartene. Det gikk heller ikke så bra denne nyttårsdagen  i 1890 da folk skulle på kirkereise fra Hyllnesset til Øre Kirke med en såkalt åttring til båt.

Dagen startet tidlig for de som bodde lengst unna og været var ikke fra sin beste side denne tragiske dagen for noen generasjoner siden. Det blåste kuling fra sydost og det rusket seg stadig til mens folket som skulle være med kirkebåten etterhvert samlet seg nede ved støa til Halvor Hyllnes. So-lig vind ble ofte kalt landvind og kunne være svært så lunefull inne i de trange fjordene da den ofte kom i kast nedover fjellsidene med voldsom styrke og vanskelig å beregne, noe mange tragiske historier fra Storlandet her på Nordmøre vet å berette om.

Slik sagnet sier var det denne gangen 3 menn som ikke ville bli med grunnet uværet. De reddet på denne måten livet. Slik det ble fortalt ble det heist seil med 2 «hanker» og de la kursen tvers over fjorden med 13 mennesker om bord. Omtrent 200 meter fra land på den andre siden la de om kursen  for å seile langs landet. Da de var utenfor Merrabergan, kom det brått og nesten umerkelig en kraftig rosse med vind og det fatale hendte at de feilberegnet og kullseilte. Av de 13 som var om bord var det kun 3 som ble reddet. Resten forulykket.

En av dem som forulykket var eldste bror til min bestemor Berit Anna Nilsdatter Grønseth. Knut Olaus Nilsen Grønset fra Bortistua på Storlandet. En av de andre var en tremening av bestefar Edvard Martinus Torsteinsen Grønseth. Tore Christian Knutsen Grønset fra Utistua på Storlandet. Tre av dem som druknet ble funnet og ligger gravlagt på Øre Kirkegård. Knut Olaus Nilsen Grønset er en av dem.

Etter denne tragiske hendelsen ble kravet om ny kirke på Gjemnes reist med fornyet styrke. For folkene der og på Storlandet hadde fått nok av de farefulle kirketurene med mye dårlig vær. Tre år senere, i 1893 sto den nye kirka ved Tinghaugen på Gjemnes klar til vigsling. En ny epoke kunne starte.

Bøkene kan bestilles gjennom firmaet Industrikopi eller direkte fra meg.

Gomagata fra sommerfjøset til barneskolen. Bildet er tatt før bybrannen.

 Slik var Gomagata før barakkebebyggelsen tok til etter krigsutbruddet i 1940. Barneskolen ligger til venstre og vi ser Aas-huset til høyre. Til høyre for skolen lå ”Fiskaaengården”. Bildet er tatt omtrent der grinden til Strand Gård var. Sommerfjøset til gården lå litt lengre bak til høyre.                                                                 

Til venstre lå Bumarka nedover mot skolen og til høyre for steingjerdet lå Storenga. Vi ser at området mot Storenga langs Gomabakkan er avstengt med steingjerde og i tillegg strenggjerde på toppen. Antagelig for å ha plassen avstengt for krøtter.

 I «Bumarka» var det beiteplass for krøtter, og denne Bumarka skrånet oppover mot «Flaggstanghaugen» som lå, og fortsatt ligger intakt slik den var den gangen. På et høydedrag til venstre for bildet. Fra dette høydedraget skrånet terrenget på andre siden nedover mot Strand Gård og «Kudammen», som var et oppkomme og drikkevannskilde for dyra på gården.

På nedsiden av denne dammen var det et annet oppkomme, overbygd som en brønn med skråtak over. Der var vannet som ble brukt av menneskene som bodde på gården. Vannet ble båret ned til huset ved hjelp av et såkalt «børtre». I huset var det to store vanntønner plassert ute i gangene. En for hver etasje. Vannet var friskt og kaldt slik jeg kan husker det

En morgen i slutten av august 1947 gikk en spent 7-årig guttunge og hans 41-år gamle mor ut av grinden ved sommerfjøset på Strand Gård og fulgte veien nedover Gomabakkan mot Gomalandets skole, som bare lå i et par steinkasts avstand fra grinden. Gårdskatten Siri hadde fulgt dem opp til grinda, men den gikk aldri videre. Den satt som regel der og ventet til folket fra Strand Gård var tilbake og tok da veien sammen med dem tilbake til gården. Gutten, som hadde et godt grep i hånden til sin mor, hadde en ransel laget av kryssfinerplater som var trukket med tøy på ryggen. Av innholdet i denne ranselen var det blant annet et trepanel for blyanter og viskelær. Penneholder og pennesplitter, etc. kom vel først i pennalhuset på et noe senere tidspunkt, etter at en del øvinger med blyanten var utført.

Men tilbake til de to menneskene som ruslet nedover Gomabakkan denne fine sensommerdagen i 1947. Begge var for anledningen pyntet i datidens ”finklær”. Dvs. jeg hadde dressjakke, kinkers og ”hjemstrikkagenser”.  Mor hadde kåpe og skaut, det jeg kan erindre i ettertid. Skaut er et slags sjal kan en vel kanskje kalle det, og dette ble viklet på en bestemt måte rundt hodet. Det hadde en praktisk betydning den gangen i mange sammenhenger. Ved ”Gomaskolen” traff vi andre barn og foreldre som var ute i samme ærend, og som mor benyttet anledningen til å prate med. Gomalandet var den gangen et lite samfunn der alle mer eller mindre kjente til hverandre. ”Nordlændingan”, dvs folk fra Nordlandet som også var der, var antagelig folk hun var mindre kjent med. Denne skolen ble bombet under siste krigen og de ble derfor den gangen henvist til Gomaskolen før den nye skolen på Nordlandet ble bygd og ferdigstilt i 1949.

Vi ruslet etterhvert i flokk og følge inn gjennom dørene til Gomaskolen og videre inn i ett klasserom der vi fikk hilse på damen som skulle bli vår lærerinne de første tre årene, frøken Løvik. Hun var det jeg kan erindre en snill og velmenende dame. Etter at vi hadde fått henvist den klassen vi skulle være i og hilst på de andre elevene begyndte en skolegang i grunnskolen som skulle vare til  sommeren 1954.

Dette utstyret som hadde med penn og blekk å gjøre, ble som sakt utlånt på skolen. På skolen var det også blekk og blekkhus. Etter hvert skulle det bli diverse opplevelser og erfaringer med dette utstyret av mer eller mindre skrekkelig art. Trekkpapiret ble flittig brukt, både når det ble skrevet, og ikke minst når det ble blekkflekker av forskjellige størrelser, noe som kunne dukke opp når en minst ventet dem, og av og til kunne det også bli svært mange av dem.

I mine tre første skoleår gikk jeg i gutteklasse der vi var ca. 30 elever. Denne tidlige fasen av etterkrigstiden var preget av stor nøysomhet og lite resurser. I 1949, da jeg gikk i tredje klasse på Gomalandets folkeskole, flyttet ”Nordlændingan” til sin nyoppførte barneskole på Nordlandet. 236 elever forlot oss ved Juletider dette året og Gomaskolen ble dermed kraftig redusert i antall elever.

Det var «rasjoneringskort» på det meste, spesielt de første årene av etterkrigstiden. I farten kan jeg ramse opp nødvendigheter som olje, bensin, kull, koks, klær, sko og kjøtt, frukt grønnsaker og sukker. Dette bare for å nevne noe. Myndighetene prøvde å dele godene ut i porsjoner slik at alle kunne få litt av hver av disse godene. Derfor ble de fleste varer rasjonert og det ble utstedt rasjoneringskort på det meste. Det fantes kort for halvsålinger, arbeidstøy og sytråd, for sirup og sukker, for melk og brød, for fisk- og kjøtthermetikk, for sausekopper, tallerkener, mugger, sausenebber og syltetøyskåler. Kortene vrimlet av mange slag og farger. Mødrene på den tiden måtte vise stor oppfinnsomhet både når det gjalt mat og klær, for det meste var mangelvare selv om de fleste kanskje ikke led noen direkte nød.

Rasjoneringen som var innført, ble værende både på mat- og såkalte luksusvarer, helt fram mot midten av 1950-tallet. Byen hadde sin egen forsyningsnemnd som hadde ansvaret for fordelingen. For at leseren kan danne seg et lite bilde av rasjoneringen, så ble hvetemel først frigitt i februar 1946, og som en kuriositet i juni samme året ble bananer frigitt.

Utror.

 For en tid tilbake var jeg på tur til Bud sammen med en seniorgruppe fra Gomalandet her i Kristiansund. Vi hadde en fin tur i en spektakulær og fin kystnatur. Etter et godt måltid mat ble vi omvist på stedets museum som omhandlet både fra andre verdenskrig og utstyr og båter fra tider der seil og årer var vanlig i bruk.

På museet var det flere gamle trebåter som lå med mesteparten av seil og utstyr om bord for å vise dagliglivet under fisket på den tiden Av de båtene som var der  var det også en såkalt åttring eller en geitbåt som den ofte ble kalt her på Nordmøre. Denne båttypen hadde en spesiell konstruksjon som passet til de trange og grunne farvannene vi har her på Nordvestlandet. Båtene passet spesiellt godt og ble mest brukt fra Bud og oppover mot Trøndelagskysten. Gjeitbåten skiller seg ut fra de tradisjonelle åpne båttypene fra Vestlandet og nordover ved den korte og relative dype kjølen, den halvplanede skrogformen og den svært langstrakte overgangen fra kjøl til stevn. Dette er egenskaper som i kombinasjon med den karakteristiske riggen som hadde et råseil gorde den til en god havseiler og bidevindseiler.

Min bestefar Edvard Grønseth var på 1890-tallet og utover med i ett båtlag fra Storlandet som drev vinterfiske med en slik båt fra områdene rundt Storholmen, Øksenvågen og Grip.

Bestefar Edvard Grønseth var født på Løbersli på Storlandet i 1859. Han ble gift med bestemor Beret Anna Grønseth fra Bortistua på Grønseth på Storlandet i 1884 og de anskaffet seg da et småbruk i Grønsettrøa som ble kalt «Nyland». Når de var på dette fisket vet historien å berette at de brukte å seile hjem i helgene for å proviantere for den påfølgene uken.

De måtte vente til etter midnatt på søndagene med tilbaketuren til fiskefeltet for å unngå represalier fra presteskapet med påfølgende anmeldelser og bøter. Kirketukten var også til stede der og på denne måten. Ute ved de plassene som er nevnt leide de rorbuer der de bodde under hele dette vinterfisket. Som regel var det et lite rom  med et kjøkken. Der spiste de og der sov de ofte med våte vadmelsklær som etter beste evne ble forsøkt tørket på de trange plassene de hadde til rådighet.

Det var på de plassene som regel et fiskemottak med et handelssted. Fiskerne tok der ut mat og redskaper og leverte fisken på samme plass. Når sesongen var over ble kontoene oppgjort og det endte som regel i fred og fordragelighet. Var det uenigheter var det høvedsmannen for laget som ble megleren og fikk ordne opp.

Slik var hverdagen for mange av våre forfedre og slekter her ved kysten for bare ett par generasjoner siden. Med dagens materielle levemåte er det vanskelig å forstå den nøkterne og enkle levemåte det måtte ha vært i pakt med vår skiftende natur og klima.

Min bestefar flyttet i 1903 til Kristiansund med hustru og 8 barn, der han overtok det forholdsvis store gårdsbruket Strand Gård på Gomalandet.

Gomalandet en tidlig etterkrigstid. Storenggata går litt til høyre  mellom barakkene oppover mot den nye bebyggelsen der Baneenga var.

Vi gikk ofte søndagsturer onkel Nils og jeg. Han kom innom kjøkkenet til mor på morgenen og spurte om «guten» hadde lyst til å være med på en formiddagstur. På disse turene i slutten av 2. verdenskrig og i en tidlig etterkrigstid traff han mange kjente. Gomalandet var den gangen et lite lokalt samfunn der alle i større eller mindre grad kjente til hverandre. På den tiden var det vanlig å kle seg litt «finere» i helgene, mest for å markere at det var en hviledag. De voksne hadde vanligvis dress og kappe og barna var med nyvaskete klær. Da gikk vi gjerne ned til Kamsvåghuset ved Nordsundbroa der det var samleplass for mange og der det ble pratet og utvekslet nyheter.

På hjemturen fra Gomalandet gikk vi oppover Storenggata, som den gangen besto av barakkebebyggelse på begge sider av veien vi gikk. Navnet Storenggata betegnet at det i tidligere tider var beite og slottamark på dette området. Barakkene ble satt opp i begynnelsen av krigen for å avhjelpe husmangelen etter terrorbombingen 28. april til 1. mai 1940. Dette gjorde sitt til at driften på gården etter hvert ble så lite lønnsom at den ble avviklet grunnet at beite-og slottamarkene ble til tomter.

Øverst i denne gata dreide vi til høyre for å følge Baneveien, eller Bentnesveien som den senere ble hetende, vi fulgte den til vi omtrent var på høyde med sommerfjøset, for dernest å følge den bratte bakken nedover mot Strand Gård.

Dette måtte ha vært en sommerdag, for jeg husker enda hvor frodig gresset på Baneenga var. Denne engen lå til venstre for oss, før vi svingte nedover veien mot det store våningshuset.  Ingen steder kunne jeg huske at gresset var kraftigere og grønnere enn akkurat der. Men så var det også en del av den fineste slåttemarken på hele den store gården, som enda den gangen hadde store områder av bydelen Gomalandet.

Onkel Nils arbeidet på den tiden på et vedlager som var plassert på Devoldholmen. Da det gikk ut med gårdsdrifta på Strand Gård grunnet at beitemarker og slottamarker var blitt til bebyggelse for byens befolkning var det ikke nok inntektsgrunnlag for han på gården lengre. Jeg husker akkurat dette veldig godt, for jeg var ofte der og besøkte han, antagelig på slutten av arbeidsdagen og at vi da enten tok sundbåten eller gikk rundt Vågen når vi skulle tilbake på gården etter endt sin arbeidsdag.

Ofte når han kom hjem etter arbeid om kvelden hadde han med seg ”noe godt” til oss barna, det kunne være en sjokoladeplate, frukt eller lignende. Alt av dette var mangelvare på den tiden, og vi satte umåtelig stor pris på stundene og de små gledene som dette gav da det var knapphet på det meste.

Men kan aldri huske at han omga seg med noen nære venner. onkel Nils var singel hele livet og døde forholdsvis tidlig, han ble bare 54 år gammel. Tante Justine kom hjem en sen høstkveld i begynnelsen av 1950-årene og fortalte den triste nyheten om at onkel Nils var død. Dette med død var noe vi barna var skjermet for, det skulle på en måte ikke være vår del av verden. Onkel Nils fikk hjerneslag en kveld mens han satt i skuret på kirkelandet og ventet på sundbåten, og døde så vidt jeg husker, samme kvelden. De gode minnene etter en snill onkel vil alltid følge meg.

Kristiansund på begynnelsen av 1800-tallet.

En vårdag i begynnelsen av juni måned i 1761 var det noen personer som beveget seg på Ytterlandet som historien vil ha det til denne delen av Kirkelandet og Gomalandet en gang var blitt kalt. De spaserte ut mot bergene på Nordsiden ved Dalasundet eller Nordsundet. Litt til venstre fra der de sto var Teistholmsundet med Teistholmen. Der ble det diskutert ivrig. Samtalen gikk delvis på engelsk blandet med den dialekten som hørte til på våre trakter her på Nordmøre. På den tida bodde det svært lite folk på knausene rundt om på Gomalandet. Det de ble enige om i samtalens løp ble starten på gårdbruker og forretningsvirksomheten på Strand Gård på Gomalandet i Kristiansund. Plassen der våningshuset etter hvert ble satt opp het på den tiden Sølvskjeberget. Om det har bodd folk der tidligere har jeg ikke helt funnet ut av, men flere opplysninger som har kommet fram kan tyde på det. Den ene av personene som var med på denne spesielle turen var en yngre kar med navnet Niels Strand og som på dette tidspunktet var 28 år gammel. Hvem de andre personene var som gikk turen denne spesielle dagen på knausene hvor gården ble bygd vites ikke.

Niels Strand var født i april 1733. Han løste borgerbrev i byen i 1761 som innenlandshandler. Han hadde da tjent som dreng i 3 år og som kjøpsvend i 7 år i det engelske kompaniet. De personene som gikk under navnet det engelske kompani i Kristiansund på den tiden var for det meste skotter som hadde reist til landet vårt i 1730-1740 årene grunnet uroligheter mellom Skottland og England. I tillegg til stridigheter var det store omlegginger der borte både av økonomisk og sosial karakter.. De var kjøpmenn med stor ekspertise på blant annet fiskeproduksjon og hvordan klippfisk ble tilvirket. For å få en slik ekspertise ga den Dansk-Norske statsmakten privilegier til dem som gjorde at de fikk mange fordeler som byens øvrige kjøpmenn ikke hadde og derved ga dem bedre muligheter for lønnsom drift.

Her kan nevnes at de ikke betalte avgifter og skatt. De var også fritatt for ulønnede kommunale verv. Betingelsene var blant annet at de ikke giftet seg eller oppholdt seg ut over 20 år i landet. De fleste av dem fraktet alt sitt gods og gull ut av landet før de 20 årene var gått. Det var antydet mange tønner, men sagnet er sikkert i mange tilfeller overdrevet. Ekspertisen de etterlot seg til Nordmøringene den gangen overgikk dette tapet mange ganger slik som det ble tolket av historikere og andre.

Historien vet også å berette at Niels Strand foretok den første oppdyrkingen på Strand Gård, som denne plassen etterhvert ble hetende. Stedsnavnet skal være oppkalt etter han. Før den tid var stedsnavnet som nevnt Sølvskjeberget etter et funn av en skatt der. Utenom en stor del av selve Gomalandet skulle også Skorpa og Meløya den gangen ha tilhørt Strand Gård. Niels Strand døde 29. mars 1798. Hans enke Anne Elisabeth Graboe fortsatte handelen og gårdsbruket med hjelp av sin manns brorsønn Knut Strand. Ved folketellingen i 1801 nevnes hun som enke og handlende. Hun var da 55 år gammel. Hun bodde på Strand Gård sammen med sin brorsønn som da var 29 år og sin brordatter Anne Dorthea. Sammen med dem var også to tjenestepiker og drengen Ole Andersen som da var enkemann og 67 år gammel.

Kort tid etter ble gården solgt til Lars Knutsen Moe. Han nevnes som eier ved takstforretningen i 1807. Da var det vånebygning, Sjøbrygge, fjøs og sommerfjøs på gården. Bygningene ble taksert til 450 spesidaler. Lars Moe lot sin bror Jonas Moe oppføre ny vånebyning i tilknytting til den som fortsatt besto. Denne bygningen består enda i dag og er godt tatt vare på av de nåværende eierne. Lars Knutsen Moe var en dyktig gårdbruker som foretok stor nydyrking. Den 29.oktober 1821 lot han fredlyse Skorpa , Meløya og Håskjærene som den gangen var rik på sjøfugleegg og dun. Lars Moe hadde en datter som ble gift med kjøpmann Thore Schjølseth fra Øksendal. Hennes navn var Maren. Han fikk 30. juli 1822 skjøte på Strand fra svigerfaren for 400 spesidaler. Samme året fikk han borgerskap som kjøpmann i Kristiansund. Thore Schjølseth var født i 1784.

Han drev omfattende forretningsvirksomhet. Svigerfaren Lars Moe fortsatte med gårdsdriften. Ved skjøte av 29.01 1839 kjøpte Thore Schjølseth Svendsengården på Gomalandet med tilligelser. Denne eiendommen omfattet blant annet Steinberget og strøkene rundt Naustkråa i Vågen. Etter et halvt år solgte han Svendsengården men beholdt Steinberget og Naustkråa som derved ble en del av Strand Gård. På den tiden strakte gården helt fra Naustkråa i Vågen, den senere Bersåseiendommen, og helt til Håskjærene.

Den videre historien om utviklingen av gårdsdrift og handelsdrift vil fortsette i min neste blogg.

Vågen i Kristiansund har lange tradisjoner bakover i tid. Bilde fra Internett.

I sagatiden var Nordmøre langt større enn det er i dag.  Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen hørte i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøy i nord til Stemshesten i syd.

Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi  til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.

Vår plassering og kyststripe ut mot storhavet har til alle tider gjort at vi har hatt kontakt med omverdenen, både innenlands og utenlands. Nordmøringene har vært kjent for å være dyktige sjøfolk. Herfra dro vikinger ut på hærferd og herfra stevnet de også til Island og bosatte seg der da fiskeværene på den tiden over en lang periode hadde for stor befolkning.

Det har vært drevet fiske så lenge det har vært mennesker på Nordmøre. I vikingtida og fram til 1200-1300 tallet var dette fisket i vesentlig grad beregnet til å dekke det daglige behovet for de som bodde der. Men det er grunn til å anta at det allerede på den tida ble ført endel fiskeprodukter over de eldgamle stiene og veiene på Sunndalsøra og Litledalen til forskjellige plasser lengre inn i landet. Dessuten ble det i en mindre grad ført ut fisk og tran til engelske og andre  oversjøiske havner.  Senere økte denne eksporten, men folk på vår kyststripe ble ofte hemmet av embedsverket i Trondheim og hanseaternes storhetstid i Bergen.

På slutten av 1500 og begynnelsen av1600-tallet skjedde det store endringer på vår del av kysten grunnet den store trelasthandelen som da foregikk med Nederland. Handel og bytting av varer gjorde at det etter hvert vokste opp et bymiljø som den gangen ble kalt Lille-Fosen og som litt senere fikk bystatus med navnet Kristiansund. Fram til denne begivenheten var det mange hendelser som førte til utviklingen til bystatus for vår kjære by.

Den store trelastdriften gjorde også sitt til at det økonomiske livet her på traktene forandret seg. Fra rikt værfiske til trelasteksport. Dette førte Nordmøre ut av middelalderen og inn en nyere tid. Alle de fartøyene som fra begynnelsen av 1600-talet kom til Nordmøre etter treprodukter, skapte nytt liv i fogderiet. De tok ofte med seg varer og tusket med eller mot loven. Etter sagnet hadde de penger med seg som de betalte for trelasten. Det gjorde folk kjøpedyktige og handel og omsetning kom i gang.

Som nevnt i en av mine tidligere blogger var sjørøveriene i første halvdel av 1600-tallet en plage. De dristige dunkerquekaprerne gjorde kysten vår utrygg. De våget seg helt inn i fjordene der de kapret de utenlandske fartøyene som lastet trelast. Etter sagnet var myndighetene en periode ganske maktesløse ovenfor dem. Særlig plagsomt skulle det ha vært i 1640-årene da eksporten av trelast var på sitt beste. Som nevnt var denne eksporten en av de største årsakene til at Nordmøre ble et eget tolldistrikt og opptakt til bystatus. Den alminnelige vareomsetningen hadde også en sterk oppsving.

Det kunne ligge opp til 30 utenlandske fartøyer i vågen på den tiden for blant annet tollklarering. Det skapte stor oppsving både i handel håndverk og vertshusvirksomhet. Men myndighetene fulgte utviklingen med argusøyne for de ville begunstige de større byene Trondheim og Bergen. Derfor kom det flere ganger forbud, utenom trelasteksporten, mot direkte import og eksport til – fra Nordmøre av varer. Men påbud eller ikke, bydannelsen av Fosna stanset ikke. Den kjempet seg fram til tross for motstanden.

Framveksten av en by i vår landsdel på Nordmøre kom som en nødvendig og logisk følge av trelastdriften og den nye tids gjennombrudd. Hverken privilegietvang eller handelsrestriksjoner maktet å hindre en naturlig utvikling av et økonomisk sentrum på dette stedet som etterhvert fikk navnet Kristiansund.

Tross motstanden og forfordelingen kom vi oss videre, den gangen som i dag.