Tores skriveblogg og bøker.

Mitt siste oljemaleri så langt. Værbilde Fra Nordmøre. 100 cm x 100 cm. Privat eie.

Har hatt mye glede av å arbeide med oljemalerier gjennom årene og har levert en hel del til forskjellige kjøpere. Denne høsten og vinteren har jeg anledning til å ta i mot en del nye bestillinger om noen måtte ønske det. De siste maleriene jeg har arbeidet med er alle levert og solgt.

Det har de siste årene vært forholdsvis store bilder og arbeide med og en del av dem er vist sammen med denne bloggen. Hvis noen skulle ha interesse så kan jeg kontaktes og vi kan bli enige om størrelser og pris og også eventuelle farger og perspektiver som måtte ønskes.

Her er noen av de siste arbeidene jeg har gjort.

Historisk bilde: Parti fra Vågen i Kristiansund. Mellomvervet. Bildet er forholdsmessig stort: 80 cm x 160 cm. Privat eie.

Parti fra Valsøyfjord. Størrelse: 60 cm x 140 cm. Privat eie.

Bildet: «Red sails in the sunset» er 50 cm x 100 cm. Privat eie.

Kan kontaktes på mobil: 41 51 21 56 eller på mail: tore.gronseth@gmail.com

Vårt gamle lokalsykehus som ble tatt i bruk  i juni 1899.

Apoteket ble fra ca. 1817 og utover drevet av en ny eksaminert person som het Peter Møller. I 1852-1854 fant han fram til en ny metode for å framstille medisintran på. Han fortalte selv at de første kunnskapene han fikk om tran og fisk var i Kristiansund. I takknemlighet for dette forærte han ett av de tre transmeltingsapparatene han produserte, til vår by. Han reiste senere til Trondheim.

De hygieniske framskrittene ble hindret av manglende renhold i gater og smug, utilstrekkelig og dårlig vannførsel og sist men ikke minst av lite opplysninger om og forståelse av sunnhetspleiens rent elementære krav. De bedrestilte av byens borgere bodde og levde sunnere enn de mindre heldige. Ble de velstilte syke ble de pleiet hjemme. Dette var en av grunnene til at byens første sykehus i Fiskegata på Innlandet i Kristiansund, som var fra 1833, ikke var et reelt sykehus, men en «Pleiestue for fattige syke».

Fram mot 1870-årene med mange spanske skuter på besøk i klippfiskens storhetstid var syfilis og andre veneriske sykdommer ofte omtalt i rapportene fra legene i byen. De omtalte også at drikking av brennevin og andre alkoholvarer ble misbrukt og gikk i mange tilfeller ut over folkehelsen. Dårlige boforhold og til dels også kosthold ble nevnt. Men det ble gjort store forbedringer med det meste utover på 1800-tallet. 

Da Napoleon krigen begynte i 1807 hadde byen en egen stadslege, eller divisjonskirurg som det den gang het. Det var han som var drivkraften til det første sykehuset i Fiskegata på Innlandet.

Denne måten å drive sykehus på varte i 40 år. Noen forbedringer var det underveis. Med en befolkningsvekst gjennom denne perioden fra 2400 mennesker i 1835 til ca. 7600 i 1875, sier det seg selv at behovet måtte være svært mangelfullt. Det ble et stigende krav om bedre helsetilbud til befolkningen. En foreløpig løsning var 4 nye værelser i fattighuset i Fiskegata på Innlandet. Denne løsningen ble værende hele 10 år.

Det videre løft for bedre helsetilbud ble gjort av en seilskutekaptein fra byen vår, Johan Marstrand. Den 2. oktober 1875 forærte han sin eiendom «Arken» i vestre bydel til sykehus. Senere ble det pleiehjem. Det gamle sykehuset på Innlandet ble nå solgt for kr. 10 000,-. Denne doneringen ble gjort av den samme personen. Kaptein Marstrand var den første som åpnet Kristiansunds klippfiskfart på Brasil i 1850.

Kravet til utvidet sykehuskapasitet ble mer aktuelt etter hvert som tiden gikk og de fikk også denne gangen privat hjelp. I begynnelsen av 1890-årene forærte N. H. Knutson og frue tomt til et sykehus i Frueenga og i 1893 og 1895 fikk kommunen i alt 36 000 kroner av byens brennevinssamling med en klausul at sykehuset skulle være ferdig innen 1. september 1898.

Den nedsatte komiteen foreslo at det nye sykehuset skulle ha en kapasitet 35-36 senger og 12 senger for epidemiske sykdommer. Overslaget og planen for det nye sykehuset kom seg på 87 000 kroner og ble vedtatt av kommunen i 1897. Da det sto ferdig til bruk i juni 1899, ble det kostende 96 554,30 kroner. Overskridelsene ble dekket av kommunen.

Sykehuset besto av tre avdelinger. I hovedbygningen lå de medisinske og kirurgiske pasientene. Pasienter med epidemiske sykdommer lå i den andre bygningen. Det ble bygd i et flott parkområde. De som besøkte sykehuset fikk følelsen av å være i en fredet verden.

Under tyskernes bombinger av byen i aprildagene i 1940 og der mye av byen vår ble lagt i grus i bybrannen, overlevde sykehuset. Da gjenreisingen startet etter krigens slutt startet også planene for et nytt sykehus. Ett nytt tilbygg var nødvendig. I juni 1951 ble det lagt plan for et tilbygg med grunnflate på 1600 kvadratmeter bygd inntil den gamle hovedbygningen. I tillegg ble det bygd overlegebolig og søsterhjem.

Tilbygget ga til slutt 6600 kvadratmeter brutto gulvareal og ble kostende ca. 7 millioner kroner. Det nye tilbygget sto ferdig i 1956. Nye planer om nytt sykehus ble lansert i august 1974 og kort fortalt ble planen vedtatt i fylkestinget i slutten av november 1975. Plantegningene for det nye sykehuset ble presentert for første gang i april 1976, og i 1980 ble det gamle sykehuset fra 1899 revet.

Det nye sykehuset i byen vår ble innviet 6. oktober 1986, av Kronprinsesse Sonja.

Når vi ser utviklingen av helsetjenestene i vår nordlige del av fylket, så er det en nesten utrolig arroganse fra myndighetenes side som bare plukker fra oss bit for bit av det som er opparbeidet og skapt gjennom generasjoner.                                         

Vi må sammen samle oss om lokalsykehuset vårt. Det skal bestå i all framtid!

Bildet som har tittelen «Besøk hos besteforeldrene» er malt av Adolph Tiedemand i 1859.

På min reise gjennom historien med mitt bokprosjekt om folks levekår her på våre kanter av Nordmøre, er jeg nå på vei gjennom 1700-tallet. Som i så mange andre aspekter fra denne tiden var det en stor utvikling på mange områder, også innen helse, omsorg og fødselshjelp. Folketallet i Kristiansund økte også betraktelig i denne perioden, fra ca. 600 i begynnelsen av 1700-tallet til ca. 1600 ved utgangen av det samme århundret.

Helsevesenet hadde gjort veldige framskritt. Mens ladestedet i år 1740 manglet apotek og i høyden var utstyrt men en eller i høyden to såkalte bartskjærene eller om du vil «kirurger» som vel nærmest var for kvakksalvere å regne, ble det i løpet av kjøpstadens neste 60 år et tidsmessig apotek, en egen akademisk utdannet statskirurg, en velutdannet fogderikirurg som praktiserte i Kristiansund og en uteksaminert og autorisert jordmor.

Når det gjelder fødselshjelp og jordmødre ble det på slutten av 1700-tallet tatt energiske skritt av amtmannen for å skaffe hvert av amtets 23 prestegjeld her på våre kanter dyktige og vel instruerte jordmødre. I 1790 ble det i Kristiansund Kommune ansatt en kvinne med navn Mette Marie Schlauen fra fødselsstiftelsen i København. Ansettelsen kom i stand etter samråd fra byens eligerte menn. Det kan også nevnes at hun etter hvert ble pålagt å ta inn flere dugelige kvinner som kunne hjelpe til for å dekke behovet for jordmorhjelp på alle de tre øyene i byen og på distriktet når det ble behov for det.

Det var av stor betydning et det kom til en bedre orden på jordmor vesenet i Kristiansund da antallet av døde barselkvinner, dødfødte og døde nyfødte hadde vært påfallende stort.

Legebehovet ble også betydelig forbedret gjennom dette århundret.

Også de vanskeligstilte gjorde store framskritt for en bedre hverdag. Den såkalte fattigkassen eller kontoen til hjelp for folk som hadde behov for det forbedret seg utover mot 1800-tallet. Det kan nevnes at major og krigskommissær Tordenskjold som døde i 1793 hadde etterlatt 50 riksdaler som første bidrag til en påtenkt «Arbeids-anstalt til byens fattige».  Denne kassen ble styrt av to av Tordenskjolds personlige venner.

Men småkårsfolk fikk nok bare i ytterst liten utstrekning ordentlig legehjelp på denne tiden. I mange tilfeller søkte de derfor kloke koner og kvakksalvere som var til stor hjelp for mange som ikke hadde midler til ordentlig legehjelp.  Denne virksomheten måtte foregå mer eller mindre i det skjulte. I mange tilfeller ble det ikke forlangt honorarer og der ble på grunn av dette ikke etterlatt så mange merker i kildene. Etter hvert som legehjelpen bedret seg framover mot vår egen tid ble det også mindre og mindre behov og bruk for slik hjelp.

Det som har blitt bygd opp gjennom tidene av sosial helse og omsorg blir i dag revet ned av et system som setter dette opp mot økonomi og lønnsomhet. Vi må tverrpolitisk kjempe for at vi får beholde vårt lokalsykehus og aldri gi oss på noe annet. Det har med vår trygghet og levekår her på Nordmøre å gjøre .

Strand Gård på Gomalandet ble oppført  i 1772 av gårdbruker og handelsmann Niels Strand. Maleri av Tore Grønseth.

Våre forfedrenes historier og kamp for å overleve på den værharde kyststripen her ute på Nordvestlandet er både fasinerende og dramatisk. Viljen og staheten til å trosse vekslende forhold har vært et varemerke for oss. Og herfra kom også de økonomiske verdiene da som nå og har vært og er en av grunnene til at vi har et relativt trygt samfunn.

I sagatiden var Nordmøre langt større enn i dag. Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen soknet i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøya i nord til Stemshesten i syd.

Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi  til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.

På slutten av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet skjedde det store endringer på vår del av kysten grunnet den store trelasthandelen som da foregikk med Nederland. Handel og bytting av varer gjorde at det etter hvert vokste opp et bymiljø som den gangen ble kalt Lille-Fosen og som noe senere, i 1742, fikk bystatus med navnet Kristiansund. Fram til denne begivenheten var det mange hendelser som førte til utviklingen av vår kjære by.

Det kunne ligge opp til 30 utenlandske fartøyer i vågen i tidligere tider for blant annet tollklarering. Det skapte stor oppsving både i handel håndverk og vertshusvirksomhet. Men myndighetene fulgte utviklingen med argusøyne for de ville begunstige de større byene Trondheim og Bergen. Derfor kom det flere ganger forbud, utenom trelasteksporten, mot direkte import og eksport til – fra Nordmøre av varer. Men påbud eller ikke, bydannelsen av Fosna stanset ikke. Den kjempet seg fram til tross for motstanden.

I mitt nye bokprosjekt som er under arbeid har jeg lagt mye vekt på utviklingen på 1700-tallet.

I løpet av dette århundret ble opprettingen av vår bystatus som kjøpstad en suksess for næringspolitikken. Kristiansund økte raskt i folketall og betydning, ble en foregangsby på fiskeriområdet, stimulerte næringslivet langs kysten uten å skade de eldre kjøpestedene og bidro til økning av statsinntektene.

For vårt lille bysamfunn på de tre øyene betydde kjøpstadtsfriheten av 1742 at lenkene som hadde bundet innbyggernes virksomhet og stedets vekst ble brutt. I årene fram mot 1814 kunne den økonomiske veksten i Nordmørsbyen   utvikle seg fritt og resulterte i økningen og betydningen.

Framveksten av vår by på Nordmøre kom som en nødvendig og logisk følge av trelastdriften og den nye tids gjennombrudd. Hverken tvang eller handelsrestriksjoner maktet å hindre en naturlig utvikling av et økonomisk sentrum på dette stedet.

Men vi må fortsatt kjempe for vår trygghet og levekår.  Akutt og fødeavdeling og nærhet til lokalsykehus burde være en selvfølge for en region med ca. 60 000 innbyggere.

Vi må stå tverrpolitisk sammen og vise at vi aldri gir oss på noe annet.

 

Det meste av det som er selvfølgeligheter i dag ble den gangen til av de midlene de hadde til rådighet på brukene der de levde. Grunnet mørket på denne årstiden og mangel på lys var det også mye overtro.

Da juletiden nærmet seg var mange ting og ta hensyn til. De onde vetter var ute da, og det gjaldt å værne mennesker og dyr mot dem. Alt storarbeid måtte være ferdig før sola vendte ved vintersolhverv. Rokken og slike ting måtte også være ut av stua. Julaften var kvinnfolkene ekstra tidlig oppe, for det var mange ting som skulle utføres, slik som en siste vask av huset og mat i overflod måtte gjøres ferdig. Men ikke bare rengjøringer av hus, men også kroppsrengjøring skulle gjøres og det av alle i huset. Storgryta med vann ble tidlig hengt i sjerdingen og deretter ble en stor stamp satt inn på kjøkkenet og fylt med rent vann. Så var det vasking etter ”stilling og stand”, med husbondsfolket først, deretter i tur og orden barna, og tilslutt tjenestefolket. Tidligere hadde de fleste gårdene leastue, men på 1700 tallet så det ikke ut til at de nyttet den lengre.

Etterpå var det fugleband til fuglene som måtte settes opp. Så en viktig ting som husbonden sjøl måtte gjøre; å sette tjærekar ved fjøsdørene med stav både over det samme med høystakkene og kornbingene. Det var nok en alvorlig husbonde som gikk rundt og ordnet med dette.

Så var det mat til dyrene, for alle måtte ha en spesiell forpleining i julehelgen, og husbonden sørget for at alle fikk det. Heller ikke tomtegubben eller fjøsnissen ble glemt da disse også måtte ha sitt grauttraug med stort smørøye. Stelte de bra med dem, var de gode å ha i fjøs og stall, og de hadde spesielle dyr de stelte ekstra med. Det var helst en ku, og den var i spesiell godt hold, fin og blank i skinnet, men det kunne være så forskjellig med resten av besettningen.

Når julegrøten var ferdig, skjøt de 3 skudd fra ett skytevåpen, om de hadde slikt i huset, de skjøt Jula inn. Julekveldsmåltidet var Rømmegrøt og lutefisk, og julegrøten var øst opp i store trefat, sammen med rikelig rømmefett. Etter at julegrøten var fortært, kom lutefisken på bordet sammen med flatbrød, en smørklatt til hver og brødgrøt; men senere når potetene kom og ble dyrket på gårdene, ble det vanlig med dem i stedet for brødgrøten. Fisken var lagt på avlange trefat, og som drikke til maten var det enten melk eller øl. Ølet brygget de selv til Jul. På julebordet sto flere hjemmestøpte lys, og av disse tok de varsel hvordan ting ville bli.

Brendte lyset klart, var det tegn på lykke i huset, men brendte det dårlig, kunne det varsle om ulykke, og alle rundt bordet satt spendt for å se om ikke lyset skulle rette seg opp igjen. Etter måltidet kunne husfaren lese juleevangeliet, og etterpå sang de ofte ”Ett lite barn så lysteligt”. De sang verset 3 ganger. Dette ble holdt i hevd til slutten av 1800 tallet. Så ble bordet ryddet for restene av dette måltidet, og etterpå ble det disket opp med ”småformer”, flere former for brød, ost og småkaker. Slik skulle det stå hele Jula, om de avdøde kunne komme på besøk. Så var det julegavene sin tur, som ble utdelt til alle, barna først. Mannfolkene kunne få votter eller strømper, tjenestepikene forkle eller andre klesplagg.

Så var det å ta inn julehalmen og bre den utover golvet, for alle lå på flatseng julenatten, for da skulle alle sengene stå ledige hele Jula, i tilfelle de avdøde kom på besøk, i tilegg til det dekkede bordet. Til vanlig sov tjenerne i fehuset og stall, men julenatten lå alle inne i huset, der det var lyst, varmt og trygt. I huset hadde de vanligvis en skinnfell, sydd av 18 skinn, som de kaldte ”samfundsfellen”, og under den fikk hele familien med tjenere plass. På Tustna skulle denne fellen være rund med et hull i midten. De tok inn huggstabben og satte den midt på gulvet, strødde julehalmen rundt og la felden med hullet over huggstabben. Når de la seg lå alle med føttene mot stabben.

Lysene skulle brenne hele julenatten, og det ble holdt vakt om dette, bl. annet for at det ikke kunne oppstå brann. Juledags morgen måtte alle opp, for dyrene måtte også ha sitt vanlige stell, og alle fikk spesiell mat den dagen, og ofte fikk alle en juledram. Halmen ble plassert i en krok slik at rommet var så nogenlunde ryddet. Ellers holdt folk seg i ro den dagen, om det da ikke var gudstjeneste, ”preken”,  i Kverneskirka. Det var det som regel, og til kirka måtte så mange som mulig, om ikke været var alt for stormende. Når de kom hjem, hadde de mye nytt å fortelle, om død og gifting, og om nye verdensborgere som var til dåpen. Hvem som var fedre måtte det også gjøres rede for, så praten gikk livlig rundt matbordet etter slike turer.

Ettersom Julen skred fram, var det besøk av venner og naboer, og det kan se ut til at naboskapet generelt var godt. Unntatt var det vel når det begynte å bli lite vann p.g.a. frost midt på vinteren, tjenestejentene kunne ”komme uti hår”, men ellers hadde de vel mang en trivelig prat ”ved vannposten”.

I sagatiden var Nordmøre langt større enn det er i dag.  Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen hørte i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøy i nord til Stemshesten i syd.

Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.

Det har vært drevet fiske så lenge det har vært mennesker på Nordmøre. I vikingtida og fram til 1200-1300 tallet var dette fisket i vesentlig grad beregnet til å dekke det daglige behovet for de som bodde der. Men det er grunn til å anta at det allerede på den tida ble ført endel fiskeprodukter over de eldgamle stiene og veiene på Sunndalsøra og Litledalen til forskjellige plasser lengre inn i landet. Dessuten ble det i en mindre grad ført ut fisk og tran til engelske og andre  oversjøiske havner.  Senere økte denne eksporten, men folk på vår kyststripe ble ofte hemmet av embedsverket i Trondheim og hanseaternes storhetstid i Bergen.

Vår plassering og kyststripe ut mot storhavet har til alle tider gjort at vi har hatt kontakt med omverdenen, både innenlands og utenlands. Nordmøringene har vært kjent for å være dyktige sjøfolk. Herfra dro vikinger ut på hærferd og herfra stevnet de også til Island og bosatte seg der da fiskeværene på den tiden over en lang periode hadde for stor befolkning.

Da Harald Hårfagre regjerte på slutten av 800-tallet begynnelsen av 900-tallet, var det med hard hånd. Vår kyststripe var av stor viktighet og han klarte også å tilegne seg den etter slagene ved Solskjel ca. år 863. Etter sagnet var det mange stormenn eller landnåmsmenn som da reiste over til Island grunnet det harde styresettet til kongen med mange drap og overgrep. Etter hendingene ved Solskjel fikk han også kontroll med farleden langs hele kysten.

Den første permanente bosetningen på Island ble antakelig innledet av nordmenn som tok land der i år 874. Den enestående Landnåmeboka (cirka 870–930) nevner 430 landnåmsmenn eller bosettere. De fleste var norske stormenn også fra vår kyststripe som ifølge Landnåmeboka drog til Island for å slippe unna Harald Hårfagres hardstyre. Noen kom også fra vesterhavsøyene, og det fantes et keltisk innslag. Hvor sterkt det kan ha vært, er historikerne uenige om.

Stormennene førte med seg slektninger og venner, et stort antall treller og buskap. Omkring 930 var folketallet kanskje oppe i 9000. De første landnåmsmennene tok store områder, og omkring år 900 var hele øya tatt i besittelse. Senere innvandrere måtte få jord av stormennene. Klimaet var mildere enn i dag, og det ble dyrket korn, men fedrift, fiske, hval- og selfangst var de viktigste næringsveiene.

Island ble under norsk herredømme i 1261-1264, da den daværende norske kongen Håkon Håkonson lovte å verne dem og holde de Islandske lovene og å sende skip med forsyninger hvert år. Dette mot at Island betalte skatt til kongen. En senere norsk konge Magnus lagabøte som regjerte i årene 1263 til 1280, innførte lovboken Jonsbok, som dannet grunnlaget for det islandske rettsordningen helt opp til moderne tid.

Ved  Kielfreden i 1814 ble Island løst fra den norske kronen da Fredrik den 6 av Danmark måtte avstå vårt land til den svenske kongen uten at Island fulgte med. Island ble en fullt selvstendig stat i 1944.

Det er først og fremst gjennom skifteprotokollene vi kan få noe kjennskap til tidligere tiders klesdrakter i Gjemnesbygdene på den tiden som er beskrevet, både hva hverdagsklær og helgeklær eller stadsklær angår. Bildet er etter et maleri av Adolph Tidemand fra 1852.

Forskjellene i det som ble funnet i skiftematerialet var stort, både geografisk og ykesmessig. I de indre og ytre bygdene, mellom gardmann, bonde, og husmann; mellom Iver Jonsen Hoems røde kledes vest og semskede skinnbukser og Torsten Lassesen Svatåtrøens  grå kofte og grå bukse. Et enkelt bilde av hverdagsdrakten var at den besto av vadmelsklær, særlig grå vadmel, men også svart vadmel kunne bli brukt. Iver Jonsen Hoem brukte nok ikke sin svarte fløyels lue og kalemankes vest i arbeid under kornhøstingen.

Gjennom noen skrifter får vi kjennskap til at brystduker var tøystykker, både hos kvinner og menn, en ”duk” som dekket utringingen i vesten. Enkelte historiske skrifter omtaler brystduk som mannsvest uten armer, og som firkantet tøystykke som kvinner bar på brystet, i utringingen. I Gjemnesbygdene var det to plagg, to forskjellige deler av klesdrakten. Helgeklærne var ofte av hvit vadmel, men vester og trøyer var også av innførte, importerte, tøysorter. De som levde under bedre naturgitte og økonomiske forhold, hadde en rikere garderobe enn de mindre bemidlede. I noen tilfeller kunne det komme forskjeller på de fire områdene, på den måten at det i de indre bygdene, ”Sørlandet” og Øre sogn, ble nyttet skinn, trolig elg eller hjorteskinn, både til bukse og trøye. I de ytre bygdene, i hovedsak gamle Gjemnes herred svært lite av slike materiealer.

Der var det i hovedsak nyttet vadmel som de lagde klær av, når en ser bort fra at i alle bygdelagene ble nyttet en del innført tøy til klær. Det var mest nyttet til stasklær, ”finklær” eller ”helgeklær”. Når det gjaldt valg av farver så varierte dette noe også når det gjaldt vadmelsklær som trøye, kofte og bukse med hvitt, grått og sort – og litt blått. Farvevalgene for de innførte tøysortene varierte mellom rødt, blått og sort, med litt grønt og brunt i tillegg. Hvitt var det ikke så mye av med henyn til de innførte tøysortene. Vestene var av rødt eller blått klede og de fleste vestene av hvitt vadmel, og de har vel hørt til ”helgeklærne”. De grå vestene har sammen med striskjortene mest vært brukt til arbeidsklær. I skiftene var det lite trøyer. De som var med var av vadmel eller klede. Koftene var noe lengre enn trøyene, de rakk halveis ned på låret og var alle av vadmel og mest av grå vadmel.

Av buksene var omtrent en tredjedel av hvit vadmel, nesten det samme av grå eller svart vadmel, i de indre bygdene flesteparten av skinn. Det var ikke vanlig at kvinnene brukte vest eller kofte, men de brukte ofte finere tøyer, eller kleder, i sine ”finklær”, og mer farver. Av de 45 trøyene som var nevnt etter skiftene til kvinnene, var nesten halvparten av rød eller blå klede, noen av svart klede, og resten av svart eller blått vadmel. Tøyet i kvinnelivet var først og fremst av rødt klede. noen av lerret og noen av annet materiale og farve. Skjortene var både for menn og kvinner av lerret eller strie, serkene i hovedsak lerret. Så kommer en noe merkelig forskjell til syne; i skiftene fra Sørlandet nevnes bare stakker og de var i hovedsak av vadmel, det nevnes ikke skjørt. I skiftene fra Ranem/Osmarka/Løvoll nevnes ikke stakk, bare skjørt. I de 2 andre områdene Batnfjorden og Gjemnes herred nevnes både skjørt og stakk i skriftene. Det kom ikke fram hva denne begrepsforskjellen egentlig betydde.

De plaggene etter menn som er nevnt som trøyer, var av to forskjellige typer. En kortere som bare rakk ned til livet, slik at den dekket bukselinningen, den var sydd slik at den fulgte kroppen mer enn de vanlige trøyene. Den hadde ikke slag, men rund krave, dvs. en stående krave som var ca. 2 tommer høy. Den kunne kneppes helt opp. Brukt som ”helge-trøye” og var uten lommer.  Den andre var noe lengre. Begge typer trøyer var dobbeltkneppet, og den noe lengre trøyen hadde slag og  noe romsligere enn den andre. En stor del av kvinnetrøyene var også  av ”kort-trøye­typen”.

Tar vi ut de enkelte skiftene og sammenligner ”ytterpunktene” i klesdrakten, så blir det stor forskjell mellom bonde Iver Jonsen Hoem og husmann Erik Ellingsen Bergsholmen. Når Iver Jonsen Hoem skulle i kirken, tok han på den røde vesten med metallknapper, kanskje med blå kledes brystduk, blå kledes trøye, og knyttet det sorte silketørkleet rundt halsen. Trolig brukte han også en av sine semskede skinnbukser, den nye grå koften, og de hvite strømpene. Som hodeplagg sin svarte kledes hatt, eller sin svarte fløyelslue. Husmannen Erik Ellingsen Bergsholmen reiste kanskje til kirken i grå vadmels vest og i hvit vadmels bukse.

Men dette var som nevnt yttepunktene, garderoben var vel forskjellig mellom de forskjellige, uansett lag av folket, selv om de færreste  hadde en slik garderobe som den Iver Jonsen Hoem hadde. Kanskje gir Ole Olsen Gagnats klær et bedre bilde på hvordan mennene var kledd på kirkevei, med rød kledes vest, blå kirses brystduk, vadmels bukse, og hvit eller grå vadmels kofte.

Noe lignende som blant mennene finner en også blant kvinnene. Hilde Knutsdatter Harstad brukte trolig sin røde fine kledes trøye med for, og kniplings halsduk, rødt sarses snøreliv, med sølvsnor rundt halsen. Blått kirses skjørt, sorte strømper, og lerrets lue med knipplinger når hun reiste til kirken. Tjenestepiken Ales Toresdatter Berge hadde kanskje en sort kledes trøye og et hjemmevevd blått stoffes skjørt. Men vanlige kirkeklær for kvinnene var det mulig Eli Knutsdatter Røvik hadde, med blå kirses trøye, og sort raskes skjørt, og dreiels tørkle.

Det var noe uventet at det ikke var nevnt draktsølv i skiftene etter Gjemneskvinnene fra den tiden, verken sølje eller kjede. I skiftene etter menn var det nevnt en sølvring og en forgylt ring. Det var alt. Det som var funnet av sølv i disse skiftene var brukssølv. Sølv beger,  tomlinger og  sølvskjeer. Det var lite ”rede penger”, eller kontanter. Det kan gi noen tanker om hvilke forhold de levde under. En forklaring var dårlige år, slik som tidlig i 1760 årene, og i tillegg til dette, ”ekstraskatten av 1762″ der de skulle betale 1 daler i skatt i året for hvert menneske på gården eller plassen av de som var over 12 år.

Det kom nye nødsår først på 1770 årene, og de ble så vanskelige at myndig­hetene fant å måtte gi ”statslån” så folk kunne få kjøpt matkorn og såkorn. I første del av 1780 årene ødela flere ”storm – år” i trekk vårfisket (skreifisket). Under slike forhold kunne nok både arvesølv og rede penger gått med for å overleve.

Av forskjellene som kom fram av de forskjellige skiftene synes det som om det var mer ”velstand” å spore i de indre bygdene, slik som på Sørlandet og i Osmarka, enn i de ytre bygdene, slik som Gjemnes herred. Forskjellen har kanskje å gjøre med at i de indre bygdene var det sagbruks- og skogsbygder, slik at de kunne hente en del økonomiske midler ut av skogen.

Fisket, som de var mer avhengig av i de ytre bygdene for å få ett overskudd, var utsatt for skiftinger, både med selve fisket, og ikke minst av vær- og vindforløp. Husmannen var mer avhengig av fisket som inntektskilde enn selveierbonden og leilendingsbonden var.

Storlandet fra Stokkedalen mot Averøya

Fra slutten av 1500-tallet var det fra Europa en stor etterspørsel etter trelast i vårt distrikt her på Nordmøre. Spesielt fra Holland og England. Den var økende utover mot 1700-tallet, men da begynte skogene her på distriktet etter hvert å bli uthogd grunnet denne rovdriften. I følge toll-lister fra 1606-til 1607 kom det 8 skuter fra Amsterdam og lastet 900 tylvter sagbord og 12 favner med brenneved.  23 lester og 4 tønner tjære. 19 dekker bukkeskinn noen dekker  kalveskinn 290 våger fisk og noe talg. De var den gangen ballastet med sand da de ankom fra Holland. I tiden som fulgte kom det årvisst mellom 50 og 70 fartøyer og lastet trelast og tømmer her på våre kanter. Ballasten av sand ble etter hvert erstattet med varer og det foregikk handel med folk av mer eller mindre lovlig art.

Det er ikke helt klart når tømmerhugsten kom i gang i bygdelagene på Gjemnes og Nordmøre, men siden det alt omkring år 1300 ble sendt tømmer til England fra Rogaland, hadde trolig også tømmerdriften på Nordmøre begyndt ca år 1400. Men da med tømmerøks og ”kileteknikk” når de skulle lage bord. Oppgangssagen kom ikke til Nordmøre før begynnelsen av 1500-tallet. Da oppgangssagen kom i bruk effektiviserte det arbeidet slik at de kunne sette flere mann, overføre arbeidskraft , fra det å kile og telje bord til å hugge å kjøre fram tømmeret. Tidlig på 1600 tallet var det 20-25 flom og bekkesager i drift i Gjemnes, og de mest sagbrukspregede grendene var Angvik med 4 sager, Hoem 2, Kvalvåg 2, Torvik 1 flomsag, og 4 til 5 i Heggem-grenden. Driften av oppgangssagene krevde noen få mann, sagmester og sagdrenger. Grove anslag tyder på at det år om annet ble utført 15- 16000 bord, i tillegg mastetømmer og bjelker. Sakte men sikkert førte overavvirking til at steder ble helt uthogd. Men de 60 bjelkene av 14 favners lengde (ca 8,8 meter) Reinert Olfas fra Hinlopen lastet inn i Torvik i 1614, forteller litt om hvilke dimensjoner som fantes. Bakgrunnen for skogsdriften var ikke minst de Hollandske provinsers behov for hus tømmer og ved; derfor betegnelsen ”Hollendertiden” som varte ca. 200 år fram til 1700-tallet.

Skutene kom fra Amsterdam, Europas økonomiske sentrum på denne tiden, fra Enckhuisen, Hinlopen, Stavoren og Schiedam i Holland, Ameland, Emden og Norden i Friesland (nordkysten av Nederland og Tyskland). Men det var ikke bare hollandske skuter som gjestet Gjemnesbygdene på jakt etter tømmer og ved; det kom også skuter fra engelske og skotske byer, som London Sousdale Anstruther, og fra Ribe og Haderselv i Danmark. Enkelte franske skuter gjestet også Nordmørsbygdene. Disse landene hadde hugd ut sine egne skoger, og de hadde derfor et behov for å skaffe seg mer tømmer og ved. Det var årsaken til at skogene på Nordmøre og i Gjemnesbygdene etter hvert forsvant. Skogen på Storlandet var på det meste uthugd så tidlig som i 1620-1630 årene, både tømmerskogen og trolig det meste av vedskogen. Med den sterke veksten i tømmerhandelen som fulgte i kjølevannet av de mange skipsreisene i tiårene framover, økte også behovet for arbeidsskraft i skogen. I året 1647 var det 17 sagmestre og 7 sagdrenger i Gjemnesbygdene.

På Bergsøy vokser naturskogen fremdeles. Det var det ingen bekker der som var store nok til å drive en oppgangssag. Derfor var avvirkningen ikke større enn tilveksten. Når så skipper Tønnes Bennekes av Hinlopen høsten 1618 hentet 40 tylfter bord ”ved Berssø”, og skipper Hendrich Arresen av Vaterland i 1619 lastet 25 tylfter bord ved Berge, og senere samme året hadde en ny last fra Berge, så var dette trolig huggenbord eller handsagede bord. Med de tre-fire årlige reisene disse tømmerskutene gjorde, førte til at bygdefolkene visste mer om hva som foregikk i Holland og England enn i Kjøbenhavn. Kanskje var dette grunnet til at noen fra Gjemnesbygdene utvandret – emigrerte til Holland; også noen kvinner, slik som Guru Olsdatter Astad; som i følge skifte av 1762; ”for mange år siden avreiste til Holland”.

Selv om de fleste tømmerskutene var ”ballastet med sand”som det står, når de kom til tollstedet – det var først på Blakstad, (i 1630-årene), senere i ”Lille Fosen” – ladested fra 1631, så var det også skuter som hadde med seg forskjellige varer; malt, engelsk øl, skotskbrød, salt og hamp, rug, bygg og ost, brennvin og jerngryter; og”gemen blaat klæde”.De kunne nok også enkelte ganger ha med seg ”finere klæder”, som skrevet står; som Damask, men slike fine tøysorter var forbeholdt ”den høyere stand. Den gemene mann og kvinne hadde ikke lov til å bruke slike finere tøyer i sine klær, men dette ble ofte oversett. Borgerne, både i Bergen og Trondheim – som hadde ”handelsprivilegiene” i disse områdene, sendte klager til Kjøbenhavn over at bygdefolk handlet direkte og ulovlig med disse trelastskutene; og de fikk medhold i sine klager, dog uten at det ser ut til å ha betydd så mye. Bygdefolk fortsatte å ”tuskhandle”, kanskje ikke minst når det gjaldt mat og klær, blant annet ”finere tøyer” til stasklær. Da hollendertidens tømmer- og trelasthandel tok slutt, kan det se ut til at en del av dem som hadde tatt seg arbeide innen denne næringen kan ha flyttet ut til Fosna, ble ”byfolk”, eller ut til øyene og slått seg på fiske.

Tidlig på 1700-tallet var både tømmerskogen og vedskogen så uthugd at da myndighetene laget en ”konseptmatrikkel” i 1723, var det bare et ti-talls matrikkelgarder i Gjemnes som er så noenlunde selvforsynt med ved, resten måtte ty til kratt, einer, busker og torv for å holde varmen. For på sine reiser hadde skutene også tatt med seg 3-4 opp til 20 favner ”brendeved”, som det kan stå i dokumentene. Dette hver gang de besøkte fjordene på Nordmøre, for det var mangel på ved både i Holland og i andre Europeiske land.

På Stokke, på Storlandet, bodde omkring år 1600 en mann som het Tore. Han gikk i alminnelighet under navnet Stokkegubben og var etter det sagnet vet å fortelle en meget mektig mann. Han hadde en mengde leilendinger og eide nesten hele Storlandet. Han hadde ingen sønner, men syv døtre. Den yngste av dem het Hallgjerd. Det skulle ha vært noe friskt og naturlig ved henne og hun hadde drømmende dypblå øyne. Sagnet sier at det lå en slags underlig lengsel i dem, som etter noe fjernt, ukjent. På høyden vestenfor Stokke,  lå seteren til stokkegubben Tore. Hallgjerd var seterjente der et år, og forsvant sporløst senere samme sommeren. Det ble stor oppstandelse, og til tross for stor leteaksjon var det ikke et spor å finne. Overtroiske som folk var på den tiden, trodde mange at hun var ”bergtaken”, da det ble sagt at det av og til kunne råke enslig boende folk, da særlig kvinner. Ved slike anledninger brukte de å hente kirkeklokkene for å ringe den bergtagne ut igjen, som de kalte det.

Det hadde seg slik at det på samme tid lå en hollansk skute og lastet tømmer ute ved Krekvikhamrene. Etter at uroen og forstyrrelsen av denne tragiske hendelsen hadde lagt seg noe, begynte enkelte og tenke på om noen på denne skuten kunne ha sett henne. Da de ville forhøre seg nærmere, viste det seg at den var ferdiglastet og allerede hadde seilt. Etter hvert som tiden gikk, spurtes det mer og mer om at hun kanskje hadde seilt ut med denne hollanske skuten, mens andre igjen fremdeles holdt på at hun var blitt bergtatt. Ti år senere kom en hollansk skute seilende inn gjennom Kornstadfjorden og ankret opp på samme sted som den gang Hallgjerd forsvant, ved Krekvikhamrene.

Natten etter at den hadde ankret opp, blåste det opp til en sterk storm, og skipet ble på grunn av det overhengende uværet knust mot bergveggen. Alle om bord omkom. Det ble spekulert over hvorfor de skulle ankre akkurat på denne plassen, ved Krekvikhamrene. Kanskje hadde det noe med Hallgjerds forsvinning å gjøre, at hun hadde kommet tilbake, og forulykket på denne tragiske måten? Ingen fikk noen gang rede på det, men i Krekviken ble det bygget et naust av vrakdeler fra skipet som forliste og det sto derved som et minne om dette sagnet. Århundrer har gått siden Hallgjerd forsvant fra seteren hvor Stokkegårdene nå ligger, men sagnet tok hennes historie og navn, og bar det ned gjennom tidene.

Stokke er en av de eldste gårdene på Nordmøre. På Haakon den godes tid (935 – 961) bodde det folk på stedet. Det var en herse eller en småkonge som rådde der på den tiden, og sagnet sier at han deltok i slaget på Rastarkalv i Frei, med et langskip og sytti mann.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjemnes kirke ligger vakkert til på det gamle tingstedet Gjemnes på Nordmøre, et nes og opphav til Gjemnes Kommune. Tingbordet utgjør en del  av kirkens grunnmur. Den har utsikt mot Bergsøya og Averøy og i nord mot Frei. Byggingen av denne kirken ble framskyndet grunnet en dramatisk hendelse med tragisk utfall nyttårsdagen i 1890. Den ble ferdigbygd i 1893.

Før denne kirken ble bygget, måtte de som bodde på denne delen av Storlandet og Gjemnes ro og seile til Øre Kirke som ligger på andre siden av Batnfjorden. Går vi lengre tilbake i tid hadde de en enda farligere tur i det ustabile været som vi ofte  har på våre kanter, over Kornstadfjorden til Kværnes. Særlig vinters dag var det mye storm og uvær. For til kirke måtte de av forskjellige grunner. Men de hadde som oftest sjøvante folk til å betjene kirkebåtene som ellers var på fiske på plasser som Grip eller andre værutsatte steder.

Gjennom historien har det vært mange tragedier knyttet til overfartene i de åpne fartøyene som ble brukt til overfartene. Det gikk heller ikke så bra denne nyttårsdagen  i 1890 da folk skulle på kirkereise fra Hyllnesset til Øre Kirke med en såkalt åttring til båt.

Dagen startet tidlig for de som bodde lengst unna og været var ikke fra sin beste side denne tragiske dagen for noen generasjoner siden. Det blåste kuling fra sydost og det rusket seg stadig til mens folket som skulle være med kirkebåten etterhvert samlet seg nede ved støa til Halvor Hyllnes. So-lig vind ble ofte kalt landvind og kunne være svært så lunefull inne i de trange fjordene da den ofte kom i kast nedover fjellsidene med voldsom styrke og vanskelig å beregne, noe mange tragiske historier fra Storlandet her på Nordmøre vet å berette om.

Slik sagnet sier var det denne gangen 3 menn som ikke ville bli med grunnet uværet. De reddet på denne måten livet. Slik det ble fortalt ble det heist seil med 2 «hanker» og de la kursen tvers over fjorden med 13 mennesker om bord. Omtrent 200 meter fra land på den andre siden la de om kursen  for å seile langs landet. Da de var utenfor Merrabergan, kom det brått og nesten umerkelig en kraftig rosse med vind og det fatale hendte at de feilberegnet og kullseilte. Av de 13 som var om bord var det kun 3 som ble reddet. Resten forulykket.

En av dem som forulykket var eldste bror til min bestemor Berit Anna Nilsdatter Grønseth. Knut Olaus Nilsen Grønset fra Bortistua på Storlandet. En av de andre var en tremening av bestefar Edvard Martinus Torsteinsen Grønseth. Tore Christian Knutsen Grønset fra Utistua på Storlandet. Tre av dem som druknet ble funnet og ligger gravlagt på Øre Kirkegård. Knut Olaus Nilsen Grønset er en av dem.

Etter denne tragiske hendelsen ble kravet om ny kirke på Gjemnes reist med fornyet styrke. For folkene der og på Storlandet hadde fått nok av de farefulle kirketurene med mye dårlig vær. Tre år senere, i 1893 sto den nye kirka ved Tinghaugen på Gjemnes klar til vigsling. En ny epoke kunne starte.