Bildet er fra Stokkegårdene på Storlandet der denne bautaen fremdeles står.
I slutten av august i året 1814 ble noen unge menn observert gående gjennom Batnfjordsøra her på Nordmøre mot stien som gikk over Blakkstadsetra i Gjemnes kommune og videre ut Kolsetdalen. Da de kom fram til Librekka, tok de seg en hvil før de fortsatte til sine bosteder på Storlandet. Etter sagnet skulle det ha vært ett følge på 3 personer. Alle var dimitert fra Napoleonskrigen mot Svenskene som da hadde pågått i årene fra 1808 og til grunnloven ble opprettet i 1814. Det var 4 fra samme bygda som ble innkalt til denne krigen, men det var bare 3 som kom tilbake.
Han som ikke kom tilbake var fra et gårdsbruk på Storlandet som gikk under navnet Stokkhåja. Navnet hans var Knut Jacobsen Stokke. Født 1789. Han døde på Toten i grunnlovsåret 1814 og ble gravlagt på Kolbu kirkegård på Østre Toten.
Han hadde en ett år yngre bror som også var med i denne krigen og som hadde samme fornavnet som broren. Han var en av de tre som var i samme følget på vei hjem. Grunnen til at de to brødrene hadde samme fornavnet var tradisjonen den gangen. Barna skulle døpes etter navnene til besteforeldrene. Begge hadde ved dette tilfellet navnet Knut. De to andre i følget var Halvor Halvorsen Søvik fra Røyså og en som kom fra Røvika. De skulle ha gått fra Solør-bygdene på Østlandet etter at de hadde vært med i treffningene ved Lier og Marstrand.
Begge de to brødrene het Knut Jacobsen Stokke og var brødre til min tipp-oldemor Berit Anna Jacobsdotter som ble gift med Knut Jøstenson Grønset fra Bortistua på Grønset. Hun var nr. 7 i en søskenflokk på 9. De to brødrene med navnet Knut var de eldste. De hadde også en yngre bror som hadde navnet Erik. Han var født I 1794 og døde allerede i 1812.
Året 1812 hadde vært svært vanskelig for de som bodde her i kystområdet. Det var et såkalt grønår med stor mangel på korn og mat. I tillegg til dårlig avling på grunn av frost var det også fientlige krigskip og kaprere utenfor kysten vår. I Nord-Norge hadde fisket slått feil. En dag det samme året fant de Erik død av sult og avkreftelse nede ved sjøkanten. Han ble bare 18 år gammel.
Den 17 mai 1914 på 100-årsdagen etter at vi fikk vår grunnlov ble det reist en bauta over de 4 fra Storlandet som hadde vært med i denne frigjøringskrigen mot Svenskene på begynnelsen av 1800-tallet. Jernplata på denne bautaen ble støpt på Storvik sitt verksted på Dale ved Kristiansund og fikk følgende tekst:
Minde over Dem herfra bygda som som deltok i krigen mot Sverige 1808-1814.
Thi kan vi med rette den indskrift sette. De værget vort land.
Reist 17de Mai 1914.
Steinen ble hentet i Langbergan, ved åssida ovenfor Stokkhåja på Storlandet. De trengte 6 til 7 hester for å få steinen på plass der.
En liten påminnelse om en viktig del av vår nære historie.
Tores skriveblogg og bøker. 