En tid for alt.

Skarpnesset 3

Gammel kystkultur. Fra Skarpnesset på Smøla.                                                           Etter maleri av Tore Grønseth.

Synnøve og jeg har tilbragt en god del av denne sommeren på vestsida av Smøla. Der har vi vår sommerplass langt ut mot havet og finner en spesiell frihet og fred i den vakre kystnaturen. Mange av våre aner kommer også fra dette kystområdet. I enkle og værharde kår fant de et levebrød av havet og av den skrinne jorda. Mange av dem kom i tidligere tider fra innlandsbygder der sult og nød  gjorde at de søkte et utkomme  ut mot kysten.  Jeg har skrevet mange historier om en del av dem og er nå i ferd med å avslutte arbeidet med den store Hammervold/Dalseth-slekta som er nedskrevet i slektsboka «Kystvegen».

I dette røffe klimaet her ute mot storhavet klorte de seg fast og levde med naturkreftene tett innpå seg og av det havet ga dem. I tillegg kanskje også med noen kufor. Ut mot skjærene her ute er det mange tegn etter tidligere tiders slit og levnet. En del av tuftene og bygningene står enda. Bildet jeg har malt viser ett av de mange sjøhusene som er så typiske fra en tidsepoke som i dag er en del av historien.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

På gjengrodde stier

Utlengsel 2

«Utlengsel» Etter maleri av Tore Grønseth.

Søndag 17. juli var Synnøve og jeg på en uforglemmelig fin tur til øya Remmingan på Smøla. Sammen med ca. 100 besøkende som var der sammen med oss ble det omvisninger og utegudstjeneste på øya. Det ble også allsang og underholdning med sang og musikk av vertskapet Eva Peggy Stensønes sammen med datteren og en artist. På denne vakre dagen satt vi ved tuftene etter huset der bestefaren til Synnøve, Peder Remming, engang i siste halvdel av 1800-tallet hadde hatt sine barneår, og tok del i denne underholdningen. Synnøves bestefar emigrerte tidlig på 1900-tallet til Montana i USA og arbeidet i gruvene der. Senere returnerte han med hustru og 2 barn tilbake til Kristiansund der de ble boende resten av livet. Det ene barnet ble Synnøves mor.

En stor takk til vertsskapet som ga oss denne spesielle opplevelsen!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Den store Rokstadslekta på Smøla er nå inkludert i slektsboken «Kystvegen».

Kystkultur Smøla.

Nordmørsk kystkultur og landskap i havgapet på Smøla etter maleri av             Tore Grønseth.

Den store Rokstadslekta som er en del av Hammervold/Dalseth-slekta på Smøla er nå inkludert i Slektsboka «Kystvegen». Sammen med flere opplysninger og historier med bilder er det meste nå på plass i den nye versjonen av boka som blir levert til høsten. De som har fått boken tidligere dette året av Hammervold/Dalseth-slekta vil få ett oppdatert kapittel som et tillegg til boka.

Benytter samtidig anledningen til å ønske alle lesere av nettsiden en fin sommer!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Førstereis i året 1956.

Kirkelandet 1956

Vi er i inne i en annen tid og en roligere takt. Freibussene vi ser på bildet gikk til de forskjellige stoppeplassene i vårt nære distrikt. De fleste på den tiden benyttet enten sundbåt eller busser. Det var mange som ikke hadde råd til å anskaffe en slike «luksus» som det en bil var. Det skulle enda gå mange år før den ble en «nødvendighet» for de fleste av oss. Foto fra Internett.

Året 1956 ble et vendepunkt i min tilværelse med turer både til Cuba, til USA og til forskjellige plasser i Midt-Østen. 60 år etter min første utreise i utenriks sjøfart er jeg ofte i tankene tilbake til den tiden som da rådet. Det å være ungdom i 1956 var så helt annerledes enn slik vi lever i dag. Vi var først og fremst underlagt et autoritært system der disiplin og lydighet var i høysetet. Den gangen var det også en generell klasseinndeling med klare skillelinjer av status og stand. Ikke minst ga dette seg utslag om bord og i min arbeidssituasjon.

Det ble ett hendelsesfullt år for 15-åringen fra Strand Gård på Gomalandet. Ikke minst fikk han ett lite inntrykk fra forskjellige kulturer og oppfatninger og ett lite innblikk i det yrket han etter hvert valgte å bli en del av. Året i forveien var klasseturen da barneskolen ble avsluttet den lengste turen fra hjemmet. Hurtigruta til Trondheim, videre med tog og buss til Oppdal – Dombås og tilbake til Kristiansund.

Nærmere beskrevet i den nye boka «En gomalending reiser ut i 1956».

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Den 4. Januar 1956. En merkedag for meg.

fra innlandet

Kristiansund sett fra Innlandet. Bildet er tatt i midten av 1950-årene.

Denne ettermiddagen hadde som vanlig sundbåten en av sine daglige turer fra Gomalandet til Innlandet og den tok omtrent 30 minutter. Først til Kirkelandet og ett lite opphold der og dernest videre til Innlandet med en av de andre båtene. Jeg var på vei for å gå om bord i mitt første skip i utenriks sjøfart. M/S »Tenneriffa» til Wilh. Wilhelmsens Rederier. Skipet lå ved Backer-anlegget og lastet klippfisk der. En 15-åring i følge med sin far. Faren hadde en sid grå kappe med tilhørende hatt over datidens mote som var jakke med vide bukser. 10 år etter krigens slutt var det enda mangel på det meste. Ikke minst penger til mat og klær som er en selvfølgelighet i dag. Gutten kledd i en dress han hadde fått til konfirmasjonen for ett halvt år siden med ditto kappe. Alle klærne noen sentimeter for stor for å ha noe «å vokse på». Dette var vanlig i den tiden vi da levde i.

Det var ikke så langt å gå fra sundbåtkaia til Backeranlegget på Innlandet. Gutten og faren gikk side om side og vekslet på med å bære kofferten til førstereisgutten fra Strand Gård på Gomalandet. Han merket at faren ble mer og mer betenkt og spent da de nærmet seg skipet, der siste delen av klippfisklasten var i ferd med og bli lastet om bord. Værmessig var det ganske stille denne spesielle dagen slik jeg kan huske det, men det skulle bli svært så urolig de neste dagene, noe jeg etter hvert skulle få merke etter at vi seilte ut fra byen den neste morgenen med kurs for Havana på Cuba. Men det har jeg beskrevet nærmere i boka om mitt maritime liv og virke.

At mine foreldre hadde tunge dager er ikke vanskelig og forstå.

I min bydel på Gomalandet og i samfunnet ellers bedret hverdagen seg stadig i 1950-årene. Dette var en 10-årsperiode etter krigens slutt. Rasjoneringene på det meste av det folk trengte til det daglige behovet var i ferd med å forsvinne. Oppbyggingen godt i gang etter krigens ødeleggelser og sporene etter den i ferd med å forsvinne. Det meste av barakkebebyggelsen i Gomagata og Storenggata og de fleste plassene på Gomalandet ble etter hvert erstattet med moderne 4-mannsboliger og andre bygg.

Slikt sett var den første tiden jeg arbeidet om bord preget av optimisme og tro på en bedre framtid.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Annonse for boka «En Gomalending reiser ut i 1956»

Sjømannsliv 1

Stor interesse også fra utflytta Gomalendinger.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En vandrer går tur på Gomalandet i 2016.

img004

Gomalandet fra 1960-tallet. Luftfoto fra et prospektkort.

Har nettopp avsluttet ett bokprosjekt der en fortelling fra vår egen bydel begynte for over 60 år siden. Noen av barakkene var enda i bruk og det var forbedringer på boligfronten og i vår levestandard ellers. Gjenbyggingen etter krigens herjinger var i full gang. Det var 4 år før bilsalget ble frigjort og de fleste av oss så framover mot en bedre tid. Vi hadde den gangen på mange måter en annen tilhørighet. Ikke minst sosialt hadde vi ett annet liv. Vi bodde tettere og vi tok en sundbåt eller buss hvis eller når vi skulle til ett annet «land». Ikke minst pratet vi sammen, lekte sammen og hadde på de fleste fronter mer kontakt oss imellom.

Etter at jeg vaks opp her på Gomalandet for en del år siden har det jo skjedd mye. Mange ting har blitt så helt forskjellig fra slik vi trodde det skulle bli. Mange ting har selvsagt også blitt mye bedre. Vi har en så helt annerledes levestandard i dag. Jeg går ofte turer i vår kjære bydel her i Kristiansund. Mange av husene i ruta jeg går forbi har blitt forbedret og oppjustert til dagens standard og krav og det ser forseggjort og fint ut. På min vei er det også stor biltrafikk men lite folk å se i gatene.

De fleste har det vel travelt og kjører. Er du heldig kan du kanskje treffe på noen få som går en tur eller som lufter hunden. Slik har det nå blitt. Men for min egen del så føler jeg at en viktig del av vårt sosiale nettverk er i ferd med å smuldre bort. En verdifull del av det å være menneske. Var det virkelig slik vi ønsket  det skulle bli engang for lenge siden?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar