Tores skriveblogg og bøker

Bildet er tatt fra Bjønnahaugen mot Gomalandet og må være fra midten av 1880-årene. Vi ser at det var store områder som ikke var bebodd. Noen hus var det på Nordholmen og i Strandgata. I bakgrunnen går det en sti oppover mot Strand Gård som ligger mot Nordsundet eller Dalasundet som det også blir kalt. Begynnelsen på den senere Gomagata. Vi skimter så vidt Sjøbrygga som ble satt opp av Olaus Devold på midten av 1800-tallet og en av driftsbygningene. Den gangen ble områdene benyttet til beitemarker og Slottamarker.

Historien vet å berette at tidlig på 14-1500-tallet herjet det sjørøvere utenfor kysten vår. Den nevner videre at noen av dem var fra Dunkirk. De herjet utenfor Skorpa og hadde tilholdssted i bukta som i dag blir kalt Dunkersundet. Navnet skulle stammet fra folket som kom fra områdene rundt Dunkirk. Men ingen vet med sikkerhet. Mange historier går ut på overgrep og voldsomheter og plyndring utenfor vår kyststripe på den tiden. Sagnet sier også at det var en kaptein Richelieu som til en viss grad fikk slutt på ulovlighetene engang på 1600-tallet. Men historien vet å berette at det var mange episoder lenge etter denne tiden.

Etter sagnet var det på den tida en episode med 2 smølaværinger som var på hjemtur fra Kristiansund. Om bord i båten var det far og sønn. Været var stille og pent så seilet kunne ikke benyttes. De måtte ta til årene. Utenfor Skorpa på veien utover ble de oppmerksom på en litt større båt som kom fra Dunkersundet og som hadde relativt stor fart da det var flere som rodde. De ante at den ikke hadde gode hensikter og rodde for livet for å prøve å komme seg unna denne båten. Takket være at sønnen om bord skulle ha vært uvanlig kraftig og sterk klarte de å holde avstand til den for en stund. Men den kom stadig nærmere etterhvert. Sønnen som på folkemunne ble kalt Stor-Jokkum, grep da et ferdigladd gevær han hadde.

I den andre båten var det også en mann med gevær og som siktet på de to karene fra Smøla. Men Stor-Jokkum var raskest og skjøt ett skudd mot de angivelige røvarene og han som hadde geværet stupte overende. Båten med de antatte røverne stoppet da opp og smølafolket kom seg unna.

Da Kristiansund ble  grunnlagt som by i 1742 skulle det ha vært 2 hus i vår bydel på Gomalandet. I en stue ved Dunkersundet skulle en Arnt Donchersundet ha bodd. Han var fisker/los. Det andre huset var det kjente «Plassastua». Dette huset sto nede ved sundbåttillegget på Gomalandet. Mange familier har bodd der opp gjennom tidene.

Strand gård på Gomalandet ble delvis oppdyrket i løpet av 1700-tallet. Bruket ble i 1760-årene oppkjøpt av kjøpmann Niels Strand som drev handel og gårdbruk der. Tidligere het plassen «Sølvskjeberget». Vil komme nærmere inn på historien fra denne tiden i en senere blogg.

Dette er en oppdatert utgave med etterkommere etter Karen Johnsdotter Stensøsund som fikk en stor etterslekt med to ektemenn på Smøla her på Nordmøre i siste halvdel av 1800-tallet. Heftet er ett supplement til tidligere opplag av slektsboka «Kystvegen» og som omhandler Hammervold/Dalseth-slekta. Illustrert og med historier.

Heftet er på 84 sider. Prisen blir kr. 100,-.

Karen Johnsdotter Steisøysund kom sammen med sine foreldre til Smøla i 1840. Hun var da 6 år gammel. De kom i fra gården Mittet i Rødven. Karen skulle få mange etterkommere da hun ble gift 2 ganger. 14 i tallet. Hun drev landhandleri sammen med ektemennene fra der hun bodde i Valan i Steinsøysundet. Første ektemannen Ingebrigt Ingebrigtson Hammervold døde tidlig bare 37 år gammel. Med han fikk de 4 barn. Min oldemor Grethe Augusta Hammervold og 3 brødre. Andre ektemannen, som også kom fra Rødven, var søstersønnen til første ektemannen. Hans navn var Ingebrigt Sivertson Dalseth. Født 1836. De ble gift i 1860 og fikk 10 barn sammen.

Foreldrene til Karen var John Pederson Sandblåst og kona Anne Amundsdotter fra Bud. Begge var 49 år gamle da de kom til Hopen på Smøla.. Anne Amundsdotter døde i 1861, 71 år gammel, som ”innerst” i Valan. Kårmann John Pederson døde i 1863, 73 år gammel.De overtok et bruk på Valan i Steinsøsundet, bnr. 2, som ble utskilt fra hovedbruket bnr.1 i 1891. Foreldrene til Karen Johnsdotter Stensøsund drev denne lotten fram til 1850, da Ingebrigt og Karen overtok den.

Ingebrigt Ingebrigtson Hammervold, født 1819, giftet seg i Steinsøysundet , den 3.8 1850, med pike: Karen Johnsdotter Steinsøsund. Født 1834, i Bud. Han var da 31 år, og Karen 16 år. Han var på dette tidspunktet titulert som handelsbetjent. I 1862  som landhandler.I 1860 giftet Ingebrigt Sivertson Dalseth seg med enka Karen Johnsdotter Hammervold, født 1834. De måtte ha kongebrev for å gifte seg på grunn av slektskapet mellom nåværende og tidligere mann.

Karen Johnsdotter Stensøsund døde i 1904 av nervefeber. Hun ble 70 år gammel.

Dette bildet viser hvordan bebyggelsen var på Strand Gård ved begynnelsen av 1950-tallet. Vi ser også nærheten til trantanker og trebrygga som tok fyr. Den ligger til høyre i bildet. Værforløpet hindret en større katastofe.

Den 15. oktober 1954 skulle bli en dag jeg aldri kommer til å glemme. Vi ble vekt i 2-tiden om morgenen av min tante Berit Grønseth som oppskaket fortalte at Ulrik-Olsenbrøgga var i full fyr

Utenfor soveromsvinduet så jeg et skremmende rødlig skjær av flammene som lyste mot husveggen og som fikk de lave uværsskyene som drev utover Dalasundet til å bli lyst opp av det samme uhyggelige skjæret. Etter at vi hadde fått på oss noen klær ble vi jaget oppover ”Strandabakkan” og de voksne i huset begynte straks å bære ut møbler og annet inventar. Utenfor hersket det en oppjaget og forvirret stemning, for alle var usikre på hva som egentlig hadde skjedd og om de store trantankene som lå tett opp mot gården kunne eksplodere. Hele senarioet var uvirkelig og skrekkopplevet.

Trantankene eksploderte heldigvis ikke men det visste ingen på dette tidspunktet. Det hersket også stor usikkerhet om Backer Trelastlager, som hadde lagerbygningene tett opp til det brennende pakkhuset slik som det kommer fram av bildet, kunne bli antent.

Hadde dette skjedd ville Strand Gård også ha tatt fyr. Til alt hell sto vinden ut mot Dalasundet. Noe som var den mest gunstige vindretningen i forhold til brannfaren for bebyggelsen i området. Det brant godt hele natten og det ble fortalt i ettertid at trantønner var rødglødene av den intense varmen som oppsto. For det var korte avstander i den voldsomme varmen som utviklet seg..

Jeg husker godt denne tragiske natten. Strand Gård hadde også denne gangen i løpet av historien ridd stormen av. Min mor og vi barna overnattet i det øverste av Svenskehusene der de gjestfritt tok i mot oss.

Om morgenen da vi returnerte til gården, fortalte min far at han ikke hadde trodd utfallet skulle bli så bra som det ble i det intense flammehavet og den svarte røykutviklingen som oppsto og som gjorde senarioet ekstra uhyggelig.

Det var heller ingen fysiske skader av betydning denne skjebnesvangre natten det jeg har hørt. En brannmann falt i sjøen, men kom seg opp ved egen hjelp, en annen forbrant hånden noe, men dette var alt som hendte av betydning. Men brannen kunne ha fått ett helt annet utfall hvis vinden hadde vært fra en annen retning.

Hendelsen er også beskrevet i boka «Oppvekst og hendelser på Gomalandet».

Bildet er fra Stokkegårdene på Storlandet der denne bautaen fremdeles står.

I slutten av august i året 1814 ble noen unge menn observert gående gjennom Batnfjordsøra her på Nordmøre mot stien som gikk over Blakkstadsetra i Gjemnes kommune og videre ut Kolsetdalen. Da de kom fram til Librekka, tok de seg en hvil før de fortsatte til sine bosteder på Storlandet. Etter sagnet skulle det ha vært ett følge på 3 personer. Alle var dimitert fra Napoleonskrigen mot Svenskene som da hadde pågått i årene fra 1808 og til grunnloven ble opprettet i 1814. Det var 4 fra samme bygda som ble innkalt til denne krigen, men det var bare 3 som kom tilbake.

Han som ikke kom tilbake var fra et gårdsbruk  på Storlandet som gikk under navnet Stokkhåja. Navnet hans var Knut Jacobsen Stokke. Født 1789. Han døde på Toten i grunnlovsåret 1814 og ble gravlagt på Kolbu kirkegård på Østre Toten.

Han hadde en ett år yngre bror som også var med i denne krigen og som hadde samme fornavnet som broren. Han var en av de tre som var i samme følget på vei hjem. Grunnen til at de to brødrene hadde samme fornavnet var tradisjonen den gangen. Barna skulle døpes etter navnene til besteforeldrene. Begge hadde ved dette tilfellet navnet Knut. De to andre i følget var Halvor Halvorsen Søvik fra Røyså og en som kom fra Røvika. De skulle ha gått fra Solør-bygdene på Østlandet etter at de hadde vært med i treffningene ved Lier og Marstrand.

Begge de to brødrene het Knut Jacobsen Stokke og var brødre til min tipp-oldemor Berit Anna Jacobsdotter som ble gift med Knut Jøstenson Grønset fra Bortistua på Grønset. Hun var nr. 7 i en søskenflokk på 9. De to brødrene med navnet Knut var de eldste. De hadde også en yngre bror som hadde navnet Erik. Han var født I 1794 og døde allerede i 1812.

Året 1812  hadde vært svært vanskelig for de som bodde her i kystområdet. Det var et såkalt grønår med stor mangel på korn og mat. I tillegg til dårlig avling på grunn av frost var det også fientlige krigskip og kaprere utenfor kysten vår. I Nord-Norge hadde fisket slått feil. En dag det samme året fant de Erik død av sult og avkreftelse nede ved sjøkanten. Han ble bare 18 år gammel.

Den 17 mai 1914 på 100-årsdagen etter at vi fikk vår grunnlov ble det reist en bauta over de 4 fra Storlandet som hadde vært med i denne frigjøringskrigen mot Svenskene på begynnelsen av 1800-tallet. Jernplata på denne bautaen ble støpt på Storvik sitt verksted på Dale ved Kristiansund og fikk følgende tekst:

Minde over Dem herfra bygda som som deltok i krigen mot Sverige 1808-1814.

Thi kan vi med rette den indskrift sette. De værget vort land.   

Reist 17de Mai 1914.

Steinen ble hentet i Langbergan, ved åssida ovenfor Stokkhåja på Storlandet.  De trengte 6 til 7 hester for å få steinen på plass der.

En liten påminnelse om en viktig del av vår nære historie.

Mellom Rauma og Gudbrandsdalslågen er det et svært synlig vannskille. Begge elvene begynner i Lesjaskogsvatnet, slik at vannskillet mellom Norskehavet og Skagerak her går tvers gjennom denne innsjøen. Vannskillet hadde i tidligere tider en spesiell stor betydning.

Ottadalen I Nord-Gudbrandsdalen skjærer seg vel  13 mil vestover gjennom de sør-norske høyfjell. Med Jotunheimen og Breheimen i sør og sørvest og Reinheimen  nordenfor ligger denne dalen i regnskyggen. Bygdene i dalen, Sjåk, Lom og Vågå har derfor et værlag med til tider svært lite nedbør.  Helt siden de første bosetningene har det vært nødvendig med kunstig vanning og forfedrene har utviklet et vanningssystem som er enestående i europeisk sammenheng.

Ved å grave vannveier, kanaler fra fjellet og fra brekanten, ble det mulig å skaffe livsnødvendig vann til tørre åkre og til marker i dalbunnen. Dette ble ofte kalt en tepping. I Ottadalsbygdene er det til sammen over 200 av disse vannveiene med en samlet lengde på mellom 500 og 1000 km.

Johannes Olsson fra fjellgården Grøna i Lom på østsiden av vannskillet og Knut Torsteinson fra kystgården Løbersli på Storlandet på Nordmøre på vestsiden av samme vannskillet ble født på samme året, i 1786.  Begge var mine tippoldeforeldre og da henholdsvis på min mor og farside. De hadde et svært så ulikt utgangspunkt for å kunne overleve og til å få et brukbart levebrød for seg og sin familie. Tilgangen til fisken her på våre kanter utgjorde nok den største forskjellen.

I Ottadalen var de klar for første slåtten og Johannes Olsson hadde gått over vanningsanlegget denne dagen. Det ledet fjellvannet gjennom et sirlig system av kanaler og trerenner fram til de steile skråningene nedover mot Jotagårdene. Skrint var det i de relativt små jordstykkene. Men ved hjelp av Søre-Grøna som var en del av hovedbruket Grøna og som han på dette tidspunktet hadde fått tildelt, klarte han så vidt  å livberge den etterhvert store familien. Det hadde vært stor uenighet om denne fordelingen, både innen familien og i slekten ellers slik historien vet å berette.

Han ble i 1816 gift med Embjørg Eriksdotter Lillesæther. I løpet av de årene ble det satt opp bygninger av materialer fra gardsskogen. Etter hans død ble Sør-Grøna ført tilbake til hovedbruket igjen.

På andre siden av fjellene lå de bratte skråningene opp mot Svartåa på Storlandet på Nordmøre i en dis av regn og yr som silte ned og dekket innsynet til den stupbratte Snipa som hang over bygningene i Grønsettrøa. Det hadde regnet kraftig gjennom hele dagen på denne siden av vannskillet utover mot kysten av Nordmøre.

Knut Torsteinson Afset ble i 1811 gift med Ellen Hansdotter Løbersli og de overtok driften av gården Løbersli på Storlandet samme året. Napoleonskrigen var nok svært så følbar også her, med de hadde mulighetene til småfisket inne i fjordene og vinterfisket etter sild og torsk utenfor kysten av Kristiansund og Averøy.

Min oldefar Torstein Knutsen Løbersli var født i Grunnlovsåret 1814 av foreldrene Knut Torsteinson Afset og Elen Hansdotter Løbersli. Foreldrene hadde overtatt driften på brnr 1 på Løbersli noen år før, nærmere bestemt i 1811. Torstein Knutsen var nr.2 av en søskenflokk på 4 og ble gift med Ane Kristine Larsdotter Høgset og de overtok etter hvert Øvertrøa  på Grønset. Eldste broren som het Hans, var født i 1812, og han tok over bruket som de stammet fra på Løbersli.  Yngste broren Ole druknet under fiske utenfor Grip på Nordmøre i 1875. Yngste barnet, søsteren Anne, var født i 1821. Hun ble i 1852 gift med enkemann Halstein Eriksen Kolset og ble gift på bruket Kolset på Storlandet.

Johannes Olsson Grøna og Embjørg Eriksdotter Lillesæter fikk til sammen 4 barn. Noen av dem gjorde Nordmøringer og vestlendinger av seg. Ingeborg, som var eldst, ble gift med en gårdbruker fra Thingvoll og ble bosatt på Flatøya i Frei Kommune. Ole, som var nr. 2 i rekken flyttet etter hvert til Kristiansund. Han døde tidlig og var ugift. Eirik ble værende på bruket i Lom og ble gift der. Men en av etterkommerne ble gift med en dame fra Sunnmøre. De flyttet til Bergen og tok etternavnet Grønner.

Christoffer som var den yngste, ble min oldefar på mors side. Han flyttet for godt til Kristiansund i 1870-årene etter fram og tilbake fra Gudbrandsdalen på sesongarbeid under vinterfisket utenfor Grip gjennom flere år,  sammen med familien. Han ble gift med Guri Byrberget  fra Garmo Kommune i Gudbrandsdalen.

I min bok «Kystvegen» blir historiene nærmere beskrevet og omtalt.

I mine tidligere blogger har jeg beskrevet reiseveiene de hadde fra den andre siden av dette vannskillet og utover til Nordmørskysten. Fjellovergangene og den farefulle ferden nedover Romsdalen til Veblungsnes. Flere hadde også naust ved Eresfjorden.

Utsikt fra Stortua mot Kirkelandet i midten av 1950-årene.

Vil i dette kapittelet forsøk på å gi et perspektiv på hvordan vår ungdomstid artet seg, den korte tiden den varte for mange av oss som var tenåringer på 1950-1960-tallet.

Da jeg gikk ut av folkeskolen i 1954, var kinoen veldig populær, og der amerikanske mange kalte «røvarfilmar», var veldig i skuddet. Hovedsakelig med indianere og cowboys involvert i hovedrollene. Vi må huske på at dette var en stund før det ble vanlig med TV-programmer i stua. Før 1954 var det Festiviteten som var kinoen i Kristiansund, og mange ganger kjempelange køer som gikk på utsiden og et stykke rundt denne Festivitets- bygningen. Det var håpefulle barn og ungdommer som gjerne ville bli underholdt av heltene i disse filmene.

I 1954 kom den nye kinoen og de første gangene vi var der var en stor opplevelse for oss. Dette var litt av ett framskritt, og denne kinoen hadde det nyeste av det nye av teknologiske framskritt på den tiden. Husker en av de første filmene jeg så der var «Øst for Eden», med James Dean i hovedrollen. En gripende og flott film som gjorde inntrykk. James Dean var en av de store heltene på den tiden. Et slags «forbilde» både for jenter og gutter. Hver mandag kl. 1700 var vi på den ukentlige «filmavisen». Da marsjerte vi «mannsterke» fra vår bydel ned for å ta sundbåten, for å få med oss ukas begivenheter på denne filmavisen.

Filmavisa var en slags ukerevy av hendelser som hadde skjedd både innenlands og utenlands den siste uka. En forløper til Dagsrevyen om du vil, og som forsvant da TV ble allemannseie et stykke ut i 1960-årene.Kinoen var også med på å skape nye trender for oss som var ung på den tiden, både med klær og andre ting. Jeans, eller olabukser som benevnelsen var på den tiden, begynte å bli vanlig sammen med t-skjorte og joggesko.

Jeg ble konfirmert i mai 1954, og det var tradisjon at vi fikk sydd en ny dress og kappe som skulle brukes ved denne høytideligheten. Til «pen bruk» brukte jeg denne skreddersydde dressen gjennom flere år i ettertid. Den var sydd samme var kappen noen nummer for stor, for å ha noe «å vokse på». Slik ble det fremlagt. Det var fine og forseggjorte plagg og husker de var av blå gabardin. Men det var sikkert mange med meg som ikke følte seg vel de første gangene vi brukte dem. Vi følte oss vel mere eller mindre som «oppheng» mye på grunn av at de var i største laget. Det skulle være litt «å gå på» til vi fikk «vokst oss til». Det var også tradisjon med hatt, men det nektet jeg plent på.Dristet meg i den tiden til å melde meg inn på Mossa Fosses Danseskole. Der lærte vi oss noen av dansetrinnenes forunderlige verden. Den myndige damen førte oss inn i både vals og tango, samt en hel rekke av de andre vanskelige, besværlige og akrobatiske øvelsene. Men stort sett var det vel helst de vanlige standarddansene som Moss Fosse prøvde å innprente oss. Husker vi holdt til i Folkets Hus. Vi lærte oss også å by opp jenter på riktig måte og overholde en tilnærmet riktig etikette. Det gjorde absolutt ingen skade og syntes egentlig det var greit å ta med seg noe av denne lærdommen som en god ballast videre i livet. I tillegg ble du også sikrere i din generelle adferd.

I januar 1957 ble jeg ansatt på M/S «Borgland» Fred Olsens Rederi, etter avmønstring fra gamle «Trianon» som tilhørte Wilh. Wilhelmsens Rederi, senhøsten året før. M/S «Trianon» skulle etter sigende ytterligere en tur i samme linjen til Arabiske gulf, Irak og Iran så jeg valgte derfor å prøve noe annet. M/S»Borgland» var  et forholdsvis nytt og moderne skip den gangen med bekvemmeligheter for besetningen midtskips og på alle måter et bedre skip å være ansatt på. Vi hadde til og med et dagligrom ved siden av den messa hvor vi inntok måltidene. Det var ett stort framskritt. En annen ting var at vi også hadde turer oppover  kysten, enkelte ganger  til Kristiansund. Jeg gikk om bord nok en gang her i byen, på Kirkelandet mens M/S»Borgland» lå langs kai der og lastet klippfisk for Syd-Amerikanske havner.

Klassebilde fra ”nyskolen” på Gomalandet i 1918.  Min far Torstein Johannes Grønseth står bakerst som nr. 2 fra høyre side. Min mor Gudlaug Konstanse Christoffersen  står  nærmest til venstre for læreren i andre  rekke. Til høyre for han i første rekke sitter min hustru Synnøve Ulseths mor. Henne navn var Berit Ulseth, født Remming. Eier av bilde: Synnøve Grønseth.

Både min far og mor ble født i 1906. Far på Strand Gård på Gomalandet og mor i Strandhuset i Vågen. I de framgangsrike årene som var på den tiden vil jeg tro begge hadde en relativ trygg og god oppvekst. Driften både med gårdsdrift og tønneproduksjon var god og med økende etterspørsel i begge tilfeller. Far vokste opp som den yngste av en søskenflokk på 9 og mor som eldst av 5 søsken.

Min morfar hadde et lønnsom bøkkerverksted og drev også med sildesalting og rederivirksomhet sammen med sin svigerfar Iver Baardsen Strand og svogrene Bertram Olaf Strand og Albert Strand. Årene framover mot første verdenskrig ga god fortjeneste med tønneproduksjonen, sildesaltingen og rederivirksomheten som i hovedsak var ”slofart” fra Lofoten og Finnmarken, det vil si saltfisk til klippfiskproduksjon også beskrevet i andre av mine blogger.

Min bestefar på Strand Gård hadde, ved siden av gårdsdriften, også en del inntekter av bygsling av eiendommer som var utparsellert fra gården, og det var også en del tomtesalg både til kommune og til privatpersoner.

Min bestefar i Vågen drev som nevnt  med jakter og galeaser som seilte i ”slofarten” til Lofoten og Finnmark, der det ble lastet saltfisk til klippfiskproduksjon i Kristiansund. Men her vil jeg tro mye av likheten mellom de to familiene mer eller mindre tar slutt. På Strand gård var det et relativt  høykristent indremisjonsmiljø på den tiden der flere av tantene mine var aktive og siste rest av storfamiliesystemet ennå rådet. I huset i Vågen var det etter forholdene et åpent og aktivt maritimt miljø med kontakter langs hele kysten og relativ høy velstand etter datidens normer. Men mange ting og hendelser skjedde i skjebneårene som lå foran de to familiene. Dette er mer omfattende omtalt i mine slektsbøker.

Jeg vil tro at mor og de 4 søstrene som etter hvert kom til,  hadde en god oppvekst under  rommelige økonomiske kår etter datidens normer. De hadde blant annet flere tjenestepiker i huset, noe som ikke var så helt vanlig i et alminnelig hjem på den tiden.

Ved siden av elektrisiteten var telefonen et annet vidunder som forandret hverdagen for mange ved dette århundreskiftet. Men den største av dem alle var kanskje bilen som etter hvert revolusjonerte hele den vestlige verden og gjorde hverdagen anneledes for mange. Den 25. juli 1911 kunne en lese i avisene i Kristiansund at ”Byens første Automobil kjørte igaar sin første runde gjennom byens gater”.

Alt i 1899  hadde ”Kristiansunds Dampskibsselskab” syslet med dristige planer om ”at setter i gang Motorvogn som Befordring af Passagerer mellom Battenfjord-Hjelset”. Dette hang sammen med nyveien over Furset-”et Veilegeme hvis Mage ikke findes i Nordmør” , da den da lå ferdig i 4 meters bredde og en stigning på 1:20. ”Den fæle Natrute”, som amtmann Kjelland kalte den i et privatbrev. Den måtte også ellers ha pekt seg ut som særlig egnet for automobiltrafikk, men det var enda bare gjort spredte forsøk på dette i landet ellers.

Den første bilen kom til Romsdals amt i 1901, på prøvetur fra Otta til Veblungsnes. På denne turen var bl. annet arbeidsminister Løvland med, og en ingeniør syklet foran for å varsle folk om at det kom en doning som gikk av seg selv uten å bli trukket av hester. På tilbakeveien røk bakakslingen, og den påtenkte nye postforbindelse på denne strekningen ble utsatt til sommeren 1908. Da var landets første levedyktige bilrute, mellom Molde og Battenfjord allerede i gang.

Senere var det uten hell forsøkt dannet et aksjeselskap, støttet av blant annet Arne Arnesen. Høsten 1907 søkte og fikk Johan Aarø, som sammen med sin far hadde drevet hesteskyss over Fursertfjellet, tillatelse til motorvogntrafikk på strekningen. Den 12. mai 1908 rullet en åpen fransk ”Unic” femseter, med en 18 hk. Motor, for første gang over fjellet, og Aarø fikk i ”Romsdalsposten” attest for ”at være en dyktig Cheuffør”. Turen tok 5 kvarter og betalingen var 5 kr. Pr. person;- bilen hadde kostet 10.000. En overbygd ”Rex Simplex” ble snart etter anskaffet, en tredje kom i 1909, og en fjerde i 1911. Ruten gikk veldig bra mest takket være gjennomgangstrafikken av turister.Eksperimenter med vinterkjøring, ved hjelp av meier på forhjulene og en piggtrommel i stedet for bakhjul, falt ikke heldig ut, og ble først gjenopptatt etter første verdenskrig.

Befolkningen møtte de første bilene med uvilje. Å la smågutter eller kvinnfolk gjøre et snarærend med hest var nå en umulighet. Det hendte at det ble lagt svære steiner eller tømmerstokker på veien for å hindre bilene å komme fram- da mange bygdefolk hadde hatt gode ekstrainntekter av hesteskyssene over fjellet. På amttinget i 1911 henstilte ordføreren i Bud til amtmannen aldri å tillate biltrafikk innen hans herred. Men det var foreløpig ikke så mange steder på Nordmøre at veienes beskaffenhet eller behovet for en slik luksustransportmiddel innbød til videre eksperimenter.

Det ble en stadig utvikling av nyvinninger i årene fram mot den første verdenskrigen i 1914.  Byens borgere kunne profitere på mange av de muligheter teknikkens landevinninger åpnet. Dette gjaldt både i fiske tilvirkning, transport og omsettning. Resultatet var større effektivitet, større utbytte av den enkeltes innsats, og større velstand noe som var i takt med den alminnelige utvikling.

Vil tro begge de 2 familiene til foreldrene mine  til en viss grad også fikk del i denne framgangen. Slik som den utviklet seg framover mot første verdenskrigen og mens den pågikk.