Gomagata fra sommerfjøset til barneskolen. Bildet er tatt før bybrannen.
Slik var Gomagata før barakkebebyggelsen tok til etter krigsutbruddet i 1940. Barneskolen ligger til venstre og vi ser Aas-huset til høyre. Til høyre for skolen lå ”Fiskaaengården”. Bildet er tatt omtrent der grinden til Strand Gård var. Sommerfjøset til gården lå litt lengre bak til høyre.
Til venstre lå Bumarka nedover mot skolen og til høyre for steingjerdet lå Storenga. Vi ser at området mot Storenga langs Gomabakkan er avstengt med steingjerde og i tillegg strenggjerde på toppen. Antagelig for å ha plassen avstengt for krøtter.
I «Bumarka» var det beiteplass for krøtter, og denne Bumarka skrånet oppover mot «Flaggstanghaugen» som lå, og fortsatt ligger intakt slik den var den gangen. På et høydedrag til venstre for bildet. Fra dette høydedraget skrånet terrenget på andre siden nedover mot Strand Gård og «Kudammen», som var et oppkomme og drikkevannskilde for dyra på gården.
På nedsiden av denne dammen var det et annet oppkomme, overbygd som en brønn med skråtak over. Der var vannet som ble brukt av menneskene som bodde på gården. Vannet ble båret ned til huset ved hjelp av et såkalt «børtre». I huset var det to store vanntønner plassert ute i gangene. En for hver etasje. Vannet var friskt og kaldt slik jeg kan husker det
En morgen i slutten av august 1947 gikk en spent 7-årig guttunge og hans 41-år gamle mor ut av grinden ved sommerfjøset på Strand Gård og fulgte veien nedover Gomabakkan mot Gomalandets skole, som bare lå i et par steinkasts avstand fra grinden. Gårdskatten Siri hadde fulgt dem opp til grinda, men den gikk aldri videre. Den satt som regel der og ventet til folket fra Strand Gård var tilbake og tok da veien sammen med dem tilbake til gården. Gutten, som hadde et godt grep i hånden til sin mor, hadde en ransel laget av kryssfinerplater som var trukket med tøy på ryggen. Av innholdet i denne ranselen var det blant annet et trepanel for blyanter og viskelær. Penneholder og pennesplitter, etc. kom vel først i pennalhuset på et noe senere tidspunkt, etter at en del øvinger med blyanten var utført.
Men tilbake til de to menneskene som ruslet nedover Gomabakkan denne fine sensommerdagen i 1947. Begge var for anledningen pyntet i datidens ”finklær”. Dvs. jeg hadde dressjakke, kinkers og ”hjemstrikkagenser”. Mor hadde kåpe og skaut, det jeg kan erindre i ettertid. Skaut er et slags sjal kan en vel kanskje kalle det, og dette ble viklet på en bestemt måte rundt hodet. Det hadde en praktisk betydning den gangen i mange sammenhenger. Ved ”Gomaskolen” traff vi andre barn og foreldre som var ute i samme ærend, og som mor benyttet anledningen til å prate med. Gomalandet var den gangen et lite samfunn der alle mer eller mindre kjente til hverandre. ”Nordlændingan”, dvs folk fra Nordlandet som også var der, var antagelig folk hun var mindre kjent med. Denne skolen ble bombet under siste krigen og de ble derfor den gangen henvist til Gomaskolen før den nye skolen på Nordlandet ble bygd og ferdigstilt i 1949.
Vi ruslet etterhvert i flokk og følge inn gjennom dørene til Gomaskolen og videre inn i ett klasserom der vi fikk hilse på damen som skulle bli vår lærerinne de første tre årene, frøken Løvik. Hun var det jeg kan erindre en snill og velmenende dame. Etter at vi hadde fått henvist den klassen vi skulle være i og hilst på de andre elevene begyndte en skolegang i grunnskolen som skulle vare til sommeren 1954.
Dette utstyret som hadde med penn og blekk å gjøre, ble som sakt utlånt på skolen. På skolen var det også blekk og blekkhus. Etter hvert skulle det bli diverse opplevelser og erfaringer med dette utstyret av mer eller mindre skrekkelig art. Trekkpapiret ble flittig brukt, både når det ble skrevet, og ikke minst når det ble blekkflekker av forskjellige størrelser, noe som kunne dukke opp når en minst ventet dem, og av og til kunne det også bli svært mange av dem.
I mine tre første skoleår gikk jeg i gutteklasse der vi var ca. 30 elever. Denne tidlige fasen av etterkrigstiden var preget av stor nøysomhet og lite resurser. I 1949, da jeg gikk i tredje klasse på Gomalandets folkeskole, flyttet ”Nordlændingan” til sin nyoppførte barneskole på Nordlandet. 236 elever forlot oss ved Juletider dette året og Gomaskolen ble dermed kraftig redusert i antall elever.
Det var «rasjoneringskort» på det meste, spesielt de første årene av etterkrigstiden. I farten kan jeg ramse opp nødvendigheter som olje, bensin, kull, koks, klær, sko og kjøtt, frukt grønnsaker og sukker. Dette bare for å nevne noe. Myndighetene prøvde å dele godene ut i porsjoner slik at alle kunne få litt av hver av disse godene. Derfor ble de fleste varer rasjonert og det ble utstedt rasjoneringskort på det meste. Det fantes kort for halvsålinger, arbeidstøy og sytråd, for sirup og sukker, for melk og brød, for fisk- og kjøtthermetikk, for sausekopper, tallerkener, mugger, sausenebber og syltetøyskåler. Kortene vrimlet av mange slag og farger. Mødrene på den tiden måtte vise stor oppfinnsomhet både når det gjalt mat og klær, for det meste var mangelvare selv om de fleste kanskje ikke led noen direkte nød.
Rasjoneringen som var innført, ble værende både på mat- og såkalte luksusvarer, helt fram mot midten av 1950-tallet. Byen hadde sin egen forsyningsnemnd som hadde ansvaret for fordelingen. For at leseren kan danne seg et lite bilde av rasjoneringen, så ble hvetemel først frigitt i februar 1946, og som en kuriositet i juni samme året ble bananer frigitt.
Tores skriveblogg og bøker. 