Det meste av det som er selvfølgeligheter i dag ble den gangen til av de midlene de hadde til rådighet på brukene der de levde. Grunnet mørket på denne årstiden og mangel på lys var det også mye overtro.
Da juletiden nærmet seg var mange ting og ta hensyn til. De onde vetter var ute da, og det gjaldt å værne mennesker og dyr mot dem. Alt storarbeid måtte være ferdig før sola vendte ved vintersolhverv. Rokken og slike ting måtte også være ut av stua. Julaften var kvinnfolkene ekstra tidlig oppe, for det var mange ting som skulle utføres, slik som en siste vask av huset og mat i overflod måtte gjøres ferdig. Men ikke bare rengjøringer av hus, men også kroppsrengjøring skulle gjøres og det av alle i huset. Storgryta med vann ble tidlig hengt i sjerdingen og deretter ble en stor stamp satt inn på kjøkkenet og fylt med rent vann. Så var det vasking etter ”stilling og stand”, med husbondsfolket først, deretter i tur og orden barna, og tilslutt tjenestefolket. Tidligere hadde de fleste gårdene leastue, men på 1700 tallet så det ikke ut til at de nyttet den lengre.
Etterpå var det fugleband til fuglene som måtte settes opp. Så en viktig ting som husbonden sjøl måtte gjøre; å sette tjærekar ved fjøsdørene med stav både over det samme med høystakkene og kornbingene. Det var nok en alvorlig husbonde som gikk rundt og ordnet med dette.
Så var det mat til dyrene, for alle måtte ha en spesiell forpleining i julehelgen, og husbonden sørget for at alle fikk det. Heller ikke tomtegubben eller fjøsnissen ble glemt da disse også måtte ha sitt grauttraug med stort smørøye. Stelte de bra med dem, var de gode å ha i fjøs og stall, og de hadde spesielle dyr de stelte ekstra med. Det var helst en ku, og den var i spesiell godt hold, fin og blank i skinnet, men det kunne være så forskjellig med resten av besettningen.
Når julegrøten var ferdig, skjøt de 3 skudd fra ett skytevåpen, om de hadde slikt i huset, de skjøt Jula inn. Julekveldsmåltidet var Rømmegrøt og lutefisk, og julegrøten var øst opp i store trefat, sammen med rikelig rømmefett. Etter at julegrøten var fortært, kom lutefisken på bordet sammen med flatbrød, en smørklatt til hver og brødgrøt; men senere når potetene kom og ble dyrket på gårdene, ble det vanlig med dem i stedet for brødgrøten. Fisken var lagt på avlange trefat, og som drikke til maten var det enten melk eller øl. Ølet brygget de selv til Jul. På julebordet sto flere hjemmestøpte lys, og av disse tok de varsel hvordan ting ville bli.
Brendte lyset klart, var det tegn på lykke i huset, men brendte det dårlig, kunne det varsle om ulykke, og alle rundt bordet satt spendt for å se om ikke lyset skulle rette seg opp igjen. Etter måltidet kunne husfaren lese juleevangeliet, og etterpå sang de ofte ”Ett lite barn så lysteligt”. De sang verset 3 ganger. Dette ble holdt i hevd til slutten av 1800 tallet. Så ble bordet ryddet for restene av dette måltidet, og etterpå ble det disket opp med ”småformer”, flere former for brød, ost og småkaker. Slik skulle det stå hele Jula, om de avdøde kunne komme på besøk. Så var det julegavene sin tur, som ble utdelt til alle, barna først. Mannfolkene kunne få votter eller strømper, tjenestepikene forkle eller andre klesplagg.
Så var det å ta inn julehalmen og bre den utover golvet, for alle lå på flatseng julenatten, for da skulle alle sengene stå ledige hele Jula, i tilfelle de avdøde kom på besøk, i tilegg til det dekkede bordet. Til vanlig sov tjenerne i fehuset og stall, men julenatten lå alle inne i huset, der det var lyst, varmt og trygt. I huset hadde de vanligvis en skinnfell, sydd av 18 skinn, som de kaldte ”samfundsfellen”, og under den fikk hele familien med tjenere plass. På Tustna skulle denne fellen være rund med et hull i midten. De tok inn huggstabben og satte den midt på gulvet, strødde julehalmen rundt og la felden med hullet over huggstabben. Når de la seg lå alle med føttene mot stabben.
Lysene skulle brenne hele julenatten, og det ble holdt vakt om dette, bl. annet for at det ikke kunne oppstå brann. Juledags morgen måtte alle opp, for dyrene måtte også ha sitt vanlige stell, og alle fikk spesiell mat den dagen, og ofte fikk alle en juledram. Halmen ble plassert i en krok slik at rommet var så nogenlunde ryddet. Ellers holdt folk seg i ro den dagen, om det da ikke var gudstjeneste, ”preken”, i Kverneskirka. Det var det som regel, og til kirka måtte så mange som mulig, om ikke været var alt for stormende. Når de kom hjem, hadde de mye nytt å fortelle, om død og gifting, og om nye verdensborgere som var til dåpen. Hvem som var fedre måtte det også gjøres rede for, så praten gikk livlig rundt matbordet etter slike turer.
Ettersom Julen skred fram, var det besøk av venner og naboer, og det kan se ut til at naboskapet generelt var godt. Unntatt var det vel når det begynte å bli lite vann p.g.a. frost midt på vinteren, tjenestejentene kunne ”komme uti hår”, men ellers hadde de vel mang en trivelig prat ”ved vannposten”.
Tores skriveblogg og bøker. 