I sagatiden var Nordmøre langt større enn det er i dag. Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen hørte i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøy i nord til Stemshesten i syd.
Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.
Det har vært drevet fiske så lenge det har vært mennesker på Nordmøre. I vikingtida og fram til 1200-1300 tallet var dette fisket i vesentlig grad beregnet til å dekke det daglige behovet for de som bodde der. Men det er grunn til å anta at det allerede på den tida ble ført endel fiskeprodukter over de eldgamle stiene og veiene på Sunndalsøra og Litledalen til forskjellige plasser lengre inn i landet. Dessuten ble det i en mindre grad ført ut fisk og tran til engelske og andre oversjøiske havner. Senere økte denne eksporten, men folk på vår kyststripe ble ofte hemmet av embedsverket i Trondheim og hanseaternes storhetstid i Bergen.
Vår plassering og kyststripe ut mot storhavet har til alle tider gjort at vi har hatt kontakt med omverdenen, både innenlands og utenlands. Nordmøringene har vært kjent for å være dyktige sjøfolk. Herfra dro vikinger ut på hærferd og herfra stevnet de også til Island og bosatte seg der da fiskeværene på den tiden over en lang periode hadde for stor befolkning.
Da Harald Hårfagre regjerte på slutten av 800-tallet begynnelsen av 900-tallet, var det med hard hånd. Vår kyststripe var av stor viktighet og han klarte også å tilegne seg den etter slagene ved Solskjel ca. år 863. Etter sagnet var det mange stormenn eller landnåmsmenn som da reiste over til Island grunnet det harde styresettet til kongen med mange drap og overgrep. Etter hendingene ved Solskjel fikk han også kontroll med farleden langs hele kysten.
Den første permanente bosetningen på Island ble antakelig innledet av nordmenn som tok land der i år 874. Den enestående Landnåmeboka (cirka 870–930) nevner 430 landnåmsmenn eller bosettere. De fleste var norske stormenn også fra vår kyststripe som ifølge Landnåmeboka drog til Island for å slippe unna Harald Hårfagres hardstyre. Noen kom også fra vesterhavsøyene, og det fantes et keltisk innslag. Hvor sterkt det kan ha vært, er historikerne uenige om.
Stormennene førte med seg slektninger og venner, et stort antall treller og buskap. Omkring 930 var folketallet kanskje oppe i 9000. De første landnåmsmennene tok store områder, og omkring år 900 var hele øya tatt i besittelse. Senere innvandrere måtte få jord av stormennene. Klimaet var mildere enn i dag, og det ble dyrket korn, men fedrift, fiske, hval- og selfangst var de viktigste næringsveiene.
Island ble under norsk herredømme i 1261-1264, da den daværende norske kongen Håkon Håkonson lovte å verne dem og holde de Islandske lovene og å sende skip med forsyninger hvert år. Dette mot at Island betalte skatt til kongen. En senere norsk konge Magnus lagabøte som regjerte i årene 1263 til 1280, innførte lovboken Jonsbok, som dannet grunnlaget for det islandske rettsordningen helt opp til moderne tid.
Ved Kielfreden i 1814 ble Island løst fra den norske kronen da Fredrik den 6 av Danmark måtte avstå vårt land til den svenske kongen uten at Island fulgte med. Island ble en fullt selvstendig stat i 1944.
Tores skriveblogg og bøker. 