Storlandet fra Stokkedalen mot Averøya
Fra slutten av 1500-tallet var det fra Europa en stor etterspørsel etter trelast i vårt distrikt her på Nordmøre. Spesielt fra Holland og England. Den var økende utover mot 1700-tallet, men da begynte skogene her på distriktet etter hvert å bli uthogd grunnet denne rovdriften. I følge toll-lister fra 1606-til 1607 kom det 8 skuter fra Amsterdam og lastet 900 tylvter sagbord og 12 favner med brenneved. 23 lester og 4 tønner tjære. 19 dekker bukkeskinn noen dekker kalveskinn 290 våger fisk og noe talg. De var den gangen ballastet med sand da de ankom fra Holland. I tiden som fulgte kom det årvisst mellom 50 og 70 fartøyer og lastet trelast og tømmer her på våre kanter. Ballasten av sand ble etter hvert erstattet med varer og det foregikk handel med folk av mer eller mindre lovlig art.
Det er ikke helt klart når tømmerhugsten kom i gang i bygdelagene på Gjemnes og Nordmøre, men siden det alt omkring år 1300 ble sendt tømmer til England fra Rogaland, hadde trolig også tømmerdriften på Nordmøre begyndt ca år 1400. Men da med tømmerøks og ”kileteknikk” når de skulle lage bord. Oppgangssagen kom ikke til Nordmøre før begynnelsen av 1500-tallet. Da oppgangssagen kom i bruk effektiviserte det arbeidet slik at de kunne sette flere mann, overføre arbeidskraft , fra det å kile og telje bord til å hugge å kjøre fram tømmeret. Tidlig på 1600 tallet var det 20-25 flom og bekkesager i drift i Gjemnes, og de mest sagbrukspregede grendene var Angvik med 4 sager, Hoem 2, Kvalvåg 2, Torvik 1 flomsag, og 4 til 5 i Heggem-grenden. Driften av oppgangssagene krevde noen få mann, sagmester og sagdrenger. Grove anslag tyder på at det år om annet ble utført 15- 16000 bord, i tillegg mastetømmer og bjelker. Sakte men sikkert førte overavvirking til at steder ble helt uthogd. Men de 60 bjelkene av 14 favners lengde (ca 8,8 meter) Reinert Olfas fra Hinlopen lastet inn i Torvik i 1614, forteller litt om hvilke dimensjoner som fantes. Bakgrunnen for skogsdriften var ikke minst de Hollandske provinsers behov for hus tømmer og ved; derfor betegnelsen ”Hollendertiden” som varte ca. 200 år fram til 1700-tallet.
Skutene kom fra Amsterdam, Europas økonomiske sentrum på denne tiden, fra Enckhuisen, Hinlopen, Stavoren og Schiedam i Holland, Ameland, Emden og Norden i Friesland (nordkysten av Nederland og Tyskland). Men det var ikke bare hollandske skuter som gjestet Gjemnesbygdene på jakt etter tømmer og ved; det kom også skuter fra engelske og skotske byer, som London Sousdale Anstruther, og fra Ribe og Haderselv i Danmark. Enkelte franske skuter gjestet også Nordmørsbygdene. Disse landene hadde hugd ut sine egne skoger, og de hadde derfor et behov for å skaffe seg mer tømmer og ved. Det var årsaken til at skogene på Nordmøre og i Gjemnesbygdene etter hvert forsvant. Skogen på Storlandet var på det meste uthugd så tidlig som i 1620-1630 årene, både tømmerskogen og trolig det meste av vedskogen. Med den sterke veksten i tømmerhandelen som fulgte i kjølevannet av de mange skipsreisene i tiårene framover, økte også behovet for arbeidsskraft i skogen. I året 1647 var det 17 sagmestre og 7 sagdrenger i Gjemnesbygdene.
På Bergsøy vokser naturskogen fremdeles. Det var det ingen bekker der som var store nok til å drive en oppgangssag. Derfor var avvirkningen ikke større enn tilveksten. Når så skipper Tønnes Bennekes av Hinlopen høsten 1618 hentet 40 tylfter bord ”ved Berssø”, og skipper Hendrich Arresen av Vaterland i 1619 lastet 25 tylfter bord ved Berge, og senere samme året hadde en ny last fra Berge, så var dette trolig huggenbord eller handsagede bord. Med de tre-fire årlige reisene disse tømmerskutene gjorde, førte til at bygdefolkene visste mer om hva som foregikk i Holland og England enn i Kjøbenhavn. Kanskje var dette grunnet til at noen fra Gjemnesbygdene utvandret – emigrerte til Holland; også noen kvinner, slik som Guru Olsdatter Astad; som i følge skifte av 1762; ”for mange år siden avreiste til Holland”.
Selv om de fleste tømmerskutene var ”ballastet med sand”som det står, når de kom til tollstedet – det var først på Blakstad, (i 1630-årene), senere i ”Lille Fosen” – ladested fra 1631, så var det også skuter som hadde med seg forskjellige varer; malt, engelsk øl, skotskbrød, salt og hamp, rug, bygg og ost, brennvin og jerngryter; og”gemen blaat klæde”.De kunne nok også enkelte ganger ha med seg ”finere klæder”, som skrevet står; som Damask, men slike fine tøysorter var forbeholdt ”den høyere stand. Den gemene mann og kvinne hadde ikke lov til å bruke slike finere tøyer i sine klær, men dette ble ofte oversett. Borgerne, både i Bergen og Trondheim – som hadde ”handelsprivilegiene” i disse områdene, sendte klager til Kjøbenhavn over at bygdefolk handlet direkte og ulovlig med disse trelastskutene; og de fikk medhold i sine klager, dog uten at det ser ut til å ha betydd så mye. Bygdefolk fortsatte å ”tuskhandle”, kanskje ikke minst når det gjaldt mat og klær, blant annet ”finere tøyer” til stasklær. Da hollendertidens tømmer- og trelasthandel tok slutt, kan det se ut til at en del av dem som hadde tatt seg arbeide innen denne næringen kan ha flyttet ut til Fosna, ble ”byfolk”, eller ut til øyene og slått seg på fiske.
Tidlig på 1700-tallet var både tømmerskogen og vedskogen så uthugd at da myndighetene laget en ”konseptmatrikkel” i 1723, var det bare et ti-talls matrikkelgarder i Gjemnes som er så noenlunde selvforsynt med ved, resten måtte ty til kratt, einer, busker og torv for å holde varmen. For på sine reiser hadde skutene også tatt med seg 3-4 opp til 20 favner ”brendeved”, som det kan stå i dokumentene. Dette hver gang de besøkte fjordene på Nordmøre, for det var mangel på ved både i Holland og i andre Europeiske land.
På Stokke, på Storlandet, bodde omkring år 1600 en mann som het Tore. Han gikk i alminnelighet under navnet Stokkegubben og var etter det sagnet vet å fortelle en meget mektig mann. Han hadde en mengde leilendinger og eide nesten hele Storlandet. Han hadde ingen sønner, men syv døtre. Den yngste av dem het Hallgjerd. Det skulle ha vært noe friskt og naturlig ved henne og hun hadde drømmende dypblå øyne. Sagnet sier at det lå en slags underlig lengsel i dem, som etter noe fjernt, ukjent. På høyden vestenfor Stokke, lå seteren til stokkegubben Tore. Hallgjerd var seterjente der et år, og forsvant sporløst senere samme sommeren. Det ble stor oppstandelse, og til tross for stor leteaksjon var det ikke et spor å finne. Overtroiske som folk var på den tiden, trodde mange at hun var ”bergtaken”, da det ble sagt at det av og til kunne råke enslig boende folk, da særlig kvinner. Ved slike anledninger brukte de å hente kirkeklokkene for å ringe den bergtagne ut igjen, som de kalte det.
Det hadde seg slik at det på samme tid lå en hollansk skute og lastet tømmer ute ved Krekvikhamrene. Etter at uroen og forstyrrelsen av denne tragiske hendelsen hadde lagt seg noe, begynte enkelte og tenke på om noen på denne skuten kunne ha sett henne. Da de ville forhøre seg nærmere, viste det seg at den var ferdiglastet og allerede hadde seilt. Etter hvert som tiden gikk, spurtes det mer og mer om at hun kanskje hadde seilt ut med denne hollanske skuten, mens andre igjen fremdeles holdt på at hun var blitt bergtatt. Ti år senere kom en hollansk skute seilende inn gjennom Kornstadfjorden og ankret opp på samme sted som den gang Hallgjerd forsvant, ved Krekvikhamrene.
Natten etter at den hadde ankret opp, blåste det opp til en sterk storm, og skipet ble på grunn av det overhengende uværet knust mot bergveggen. Alle om bord omkom. Det ble spekulert over hvorfor de skulle ankre akkurat på denne plassen, ved Krekvikhamrene. Kanskje hadde det noe med Hallgjerds forsvinning å gjøre, at hun hadde kommet tilbake, og forulykket på denne tragiske måten? Ingen fikk noen gang rede på det, men i Krekviken ble det bygget et naust av vrakdeler fra skipet som forliste og det sto derved som et minne om dette sagnet. Århundrer har gått siden Hallgjerd forsvant fra seteren hvor Stokkegårdene nå ligger, men sagnet tok hennes historie og navn, og bar det ned gjennom tidene.
Stokke er en av de eldste gårdene på Nordmøre. På Haakon den godes tid (935 – 961) bodde det folk på stedet. Det var en herse eller en småkonge som rådde der på den tiden, og sagnet sier at han deltok i slaget på Rastarkalv i Frei, med et langskip og sytti mann.
Tores skriveblogg og bøker. 