Utror.
For en tid tilbake var jeg på tur til Bud sammen med en seniorgruppe fra Gomalandet her i Kristiansund. Vi hadde en fin tur i en spektakulær og fin kystnatur. Etter et godt måltid mat ble vi omvist på stedets museum som omhandlet både fra andre verdenskrig og utstyr og båter fra tider der seil og årer var vanlig i bruk.
På museet var det flere gamle trebåter som lå med mesteparten av seil og utstyr om bord for å vise dagliglivet under fisket på den tiden Av de båtene som var der var det også en såkalt åttring eller en geitbåt som den ofte ble kalt her på Nordmøre. Denne båttypen hadde en spesiell konstruksjon som passet til de trange og grunne farvannene vi har her på Nordvestlandet. Båtene passet spesiellt godt og ble mest brukt fra Bud og oppover mot Trøndelagskysten. Gjeitbåten skiller seg ut fra de tradisjonelle åpne båttypene fra Vestlandet og nordover ved den korte og relative dype kjølen, den halvplanede skrogformen og den svært langstrakte overgangen fra kjøl til stevn. Dette er egenskaper som i kombinasjon med den karakteristiske riggen som hadde et råseil gorde den til en god havseiler og bidevindseiler.
Min bestefar Edvard Grønseth var på 1890-tallet og utover med i ett båtlag fra Storlandet som drev vinterfiske med en slik båt fra områdene rundt Storholmen, Øksenvågen og Grip.
Bestefar Edvard Grønseth var født på Løbersli på Storlandet i 1859. Han ble gift med bestemor Beret Anna Grønseth fra Bortistua på Grønseth på Storlandet i 1884 og de anskaffet seg da et småbruk i Grønsettrøa som ble kalt «Nyland». Når de var på dette fisket vet historien å berette at de brukte å seile hjem i helgene for å proviantere for den påfølgene uken.
De måtte vente til etter midnatt på søndagene med tilbaketuren til fiskefeltet for å unngå represalier fra presteskapet med påfølgende anmeldelser og bøter. Kirketukten var også til stede der og på denne måten. Ute ved de plassene som er nevnt leide de rorbuer der de bodde under hele dette vinterfisket. Som regel var det et lite rom med et kjøkken. Der spiste de og der sov de ofte med våte vadmelsklær som etter beste evne ble forsøkt tørket på de trange plassene de hadde til rådighet.
Det var på de plassene som regel et fiskemottak med et handelssted. Fiskerne tok der ut mat og redskaper og leverte fisken på samme plass. Når sesongen var over ble kontoene oppgjort og det endte som regel i fred og fordragelighet. Var det uenigheter var det høvedsmannen for laget som ble megleren og fikk ordne opp.
Slik var hverdagen for mange av våre forfedre og slekter her ved kysten for bare ett par generasjoner siden. Med dagens materielle levemåte er det vanskelig å forstå den nøkterne og enkle levemåte det måtte ha vært i pakt med vår skiftende natur og klima.
Min bestefar flyttet i 1903 til Kristiansund med hustru og 8 barn, der han overtok det forholdsvis store gårdsbruket Strand Gård på Gomalandet.
Tores skriveblogg og bøker. 