Den 4. Januar 1956. En merkedag for meg.

fra innlandet

Kristiansund sett fra Innlandet. Bildet er tatt i midten av 1950-årene.

Denne ettermiddagen hadde som vanlig sundbåten en av sine daglige turer fra Gomalandet til Innlandet og den tok omtrent 30 minutter. Først til Kirkelandet og ett lite opphold der og dernest videre til Innlandet med en av de andre båtene. Jeg var på vei for å gå om bord i mitt første skip i utenriks sjøfart. M/S »Tenneriffa» til Wilh. Wilhelmsens Rederier. Skipet lå ved Backer-anlegget og lastet klippfisk der. En 15-åring i følge med sin far. Faren hadde en sid grå kappe med tilhørende hatt over datidens mote som var jakke med vide bukser. 10 år etter krigens slutt var det enda mangel på det meste. Ikke minst penger til mat og klær som er en selvfølgelighet i dag. Gutten kledd i en dress han hadde fått til konfirmasjonen for ett halvt år siden med ditto kappe. Alle klærne noen sentimeter for stor for å ha noe «å vokse på». Dette var vanlig i den tiden vi da levde i.

Det var ikke så langt å gå fra sundbåtkaia til Backeranlegget på Innlandet. Gutten og faren gikk side om side og vekslet på med å bære kofferten til førstereisgutten fra Strand Gård på Gomalandet. Han merket at faren ble mer og mer betenkt og spent da de nærmet seg skipet, der siste delen av klippfisklasten var i ferd med og bli lastet om bord. Værmessig var det ganske stille denne spesielle dagen slik jeg kan huske det, men det skulle bli svært så urolig de neste dagene, noe jeg etter hvert skulle få merke etter at vi seilte ut fra byen den neste morgenen med kurs for Havana på Cuba. Men det har jeg beskrevet nærmere i boka om mitt maritime liv og virke.

At mine foreldre hadde tunge dager er ikke vanskelig og forstå.

I min bydel på Gomalandet og i samfunnet ellers bedret hverdagen seg stadig i 1950-årene. Dette var en 10-årsperiode etter krigens slutt. Rasjoneringene på det meste av det folk trengte til det daglige behovet var i ferd med å forsvinne. Oppbyggingen godt i gang etter krigens ødeleggelser og sporene etter den i ferd med å forsvinne. Det meste av barakkebebyggelsen i Gomagata og Storenggata og de fleste plassene på Gomalandet ble etter hvert erstattet med moderne 4-mannsboliger og andre bygg.

Slikt sett var den første tiden jeg arbeidet om bord preget av optimisme og tro på en bedre framtid.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s