Det er først og fremst gjennom skifteprotokollene vi kan få noe kjennskap til tidligere tiders klesdrakter i Gjemnesbygdene på den tiden som er beskrevet, både hva hverdagsklær og helgeklær eller stadsklær angår. Bildet er etter et maleri av Adolph Tidemand fra 1852.
Forskjellene i det som ble funnet i skiftematerialet var stort, både geografisk og ykesmessig. I de indre og ytre bygdene, mellom gardmann, bonde, og husmann; mellom Iver Jonsen Hoems røde kledes vest og semskede skinnbukser og Torsten Lassesen Svatåtrøens grå kofte og grå bukse. Et enkelt bilde av hverdagsdrakten var at den besto av vadmelsklær, særlig grå vadmel, men også svart vadmel kunne bli brukt. Iver Jonsen Hoem brukte nok ikke sin svarte fløyels lue og kalemankes vest i arbeid under kornhøstingen.
Gjennom noen skrifter får vi kjennskap til at brystduker var tøystykker, både hos kvinner og menn, en ”duk” som dekket utringingen i vesten. Enkelte historiske skrifter omtaler brystduk som mannsvest uten armer, og som firkantet tøystykke som kvinner bar på brystet, i utringingen. I Gjemnesbygdene var det to plagg, to forskjellige deler av klesdrakten. Helgeklærne var ofte av hvit vadmel, men vester og trøyer var også av innførte, importerte, tøysorter. De som levde under bedre naturgitte og økonomiske forhold, hadde en rikere garderobe enn de mindre bemidlede. I noen tilfeller kunne det komme forskjeller på de fire områdene, på den måten at det i de indre bygdene, ”Sørlandet” og Øre sogn, ble nyttet skinn, trolig elg eller hjorteskinn, både til bukse og trøye. I de ytre bygdene, i hovedsak gamle Gjemnes herred svært lite av slike materiealer.
Der var det i hovedsak nyttet vadmel som de lagde klær av, når en ser bort fra at i alle bygdelagene ble nyttet en del innført tøy til klær. Det var mest nyttet til stasklær, ”finklær” eller ”helgeklær”. Når det gjaldt valg av farver så varierte dette noe også når det gjaldt vadmelsklær som trøye, kofte og bukse med hvitt, grått og sort – og litt blått. Farvevalgene for de innførte tøysortene varierte mellom rødt, blått og sort, med litt grønt og brunt i tillegg. Hvitt var det ikke så mye av med henyn til de innførte tøysortene. Vestene var av rødt eller blått klede og de fleste vestene av hvitt vadmel, og de har vel hørt til ”helgeklærne”. De grå vestene har sammen med striskjortene mest vært brukt til arbeidsklær. I skiftene var det lite trøyer. De som var med var av vadmel eller klede. Koftene var noe lengre enn trøyene, de rakk halveis ned på låret og var alle av vadmel og mest av grå vadmel.
Av buksene var omtrent en tredjedel av hvit vadmel, nesten det samme av grå eller svart vadmel, i de indre bygdene flesteparten av skinn. Det var ikke vanlig at kvinnene brukte vest eller kofte, men de brukte ofte finere tøyer, eller kleder, i sine ”finklær”, og mer farver. Av de 45 trøyene som var nevnt etter skiftene til kvinnene, var nesten halvparten av rød eller blå klede, noen av svart klede, og resten av svart eller blått vadmel. Tøyet i kvinnelivet var først og fremst av rødt klede. noen av lerret og noen av annet materiale og farve. Skjortene var både for menn og kvinner av lerret eller strie, serkene i hovedsak lerret. Så kommer en noe merkelig forskjell til syne; i skiftene fra Sørlandet nevnes bare stakker og de var i hovedsak av vadmel, det nevnes ikke skjørt. I skiftene fra Ranem/Osmarka/Løvoll nevnes ikke stakk, bare skjørt. I de 2 andre områdene Batnfjorden og Gjemnes herred nevnes både skjørt og stakk i skriftene. Det kom ikke fram hva denne begrepsforskjellen egentlig betydde.
De plaggene etter menn som er nevnt som trøyer, var av to forskjellige typer. En kortere som bare rakk ned til livet, slik at den dekket bukselinningen, den var sydd slik at den fulgte kroppen mer enn de vanlige trøyene. Den hadde ikke slag, men rund krave, dvs. en stående krave som var ca. 2 tommer høy. Den kunne kneppes helt opp. Brukt som ”helge-trøye” og var uten lommer. Den andre var noe lengre. Begge typer trøyer var dobbeltkneppet, og den noe lengre trøyen hadde slag og noe romsligere enn den andre. En stor del av kvinnetrøyene var også av ”kort-trøyetypen”.
Tar vi ut de enkelte skiftene og sammenligner ”ytterpunktene” i klesdrakten, så blir det stor forskjell mellom bonde Iver Jonsen Hoem og husmann Erik Ellingsen Bergsholmen. Når Iver Jonsen Hoem skulle i kirken, tok han på den røde vesten med metallknapper, kanskje med blå kledes brystduk, blå kledes trøye, og knyttet det sorte silketørkleet rundt halsen. Trolig brukte han også en av sine semskede skinnbukser, den nye grå koften, og de hvite strømpene. Som hodeplagg sin svarte kledes hatt, eller sin svarte fløyelslue. Husmannen Erik Ellingsen Bergsholmen reiste kanskje til kirken i grå vadmels vest og i hvit vadmels bukse.
Men dette var som nevnt yttepunktene, garderoben var vel forskjellig mellom de forskjellige, uansett lag av folket, selv om de færreste hadde en slik garderobe som den Iver Jonsen Hoem hadde. Kanskje gir Ole Olsen Gagnats klær et bedre bilde på hvordan mennene var kledd på kirkevei, med rød kledes vest, blå kirses brystduk, vadmels bukse, og hvit eller grå vadmels kofte.
Noe lignende som blant mennene finner en også blant kvinnene. Hilde Knutsdatter Harstad brukte trolig sin røde fine kledes trøye med for, og kniplings halsduk, rødt sarses snøreliv, med sølvsnor rundt halsen. Blått kirses skjørt, sorte strømper, og lerrets lue med knipplinger når hun reiste til kirken. Tjenestepiken Ales Toresdatter Berge hadde kanskje en sort kledes trøye og et hjemmevevd blått stoffes skjørt. Men vanlige kirkeklær for kvinnene var det mulig Eli Knutsdatter Røvik hadde, med blå kirses trøye, og sort raskes skjørt, og dreiels tørkle.
Det var noe uventet at det ikke var nevnt draktsølv i skiftene etter Gjemneskvinnene fra den tiden, verken sølje eller kjede. I skiftene etter menn var det nevnt en sølvring og en forgylt ring. Det var alt. Det som var funnet av sølv i disse skiftene var brukssølv. Sølv beger, tomlinger og sølvskjeer. Det var lite ”rede penger”, eller kontanter. Det kan gi noen tanker om hvilke forhold de levde under. En forklaring var dårlige år, slik som tidlig i 1760 årene, og i tillegg til dette, ”ekstraskatten av 1762″ der de skulle betale 1 daler i skatt i året for hvert menneske på gården eller plassen av de som var over 12 år.
Det kom nye nødsår først på 1770 årene, og de ble så vanskelige at myndighetene fant å måtte gi ”statslån” så folk kunne få kjøpt matkorn og såkorn. I første del av 1780 årene ødela flere ”storm – år” i trekk vårfisket (skreifisket). Under slike forhold kunne nok både arvesølv og rede penger gått med for å overleve.
Av forskjellene som kom fram av de forskjellige skiftene synes det som om det var mer ”velstand” å spore i de indre bygdene, slik som på Sørlandet og i Osmarka, enn i de ytre bygdene, slik som Gjemnes herred. Forskjellen har kanskje å gjøre med at i de indre bygdene var det sagbruks- og skogsbygder, slik at de kunne hente en del økonomiske midler ut av skogen.
Fisket, som de var mer avhengig av i de ytre bygdene for å få ett overskudd, var utsatt for skiftinger, både med selve fisket, og ikke minst av vær- og vindforløp. Husmannen var mer avhengig av fisket som inntektskilde enn selveierbonden og leilendingsbonden var.
Tores skriveblogg og bøker. 