En søndagstur på Gomalandet i en tidlig etterkrigstid.

Gomalandet en tidlig etterkrigstid. Storenggata går litt til høyre  mellom barakkene oppover mot den nye bebyggelsen der Baneenga var.

Vi gikk ofte søndagsturer onkel Nils og jeg. Han kom gjerne innom kjøkkenet til mor på morgenen og spurte om «guten» hadde lyst til å være med på en formiddagstur. På disse turene i slutten av 2. verdenskrig og i en tidlig etterkrigstid traff han mange kjente. Gomalandet var den gangen et lite lokalt samfunn der alle i større eller mindre grad kjente til hverandre. På den tiden var det vanlig å kle seg litt «finere» i helgene, mest for å markere at det var en hviledag. De voksne hadde gjerne dress og kappe og barna var med nyvaskete klær. Da gikk vi gjerne ned til Kamsvåghuset ved Nordsundbroa der det var samleplass for mange og der det ble pratet og utvekslet nyheter.

På hjemturen fra Gomalandet gikk vi gjerne oppover Storenggata, som den gangen besto av barakkebebyggelse på begge sider av veien vi gikk. Navnet Storenggata betegnet at det i tidligere tider var beite og slottamark på dette området. Barakkene ble satt opp i begynnelsen av krigen for å avhjelpe husmangelen etter terrorbombingen 28. april til 1. mai 1940. Dette gjorde sitt til at driften på gården etter hvert ble så lite lønnsom at den ble avviklet grunnet at beite-og slottamarkene ble til tomter.

Øverst i denne gata dreide vi til høyre for å følge Baneveien, eller Bentnesveien som den senere ble hetende, vi fulgte den til vi omtrent var på høyde med sommerfjøset, for dernest å følge den bratte bakken nedover mot Strand Gård.

Dette måtte ha vært en sommerdag, for jeg husker enda hvor frodig gresset på Baneenga var. Denne engen lå til venstre for oss, før vi svingte nedover veien mot det store våningshuset.  Ingen steder kunne jeg huske at gresset var kraftigere og grønnere enn akkurat der. Men så var det også en del av den fineste slåttemarken på hele den store gården, som enda den gangen hadde store områder av bydelen Gomalandet.

Onkel Nils arbeidet på den tiden på et vedlager som var plassert på Devoldholmen. Da det gikk ut med gårdsdrifta på Strand Gård grunnet at beitemarker og slottamarker var blitt til bebyggelse for byens befolkning var det ikke nok inntektsgrunnlag for han på gården lengre. Jeg husker akkurat dette veldig godt, for jeg var ofte der og besøkte han, antagelig på slutten av arbeidsdagen og at vi da enten tok sundbåten eller gikk rundt Vågen når vi skulle tilbake på gården etter endt sin arbeidsdag.

Ofte når han kom hjem etter arbeid om kvelden hadde han med seg ”noe godt” til oss barna, det kunne være en sjokoladeplate, frukt eller lignende. Alt av dette var mangelvare på den tiden, og vi satte umåtelig stor pris på stundene og de små gledene som dette gav da det var knapphet på det meste.

Men kan aldri huske at han omga seg med noen nære venner. onkel Nils var singel hele livet og døde forholdsvis tidlig, han ble bare 54 år gammel. Tante Justine kom hjem en sen høstkveld i begynnelsen av 1950-årene og fortalte den triste nyheten om at onkel Nils var død. Dette med død var noe vi barna var skjermet for, det skulle på en måte ikke være vår del av verden. Onkel Nils fikk hjerneslag en kveld mens han satt i skuret på kirkelandet og ventet på sundbåten, og døde så vidt jeg husker, samme kvelden. De gode minnene etter en snill onkel vil alltid følge meg.

 

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s