Fra begge sider av vannskillet.

vannskillet-2Mellom Rauma og Gudbrandsdalslågen er det et svært synlig vannskille. Begge elvene begynner i Lesjaskogsvatnet, slik at vannskillet mellom Norskehavet og Skagerak her går tvers gjennom denne innsjøen. Vannskillet hadde i tidligere tider en spesiell stor betydning.

Ottadalen I Nord-Gudbrandsdalen skjærer seg vel  13 mil vestover gjennom de sør-norske høyfjell. Med Jotunheimen og Breheimen i sør og sørvest og Reinheimen  nordenfor ligger denne dalen i regnskyggen. Bygdene i dalen, Sjåk, Lom og Vågå har derfor et værlag med til tider svært lite nedbør.  Helt siden de første bosetningene har det vært nødvendig med kunstig vanning og forfedrene har utviklet et vanningssystem som er enestående i europeisk sammenheng.

Ved å grave vannveier, kanaler fra fjellet og fra brekanten, ble det mulig å skaffe livsnødvendig vann til tørre åkre og til marker i dalbunnen. Dette ble ofte kalt en tepping. I Ottadalsbygdene er det til sammen over 200 av disse vannveiene med en samlet lengde på mellom 500 og 1000 km.

Johannes Olsson fra fjellgården Grøna i Lom på østsiden av vannskillet og Knut Torsteinson fra kystgården Løbersli på Storlandet på Nordmøre på vestsiden av samme vannskillet ble født på samme året, i 1786.  Begge var mine tippoldeforeldre og da henholdsvis på min mor og farside. De hadde et svært så ulikt utgangspunkt for å kunne overleve og til å få et brukbart levebrød for seg og sin familie. Tilgangen til fisken her på våre kanter utgjorde nok den største forskjellen.

I Ottadalen var de klar for første slåtten og Johannes Olsson hadde gått over vanningsanlegget denne dagen. Det ledet fjellvannet gjennom et sirlig system av kanaler og trerenner fram til de steile skråningene nedover mot Jotagårdene. Skrint var det i de relativt små jordstykkene. Men ved hjelp av Søre-Grøna som var en del av hovedbruket Grøna og som han på dette tidspunktet hadde fått tildelt, klarte han så vidt  å livberge den etterhvert store familien. Det hadde vært stor uenighet om denne fordelingen, både innen familien og i slekten ellers slik historien vet å berette.

Han ble i 1816 gift med Embjørg Eriksdotter Lillesæther. I løpet av de årene ble det satt opp bygninger av materialer fra gardsskogen. Etter hans død ble Sør-Grøna ført tilbake til hovedbruket igjen.

På andre siden av fjellene lå de bratte skråningene opp mot Svartåa på Storlandet på Nordmøre i en dis av regn og yr som silte ned og dekket innsynet til den stupbratte Snipa som hang over bygningene i Grønsettrøa. Det hadde regnet kraftig gjennom hele dagen på denne siden av vannskillet utover mot kysten av Nordmøre.

Knut Torsteinson Afset ble i 1811 gift med Ellen Hansdotter Løbersli og de overtok driften av gården Løbersli på Storlandet samme året. Napoleonskrigen var nok svært så følbar også her, med de hadde mulighetene til småfisket inne i fjordene og vinterfisket etter sild og torsk utenfor kysten av Kristiansund og Averøy.

Min oldefar Torstein Knutsen Løbersli var født i Grunnlovsåret 1814 av foreldrene Knut Torsteinson Afset og Elen Hansdotter Løbersli. Foreldrene hadde overtatt driften på brnr 1 på Løbersli noen år før, nærmere bestemt i 1811. Torstein Knutsen var nr.2 av en søskenflokk på 4 og ble gift med Ane Kristine Larsdotter Høgset og de overtok etter hvert Øvertrøa  på Grønset. Eldste broren som het Hans, var født i 1812, og han tok over bruket som de stammet fra på Løbersli.  Yngste broren Ole druknet under fiske utenfor Grip på Nordmøre i 1875. Yngste barnet, søsteren Anne, var født i 1821. Hun ble i 1852 gift med enkemann Halstein Eriksen Kolset og ble gift på bruket Kolset på Storlandet.

Johannes Olsson Grøna og Embjørg Eriksdotter Lillesæter fikk til sammen 4 barn. Noen av dem gjorde Nordmøringer og vestlendinger av seg. Ingeborg, som var eldst, ble gift med en gårdbruker fra Thingvoll og ble bosatt på Flatøya i Frei Kommune. Ole, som var nr. 2 i rekken flyttet etter hvert til Kristiansund. Han døde tidlig og var ugift. Eirik ble værende på bruket i Lom og ble gift der. Men en av etterkommerne ble gift med en dame fra Sunnmøre. De flyttet til Bergen og tok etternavnet Grønner.

Christoffer som var den yngste, ble min oldefar på mors side. Han flyttet for godt til Kristiansund i 1870-årene etter fram og tilbake fra Gudbrandsdalen på sesongarbeid under vinterfisket utenfor Grip gjennom flere år,  sammen med familien. Han ble gift med Guri Byrberget  fra Garmo Kommune i Gudbrandsdalen.

I min bok «Kystvegen» blir historiene nærmere beskrevet og omtalt.

I mine tidligere blogger har jeg beskrevet reiseveiene de hadde fra den andre siden av dette vannskillet og utover til Nordmørskysten. Fjellovergangene og den farefulle ferden nedover Romsdalen til Veblungsnes. Flere hadde også naust ved Eresfjorden.

 

 

 

 

 

 

                 

 

 

 

 

 

                  

                

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s