Vårt Lokalsamfunn for 100 år siden.

klassebilde-mor

Klassebilde fra ”nyskolen” på Gomalandet i 1918.  Min far Torstein Johannes Grønseth står bakerst som nr. 2 fra høyre side. Min mor Gudlaug Konstanse Christoffersen  står  nærmest til venstre for læreren i andre  rekke. Til høyre for han i første rekke sitter min hustru Synnøve Ulseths mor. Henne navn var Berit Ulseth, født Remming. Eier av bilde: Synnøve Grønseth.

Både min far og mor ble født i 1906. Far på Strand Gård på Gomalandet og mor i Strandhuset i Vågen. I de framgangsrike årene som var på den tiden vil jeg tro begge hadde en relativ trygg og god oppvekst. Driften både med gårdsdrift og tønneproduksjon var god og med økende etterspørsel i begge tilfeller. Far vokste opp som den yngste av en søskenflokk på 9 og mor som eldst av 5 søsken.

Min morfar hadde et lønnsom bøkkerverksted og drev også med sildesalting og rederivirksomhet sammen med sin svigerfar Iver Baardsen Strand og svogrene Bertram Olaf Strand og Albert Strand. Årene framover mot første verdenskrig ga god fortjeneste med tønneproduksjonen, sildesaltingen og rederivirksomheten som i hovedsak var ”slofart” fra Lofoten og Finnmarken, det vil si saltfisk til klippfiskproduksjon også beskrevet i andre av mine blogger.

Min bestefar på Strand Gård hadde, ved siden av gårdsdriften, også en del inntekter av bygsling av eiendommer som var utparsellert fra gården, og det var også en del tomtesalg både til kommune og til privatpersoner.

Min bestefar i Vågen drev som nevnt  med jakter og galeaser som seilte i ”slofarten” til Lofoten og Finnmark, der det ble lastet saltfisk til klippfiskproduksjon i Kristiansund. Men her vil jeg tro mye av likheten mellom de to familiene mer eller mindre tar slutt. På Strand gård var det et relativt  høykristent indremisjonsmiljø på den tiden der flere av tantene mine var aktive og siste rest av storfamiliesystemet ennå rådet. I huset i Vågen var det etter forholdene et åpent og aktivt maritimt miljø med kontakter langs hele kysten og relativ høy velstand etter datidens normer. Men mange ting og hendelser skjedde i skjebneårene som lå foran de to familiene. Dette er mer omfattende omtalt i mine slektsbøker.

Jeg vil tro at mor og de 4 søstrene som etter hvert kom til,  hadde en god oppvekst under  rommelige økonomiske kår etter datidens normer. De hadde blant annet flere tjenestepiker i huset, noe som ikke var så helt vanlig i et alminnelig hjem på den tiden.

Ved siden av elektrisiteten var telefonen et annet vidunder som forandret hverdagen for mange ved dette århundreskiftet. Men den største av dem alle var kanskje bilen som etter hvert revolusjonerte hele den vestlige verden og gjorde hverdagen anneledes for mange. Den 25. juli 1911 kunne en lese i avisene i Kristiansund at ”Byens første Automobil kjørte igaar sin første runde gjennom byens gater”.

Alt i 1899  hadde ”Kristiansunds Dampskibsselskab” syslet med dristige planer om ”at setter i gang Motorvogn som Befordring af Passagerer mellom Battenfjord-Hjelset”. Dette hang sammen med nyveien over Furset-”et Veilegeme hvis Mage ikke findes i Nordmør” , da den da lå ferdig i 4 meters bredde og en stigning på 1:20. ”Den fæle Natrute”, som amtmann Kjelland kalte den i et privatbrev. Den måtte også ellers ha pekt seg ut som særlig egnet for automobiltrafikk, men det var enda bare gjort spredte forsøk på dette i landet ellers.

Den første bilen kom til Romsdals amt i 1901, på prøvetur fra Otta til Veblungsnes. På denne turen var bl. annet arbeidsminister Løvland med, og en ingeniør syklet foran for å varsle folk om at det kom en doning som gikk av seg selv uten å bli trukket av hester. På tilbakeveien røk bakakslingen, og den påtenkte nye postforbindelse på denne strekningen ble utsatt til sommeren 1908. Da var landets første levedyktige bilrute, mellom Molde og Battenfjord allerede i gang.

Senere var det uten hell forsøkt dannet et aksjeselskap, støttet av blant annet Arne Arnesen. Høsten 1907 søkte og fikk Johan Aarø, som sammen med sin far hadde drevet hesteskyss over Fursertfjellet, tillatelse til motorvogntrafikk på strekningen. Den 12. mai 1908 rullet en åpen fransk ”Unic” femseter, med en 18 hk. Motor, for første gang over fjellet, og Aarø fikk i ”Romsdalsposten” attest for ”at være en dyktig Cheuffør”. Turen tok 5 kvarter og betalingen var 5 kr. Pr. person;- bilen hadde kostet 10.000. En overbygd ”Rex Simplex” ble snart etter anskaffet, en tredje kom i 1909, og en fjerde i 1911. Ruten gikk veldig bra mest takket være gjennomgangstrafikken av turister.Eksperimenter med vinterkjøring, ved hjelp av meier på forhjulene og en piggtrommel i stedet for bakhjul, falt ikke heldig ut, og ble først gjenopptatt etter første verdenskrig.

Befolkningen møtte de første bilene med uvilje. Å la smågutter eller kvinnfolk gjøre et snarærend med hest var nå en umulighet. Det hendte at det ble lagt svære steiner eller tømmerstokker på veien for å hindre bilene å komme fram- da mange bygdefolk hadde hatt gode ekstrainntekter av hesteskyssene over fjellet. På amttinget i 1911 henstilte ordføreren i Bud til amtmannen aldri å tillate biltrafikk innen hans herred. Men det var foreløpig ikke så mange steder på Nordmøre at veienes beskaffenhet eller behovet for en slik luksustransportmiddel innbød til videre eksperimenter.

Det ble en stadig utvikling av nyvinninger i årene fram mot den første verdenskrigen i 1914.  Byens borgere kunne profitere på mange av de muligheter teknikkens landevinninger åpnet. Dette gjaldt både i fiske tilvirkning, transport og omsettning. Resultatet var større effektivitet, større utbytte av den enkeltes innsats, og større velstand noe som var i takt med den alminnelige utvikling.

Vil tro begge de 2 familiene til foreldrene mine  til en viss grad også fikk del i denne framgangen. Slik som den utviklet seg framover mot første verdenskrigen og mens den pågikk.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En tid for alt.

Skarpnesset 3

Gammel kystkultur. Fra Skarpnesset på Smøla.                                                           Etter maleri av Tore Grønseth.

Synnøve og jeg har tilbragt en god del av denne sommeren på vestsida av Smøla. Der har vi vår sommerplass langt ut mot havet og finner en spesiell frihet og fred i den vakre kystnaturen. Mange av våre aner kommer også fra dette kystområdet. I enkle og værharde kår fant de et levebrød av havet og av den skrinne jorda. Mange av dem kom i tidligere tider fra innlandsbygder der sult og nød  gjorde at de søkte et utkomme  ut mot kysten.  Jeg har skrevet mange historier om en del av dem og er nå i ferd med å avslutte arbeidet med den store Hammervold/Dalseth-slekta som er nedskrevet i slektsboka «Kystvegen».

I dette røffe klimaet her ute mot storhavet klorte de seg fast og levde med naturkreftene tett innpå seg og av det havet ga dem. I tillegg kanskje også med noen kufor. Ut mot skjærene her ute er det mange tegn etter tidligere tiders slit og levnet. En del av tuftene og bygningene står enda. Bildet jeg har malt viser ett av de mange sjøhusene som er så typiske fra en tidsepoke som i dag er en del av historien.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

På gjengrodde stier

Utlengsel 2

«Utlengsel» Etter maleri av Tore Grønseth.

Søndag 17. juli var Synnøve og jeg på en uforglemmelig fin tur til øya Remmingan på Smøla. Sammen med ca. 100 besøkende som var der sammen med oss ble det omvisninger og utegudstjeneste på øya. Det ble også allsang og underholdning med sang og musikk av vertskapet Eva Peggy Stensønes sammen med datteren og en artist. På denne vakre dagen satt vi ved tuftene etter huset der bestefaren til Synnøve, Peder Remming, engang i siste halvdel av 1800-tallet hadde hatt sine barneår, og tok del i denne underholdningen. Synnøves bestefar emigrerte tidlig på 1900-tallet til Montana i USA og arbeidet i gruvene der. Senere returnerte han med hustru og 2 barn tilbake til Kristiansund der de ble boende resten av livet. Det ene barnet ble Synnøves mor.

En stor takk til vertsskapet som ga oss denne spesielle opplevelsen!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Den store Rokstadslekta på Smøla er nå inkludert i slektsboken «Kystvegen».

Kystkultur Smøla.

Nordmørsk kystkultur og landskap i havgapet på Smøla etter maleri av             Tore Grønseth.

Den store Rokstadslekta som er en del av Hammervold/Dalseth-slekta på Smøla er nå inkludert i Slektsboka «Kystvegen». Sammen med flere opplysninger og historier med bilder er det meste nå på plass i den nye versjonen av boka som blir levert til høsten. De som har fått boken tidligere dette året av Hammervold/Dalseth-slekta vil få ett oppdatert kapittel som et tillegg til boka.

Benytter samtidig anledningen til å ønske alle lesere av nettsiden en fin sommer!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Førstereis i året 1956.

Kirkelandet 1956

Vi er i inne i en annen tid og en roligere takt. Freibussene vi ser på bildet gikk til de forskjellige stoppeplassene i vårt nære distrikt. De fleste på den tiden benyttet enten sundbåt eller busser. Det var mange som ikke hadde råd til å anskaffe en slike «luksus» som det en bil var. Det skulle enda gå mange år før den ble en «nødvendighet» for de fleste av oss. Foto fra Internett.

Året 1956 ble et vendepunkt i min tilværelse med turer både til Cuba, til USA og til forskjellige plasser i Midt-Østen. 60 år etter min første utreise i utenriks sjøfart er jeg ofte i tankene tilbake til den tiden som da rådet. Det å være ungdom i 1956 var så helt annerledes enn slik vi lever i dag. Vi var først og fremst underlagt et autoritært system der disiplin og lydighet var i høysetet. Den gangen var det også en generell klasseinndeling med klare skillelinjer av status og stand. Ikke minst ga dette seg utslag om bord og i min arbeidssituasjon.

Det ble ett hendelsesfullt år for 15-åringen fra Strand Gård på Gomalandet. Ikke minst fikk han ett lite inntrykk fra forskjellige kulturer og oppfatninger og ett lite innblikk i det yrket han etter hvert valgte å bli en del av. Året i forveien var klasseturen da barneskolen ble avsluttet den lengste turen fra hjemmet. Hurtigruta til Trondheim, videre med tog og buss til Oppdal – Dombås og tilbake til Kristiansund.

Nærmere beskrevet i den nye boka «En gomalending reiser ut i 1956».

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Den 4. Januar 1956. En merkedag for meg.

fra innlandet

Kristiansund sett fra Innlandet. Bildet er tatt i midten av 1950-årene.

Denne ettermiddagen hadde som vanlig sundbåten en av sine daglige turer fra Gomalandet til Innlandet og den tok omtrent 30 minutter. Først til Kirkelandet og ett lite opphold der og dernest videre til Innlandet med en av de andre båtene. Jeg var på vei for å gå om bord i mitt første skip i utenriks sjøfart. M/S »Tenneriffa» til Wilh. Wilhelmsens Rederier. Skipet lå ved Backer-anlegget og lastet klippfisk der. En 15-åring i følge med sin far. Faren hadde en sid grå kappe med tilhørende hatt over datidens mote som var jakke med vide bukser. 10 år etter krigens slutt var det enda mangel på det meste. Ikke minst penger til mat og klær som er en selvfølgelighet i dag. Gutten kledd i en dress han hadde fått til konfirmasjonen for ett halvt år siden med ditto kappe. Alle klærne noen sentimeter for stor for å ha noe «å vokse på». Dette var vanlig i den tiden vi da levde i.

Det var ikke så langt å gå fra sundbåtkaia til Backeranlegget på Innlandet. Gutten og faren gikk side om side og vekslet på med å bære kofferten til førstereisgutten fra Strand Gård på Gomalandet. Han merket at faren ble mer og mer betenkt og spent da de nærmet seg skipet, der siste delen av klippfisklasten var i ferd med og bli lastet om bord. Værmessig var det ganske stille denne spesielle dagen slik jeg kan huske det, men det skulle bli svært så urolig de neste dagene, noe jeg etter hvert skulle få merke etter at vi seilte ut fra byen den neste morgenen med kurs for Havana på Cuba. Men det har jeg beskrevet nærmere i boka om mitt maritime liv og virke.

At mine foreldre hadde tunge dager er ikke vanskelig og forstå.

I min bydel på Gomalandet og i samfunnet ellers bedret hverdagen seg stadig i 1950-årene. Dette var en 10-årsperiode etter krigens slutt. Rasjoneringene på det meste av det folk trengte til det daglige behovet var i ferd med å forsvinne. Oppbyggingen godt i gang etter krigens ødeleggelser og sporene etter den i ferd med å forsvinne. Det meste av barakkebebyggelsen i Gomagata og Storenggata og de fleste plassene på Gomalandet ble etter hvert erstattet med moderne 4-mannsboliger og andre bygg.

Slikt sett var den første tiden jeg arbeidet om bord preget av optimisme og tro på en bedre framtid.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Annonse for boka «En Gomalending reiser ut i 1956»

Sjømannsliv 1

Stor interesse også fra utflytta Gomalendinger.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar