Strand Gård på Gomalandet ble oppført i 1772 av gårdbruker og handelsmann Niels Strand. Maleri av Tore Grønseth.
Våre forfedrenes historier og kamp for å overleve på den værharde kyststripen her ute på Nordvestlandet er både fasinerende og dramatisk. Viljen og staheten til å trosse vekslende forhold har vært et varemerke for oss. Og herfra kom også de økonomiske verdiene da som nå og har vært og er en av grunnene til at vi har et relativt trygt samfunn.
I sagatiden var Nordmøre langt større enn i dag. Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen soknet i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøya i nord til Stemshesten i syd.
Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.
På slutten av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet skjedde det store endringer på vår del av kysten grunnet den store trelasthandelen som da foregikk med Nederland. Handel og bytting av varer gjorde at det etter hvert vokste opp et bymiljø som den gangen ble kalt Lille-Fosen og som noe senere, i 1742, fikk bystatus med navnet Kristiansund. Fram til denne begivenheten var det mange hendelser som førte til utviklingen av vår kjære by.
Det kunne ligge opp til 30 utenlandske fartøyer i vågen i tidligere tider for blant annet tollklarering. Det skapte stor oppsving både i handel håndverk og vertshusvirksomhet. Men myndighetene fulgte utviklingen med argusøyne for de ville begunstige de større byene Trondheim og Bergen. Derfor kom det flere ganger forbud, utenom trelasteksporten, mot direkte import og eksport til – fra Nordmøre av varer. Men påbud eller ikke, bydannelsen av Fosna stanset ikke. Den kjempet seg fram til tross for motstanden.
I mitt nye bokprosjekt som er under arbeid har jeg lagt mye vekt på utviklingen på 1700-tallet.
I løpet av dette århundret ble opprettingen av vår bystatus som kjøpstad en suksess for næringspolitikken. Kristiansund økte raskt i folketall og betydning, ble en foregangsby på fiskeriområdet, stimulerte næringslivet langs kysten uten å skade de eldre kjøpestedene og bidro til økning av statsinntektene.
For vårt lille bysamfunn på de tre øyene betydde kjøpstadtsfriheten av 1742 at lenkene som hadde bundet innbyggernes virksomhet og stedets vekst ble brutt. I årene fram mot 1814 kunne den økonomiske veksten i Nordmørsbyen utvikle seg fritt og resulterte i økningen og betydningen.
Framveksten av vår by på Nordmøre kom som en nødvendig og logisk følge av trelastdriften og den nye tids gjennombrudd. Hverken tvang eller handelsrestriksjoner maktet å hindre en naturlig utvikling av et økonomisk sentrum på dette stedet.
Men vi må fortsatt kjempe for vår trygghet og levekår. Akutt og fødeavdeling og nærhet til lokalsykehus burde være en selvfølge for en region med ca. 60 000 innbyggere.
Vi må stå tverrpolitisk sammen og vise at vi aldri gir oss på noe annet.
Tores skriveblogg og bøker. 