Forfatter: toreslekt

Mitt nye maleri: «Hjem til Nordmøre» er et oljemaleri på 60cm x 80cm. Det var ferdigstilt i mars 2025.

Mine bøker er nå oppjustert og klare for levering til de som er interessert.

Vil arbeide med den nye boken «Tidsånd» utover høst og vinter 2024-2025 for levering på våren-sommeren 2025.

Bildet er et oljemaleri 50 cm x 60 cm og har navnet «Homeward bound». Til salgs.

Mitt siste oljemaleri så langt. Værbilde Fra Nordmøre. 100 cm x 100 cm. Privat eie.

Har hatt mye glede av å arbeide med oljemalerier gjennom årene og har levert en hel del til forskjellige kjøpere. Denne høsten og vinteren har jeg anledning til å ta i mot en del nye bestillinger om noen måtte ønske det. De siste maleriene jeg har arbeidet med er alle levert og solgt.

Det har de siste årene vært forholdsvis store bilder og arbeide med og en del av dem er vist sammen med denne bloggen. Hvis noen skulle ha interesse så kan jeg kontaktes og vi kan bli enige om størrelser og pris og også eventuelle farger og perspektiver som måtte ønskes.

Her er noen av de siste arbeidene jeg har gjort.

Historisk bilde: Parti fra Vågen i Kristiansund. Mellomvervet. Bildet er forholdsmessig stort: 80 cm x 160 cm. Privat eie.

Parti fra Valsøyfjord. Størrelse: 60 cm x 140 cm. Privat eie.

Bildet: «Red sails in the sunset» er 50 cm x 100 cm. Privat eie.

Kan kontaktes på mobil: 41 51 21 56 eller på mail: tore.gronseth@gmail.com

Vårt gamle lokalsykehus som ble tatt i bruk  i juni 1899.

Apoteket ble fra ca. 1817 og utover drevet av en ny eksaminert person som het Peter Møller. I 1852-1854 fant han fram til en ny metode for å framstille medisintran på. Han fortalte selv at de første kunnskapene han fikk om tran og fisk var i Kristiansund. I takknemlighet for dette forærte han ett av de tre transmeltingsapparatene han produserte, til vår by. Han reiste senere til Trondheim.

De hygieniske framskrittene ble hindret av manglende renhold i gater og smug, utilstrekkelig og dårlig vannførsel og sist men ikke minst av lite opplysninger om og forståelse av sunnhetspleiens rent elementære krav. De bedrestilte av byens borgere bodde og levde sunnere enn de mindre heldige. Ble de velstilte syke ble de pleiet hjemme. Dette var en av grunnene til at byens første sykehus i Fiskegata på Innlandet i Kristiansund, som var fra 1833, ikke var et reelt sykehus, men en «Pleiestue for fattige syke».

Fram mot 1870-årene med mange spanske skuter på besøk i klippfiskens storhetstid var syfilis og andre veneriske sykdommer ofte omtalt i rapportene fra legene i byen. De omtalte også at drikking av brennevin og andre alkoholvarer ble misbrukt og gikk i mange tilfeller ut over folkehelsen. Dårlige boforhold og til dels også kosthold ble nevnt. Men det ble gjort store forbedringer med det meste utover på 1800-tallet. 

Da Napoleon krigen begynte i 1807 hadde byen en egen stadslege, eller divisjonskirurg som det den gang het. Det var han som var drivkraften til det første sykehuset i Fiskegata på Innlandet.

Denne måten å drive sykehus på varte i 40 år. Noen forbedringer var det underveis. Med en befolkningsvekst gjennom denne perioden fra 2400 mennesker i 1835 til ca. 7600 i 1875, sier det seg selv at behovet måtte være svært mangelfullt. Det ble et stigende krav om bedre helsetilbud til befolkningen. En foreløpig løsning var 4 nye værelser i fattighuset i Fiskegata på Innlandet. Denne løsningen ble værende hele 10 år.

Det videre løft for bedre helsetilbud ble gjort av en seilskutekaptein fra byen vår, Johan Marstrand. Den 2. oktober 1875 forærte han sin eiendom «Arken» i vestre bydel til sykehus. Senere ble det pleiehjem. Det gamle sykehuset på Innlandet ble nå solgt for kr. 10 000,-. Denne doneringen ble gjort av den samme personen. Kaptein Marstrand var den første som åpnet Kristiansunds klippfiskfart på Brasil i 1850.

Kravet til utvidet sykehuskapasitet ble mer aktuelt etter hvert som tiden gikk og de fikk også denne gangen privat hjelp. I begynnelsen av 1890-årene forærte N. H. Knutson og frue tomt til et sykehus i Frueenga og i 1893 og 1895 fikk kommunen i alt 36 000 kroner av byens brennevinssamling med en klausul at sykehuset skulle være ferdig innen 1. september 1898.

Den nedsatte komiteen foreslo at det nye sykehuset skulle ha en kapasitet 35-36 senger og 12 senger for epidemiske sykdommer. Overslaget og planen for det nye sykehuset kom seg på 87 000 kroner og ble vedtatt av kommunen i 1897. Da det sto ferdig til bruk i juni 1899, ble det kostende 96 554,30 kroner. Overskridelsene ble dekket av kommunen.

Sykehuset besto av tre avdelinger. I hovedbygningen lå de medisinske og kirurgiske pasientene. Pasienter med epidemiske sykdommer lå i den andre bygningen. Det ble bygd i et flott parkområde. De som besøkte sykehuset fikk følelsen av å være i en fredet verden.

Under tyskernes bombinger av byen i aprildagene i 1940 og der mye av byen vår ble lagt i grus i bybrannen, overlevde sykehuset. Da gjenreisingen startet etter krigens slutt startet også planene for et nytt sykehus. Ett nytt tilbygg var nødvendig. I juni 1951 ble det lagt plan for et tilbygg med grunnflate på 1600 kvadratmeter bygd inntil den gamle hovedbygningen. I tillegg ble det bygd overlegebolig og søsterhjem.

Tilbygget ga til slutt 6600 kvadratmeter brutto gulvareal og ble kostende ca. 7 millioner kroner. Det nye tilbygget sto ferdig i 1956. Nye planer om nytt sykehus ble lansert i august 1974 og kort fortalt ble planen vedtatt i fylkestinget i slutten av november 1975. Plantegningene for det nye sykehuset ble presentert for første gang i april 1976, og i 1980 ble det gamle sykehuset fra 1899 revet.

Det nye sykehuset i byen vår ble innviet 6. oktober 1986, av Kronprinsesse Sonja.

Når vi ser utviklingen av helsetjenestene i vår nordlige del av fylket, så er det en nesten utrolig arroganse fra myndighetenes side som bare plukker fra oss bit for bit av det som er opparbeidet og skapt gjennom generasjoner.                                         

Vi må sammen samle oss om lokalsykehuset vårt. Det skal bestå i all framtid!

Bildet som har tittelen «Besøk hos besteforeldrene» er malt av Adolph Tiedemand i 1859.

På min reise gjennom historien med mitt bokprosjekt om folks levekår her på våre kanter av Nordmøre, er jeg nå på vei gjennom 1700-tallet. Som i så mange andre aspekter fra denne tiden var det en stor utvikling på mange områder, også innen helse, omsorg og fødselshjelp. Folketallet i Kristiansund økte også betraktelig i denne perioden, fra ca. 600 i begynnelsen av 1700-tallet til ca. 1600 ved utgangen av det samme århundret.

Helsevesenet hadde gjort veldige framskritt. Mens ladestedet i år 1740 manglet apotek og i høyden var utstyrt men en eller i høyden to såkalte bartskjærene eller om du vil «kirurger» som vel nærmest var for kvakksalvere å regne, ble det i løpet av kjøpstadens neste 60 år et tidsmessig apotek, en egen akademisk utdannet statskirurg, en velutdannet fogderikirurg som praktiserte i Kristiansund og en uteksaminert og autorisert jordmor.

Når det gjelder fødselshjelp og jordmødre ble det på slutten av 1700-tallet tatt energiske skritt av amtmannen for å skaffe hvert av amtets 23 prestegjeld her på våre kanter dyktige og vel instruerte jordmødre. I 1790 ble det i Kristiansund Kommune ansatt en kvinne med navn Mette Marie Schlauen fra fødselsstiftelsen i København. Ansettelsen kom i stand etter samråd fra byens eligerte menn. Det kan også nevnes at hun etter hvert ble pålagt å ta inn flere dugelige kvinner som kunne hjelpe til for å dekke behovet for jordmorhjelp på alle de tre øyene i byen og på distriktet når det ble behov for det.

Det var av stor betydning et det kom til en bedre orden på jordmor vesenet i Kristiansund da antallet av døde barselkvinner, dødfødte og døde nyfødte hadde vært påfallende stort.

Legebehovet ble også betydelig forbedret gjennom dette århundret.

Også de vanskeligstilte gjorde store framskritt for en bedre hverdag. Den såkalte fattigkassen eller kontoen til hjelp for folk som hadde behov for det forbedret seg utover mot 1800-tallet. Det kan nevnes at major og krigskommissær Tordenskjold som døde i 1793 hadde etterlatt 50 riksdaler som første bidrag til en påtenkt «Arbeids-anstalt til byens fattige».  Denne kassen ble styrt av to av Tordenskjolds personlige venner.

Men småkårsfolk fikk nok bare i ytterst liten utstrekning ordentlig legehjelp på denne tiden. I mange tilfeller søkte de derfor kloke koner og kvakksalvere som var til stor hjelp for mange som ikke hadde midler til ordentlig legehjelp.  Denne virksomheten måtte foregå mer eller mindre i det skjulte. I mange tilfeller ble det ikke forlangt honorarer og der ble på grunn av dette ikke etterlatt så mange merker i kildene. Etter hvert som legehjelpen bedret seg framover mot vår egen tid ble det også mindre og mindre behov og bruk for slik hjelp.

Det som har blitt bygd opp gjennom tidene av sosial helse og omsorg blir i dag revet ned av et system som setter dette opp mot økonomi og lønnsomhet. Vi må tverrpolitisk kjempe for at vi får beholde vårt lokalsykehus og aldri gi oss på noe annet. Det har med vår trygghet og levekår her på Nordmøre å gjøre .

Strand Gård på Gomalandet ble oppført  i 1772 av gårdbruker og handelsmann Niels Strand. Maleri av Tore Grønseth.

Våre forfedrenes historier og kamp for å overleve på den værharde kyststripen her ute på Nordvestlandet er både fasinerende og dramatisk. Viljen og staheten til å trosse vekslende forhold har vært et varemerke for oss. Og herfra kom også de økonomiske verdiene da som nå og har vært og er en av grunnene til at vi har et relativt trygt samfunn.

I sagatiden var Nordmøre langt større enn i dag. Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen soknet i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøya i nord til Stemshesten i syd.

Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi  til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.

På slutten av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet skjedde det store endringer på vår del av kysten grunnet den store trelasthandelen som da foregikk med Nederland. Handel og bytting av varer gjorde at det etter hvert vokste opp et bymiljø som den gangen ble kalt Lille-Fosen og som noe senere, i 1742, fikk bystatus med navnet Kristiansund. Fram til denne begivenheten var det mange hendelser som førte til utviklingen av vår kjære by.

Det kunne ligge opp til 30 utenlandske fartøyer i vågen i tidligere tider for blant annet tollklarering. Det skapte stor oppsving både i handel håndverk og vertshusvirksomhet. Men myndighetene fulgte utviklingen med argusøyne for de ville begunstige de større byene Trondheim og Bergen. Derfor kom det flere ganger forbud, utenom trelasteksporten, mot direkte import og eksport til – fra Nordmøre av varer. Men påbud eller ikke, bydannelsen av Fosna stanset ikke. Den kjempet seg fram til tross for motstanden.

I mitt nye bokprosjekt som er under arbeid har jeg lagt mye vekt på utviklingen på 1700-tallet.

I løpet av dette århundret ble opprettingen av vår bystatus som kjøpstad en suksess for næringspolitikken. Kristiansund økte raskt i folketall og betydning, ble en foregangsby på fiskeriområdet, stimulerte næringslivet langs kysten uten å skade de eldre kjøpestedene og bidro til økning av statsinntektene.

For vårt lille bysamfunn på de tre øyene betydde kjøpstadtsfriheten av 1742 at lenkene som hadde bundet innbyggernes virksomhet og stedets vekst ble brutt. I årene fram mot 1814 kunne den økonomiske veksten i Nordmørsbyen   utvikle seg fritt og resulterte i økningen og betydningen.

Framveksten av vår by på Nordmøre kom som en nødvendig og logisk følge av trelastdriften og den nye tids gjennombrudd. Hverken tvang eller handelsrestriksjoner maktet å hindre en naturlig utvikling av et økonomisk sentrum på dette stedet.

Men vi må fortsatt kjempe for vår trygghet og levekår.  Akutt og fødeavdeling og nærhet til lokalsykehus burde være en selvfølge for en region med ca. 60 000 innbyggere.

Vi må stå tverrpolitisk sammen og vise at vi aldri gir oss på noe annet.

 

Det meste av det som er selvfølgeligheter i dag ble den gangen til av de midlene de hadde til rådighet på brukene der de levde. Grunnet mørket på denne årstiden og mangel på lys var det også mye overtro.

Da juletiden nærmet seg var mange ting og ta hensyn til. De onde vetter var ute da, og det gjaldt å værne mennesker og dyr mot dem. Alt storarbeid måtte være ferdig før sola vendte ved vintersolhverv. Rokken og slike ting måtte også være ut av stua. Julaften var kvinnfolkene ekstra tidlig oppe, for det var mange ting som skulle utføres, slik som en siste vask av huset og mat i overflod måtte gjøres ferdig. Men ikke bare rengjøringer av hus, men også kroppsrengjøring skulle gjøres og det av alle i huset. Storgryta med vann ble tidlig hengt i sjerdingen og deretter ble en stor stamp satt inn på kjøkkenet og fylt med rent vann. Så var det vasking etter ”stilling og stand”, med husbondsfolket først, deretter i tur og orden barna, og tilslutt tjenestefolket. Tidligere hadde de fleste gårdene leastue, men på 1700 tallet så det ikke ut til at de nyttet den lengre.

Etterpå var det fugleband til fuglene som måtte settes opp. Så en viktig ting som husbonden sjøl måtte gjøre; å sette tjærekar ved fjøsdørene med stav både over det samme med høystakkene og kornbingene. Det var nok en alvorlig husbonde som gikk rundt og ordnet med dette.

Så var det mat til dyrene, for alle måtte ha en spesiell forpleining i julehelgen, og husbonden sørget for at alle fikk det. Heller ikke tomtegubben eller fjøsnissen ble glemt da disse også måtte ha sitt grauttraug med stort smørøye. Stelte de bra med dem, var de gode å ha i fjøs og stall, og de hadde spesielle dyr de stelte ekstra med. Det var helst en ku, og den var i spesiell godt hold, fin og blank i skinnet, men det kunne være så forskjellig med resten av besettningen.

Når julegrøten var ferdig, skjøt de 3 skudd fra ett skytevåpen, om de hadde slikt i huset, de skjøt Jula inn. Julekveldsmåltidet var Rømmegrøt og lutefisk, og julegrøten var øst opp i store trefat, sammen med rikelig rømmefett. Etter at julegrøten var fortært, kom lutefisken på bordet sammen med flatbrød, en smørklatt til hver og brødgrøt; men senere når potetene kom og ble dyrket på gårdene, ble det vanlig med dem i stedet for brødgrøten. Fisken var lagt på avlange trefat, og som drikke til maten var det enten melk eller øl. Ølet brygget de selv til Jul. På julebordet sto flere hjemmestøpte lys, og av disse tok de varsel hvordan ting ville bli.

Brendte lyset klart, var det tegn på lykke i huset, men brendte det dårlig, kunne det varsle om ulykke, og alle rundt bordet satt spendt for å se om ikke lyset skulle rette seg opp igjen. Etter måltidet kunne husfaren lese juleevangeliet, og etterpå sang de ofte ”Ett lite barn så lysteligt”. De sang verset 3 ganger. Dette ble holdt i hevd til slutten av 1800 tallet. Så ble bordet ryddet for restene av dette måltidet, og etterpå ble det disket opp med ”småformer”, flere former for brød, ost og småkaker. Slik skulle det stå hele Jula, om de avdøde kunne komme på besøk. Så var det julegavene sin tur, som ble utdelt til alle, barna først. Mannfolkene kunne få votter eller strømper, tjenestepikene forkle eller andre klesplagg.

Så var det å ta inn julehalmen og bre den utover golvet, for alle lå på flatseng julenatten, for da skulle alle sengene stå ledige hele Jula, i tilfelle de avdøde kom på besøk, i tilegg til det dekkede bordet. Til vanlig sov tjenerne i fehuset og stall, men julenatten lå alle inne i huset, der det var lyst, varmt og trygt. I huset hadde de vanligvis en skinnfell, sydd av 18 skinn, som de kaldte ”samfundsfellen”, og under den fikk hele familien med tjenere plass. På Tustna skulle denne fellen være rund med et hull i midten. De tok inn huggstabben og satte den midt på gulvet, strødde julehalmen rundt og la felden med hullet over huggstabben. Når de la seg lå alle med føttene mot stabben.

Lysene skulle brenne hele julenatten, og det ble holdt vakt om dette, bl. annet for at det ikke kunne oppstå brann. Juledags morgen måtte alle opp, for dyrene måtte også ha sitt vanlige stell, og alle fikk spesiell mat den dagen, og ofte fikk alle en juledram. Halmen ble plassert i en krok slik at rommet var så nogenlunde ryddet. Ellers holdt folk seg i ro den dagen, om det da ikke var gudstjeneste, ”preken”,  i Kverneskirka. Det var det som regel, og til kirka måtte så mange som mulig, om ikke været var alt for stormende. Når de kom hjem, hadde de mye nytt å fortelle, om død og gifting, og om nye verdensborgere som var til dåpen. Hvem som var fedre måtte det også gjøres rede for, så praten gikk livlig rundt matbordet etter slike turer.

Ettersom Julen skred fram, var det besøk av venner og naboer, og det kan se ut til at naboskapet generelt var godt. Unntatt var det vel når det begynte å bli lite vann p.g.a. frost midt på vinteren, tjenestejentene kunne ”komme uti hår”, men ellers hadde de vel mang en trivelig prat ”ved vannposten”.

I sagatiden var Nordmøre langt større enn det er i dag.  Det strakte seg fra Stemshesten i sør til Bøle i nord og omfattet på den måten kystlandet på begge sider av Trondheimsfjorden. Det som vi i dag kaller Fosen hørte i gamle dager til Nordmøre. I tidlig middelalder ble det delt i to lener: Fosen og Edøy. Det var det gamle Edøy len som senere ble kalt Nordmør fogderi. Dette fogderiet strakte seg fra Skarsøy i nord til Stemshesten i syd.

Nordmøre lå også den gangen i et overgangsdistrikt mellom Vestlandet og Trøndelag. Det var økonomiske stridigheter om rettigheter etc. da som nå. Men administrasjonen kom tidlig til å sortere under Trøndelag. Rundt år 1000 kom vi til å høre inn under Frostatinget og bispestolen i Nidaros.

Det har vært drevet fiske så lenge det har vært mennesker på Nordmøre. I vikingtida og fram til 1200-1300 tallet var dette fisket i vesentlig grad beregnet til å dekke det daglige behovet for de som bodde der. Men det er grunn til å anta at det allerede på den tida ble ført endel fiskeprodukter over de eldgamle stiene og veiene på Sunndalsøra og Litledalen til forskjellige plasser lengre inn i landet. Dessuten ble det i en mindre grad ført ut fisk og tran til engelske og andre  oversjøiske havner.  Senere økte denne eksporten, men folk på vår kyststripe ble ofte hemmet av embedsverket i Trondheim og hanseaternes storhetstid i Bergen.

Vår plassering og kyststripe ut mot storhavet har til alle tider gjort at vi har hatt kontakt med omverdenen, både innenlands og utenlands. Nordmøringene har vært kjent for å være dyktige sjøfolk. Herfra dro vikinger ut på hærferd og herfra stevnet de også til Island og bosatte seg der da fiskeværene på den tiden over en lang periode hadde for stor befolkning.

Da Harald Hårfagre regjerte på slutten av 800-tallet begynnelsen av 900-tallet, var det med hard hånd. Vår kyststripe var av stor viktighet og han klarte også å tilegne seg den etter slagene ved Solskjel ca. år 863. Etter sagnet var det mange stormenn eller landnåmsmenn som da reiste over til Island grunnet det harde styresettet til kongen med mange drap og overgrep. Etter hendingene ved Solskjel fikk han også kontroll med farleden langs hele kysten.

Den første permanente bosetningen på Island ble antakelig innledet av nordmenn som tok land der i år 874. Den enestående Landnåmeboka (cirka 870–930) nevner 430 landnåmsmenn eller bosettere. De fleste var norske stormenn også fra vår kyststripe som ifølge Landnåmeboka drog til Island for å slippe unna Harald Hårfagres hardstyre. Noen kom også fra vesterhavsøyene, og det fantes et keltisk innslag. Hvor sterkt det kan ha vært, er historikerne uenige om.

Stormennene førte med seg slektninger og venner, et stort antall treller og buskap. Omkring 930 var folketallet kanskje oppe i 9000. De første landnåmsmennene tok store områder, og omkring år 900 var hele øya tatt i besittelse. Senere innvandrere måtte få jord av stormennene. Klimaet var mildere enn i dag, og det ble dyrket korn, men fedrift, fiske, hval- og selfangst var de viktigste næringsveiene.

Island ble under norsk herredømme i 1261-1264, da den daværende norske kongen Håkon Håkonson lovte å verne dem og holde de Islandske lovene og å sende skip med forsyninger hvert år. Dette mot at Island betalte skatt til kongen. En senere norsk konge Magnus lagabøte som regjerte i årene 1263 til 1280, innførte lovboken Jonsbok, som dannet grunnlaget for det islandske rettsordningen helt opp til moderne tid.

Ved  Kielfreden i 1814 ble Island løst fra den norske kronen da Fredrik den 6 av Danmark måtte avstå vårt land til den svenske kongen uten at Island fulgte med. Island ble en fullt selvstendig stat i 1944.