Fra begge sider av vannskillet.

vannskillet-2Mellom Rauma og Gudbrandsdalslågen er det et svært synlig vannskille. Begge elvene begynner i Lesjaskogsvatnet, slik at vannskillet mellom Norskehavet og Skagerak her går tvers gjennom denne innsjøen. Vannskillet hadde i tidligere tider en spesiell stor betydning.

Ottadalen I Nord-Gudbrandsdalen skjærer seg vel  13 mil vestover gjennom de sør-norske høyfjell. Med Jotunheimen og Breheimen i sør og sørvest og Reinheimen  nordenfor ligger denne dalen i regnskyggen. Bygdene i dalen, Sjåk, Lom og Vågå har derfor et værlag med til tider svært lite nedbør.  Helt siden de første bosetningene har det vært nødvendig med kunstig vanning og forfedrene har utviklet et vanningssystem som er enestående i europeisk sammenheng.

Ved å grave vannveier, kanaler fra fjellet og fra brekanten, ble det mulig å skaffe livsnødvendig vann til tørre åkre og til marker i dalbunnen. Dette ble ofte kalt en tepping. I Ottadalsbygdene er det til sammen over 200 av disse vannveiene med en samlet lengde på mellom 500 og 1000 km.

Johannes Olsson fra fjellgården Grøna i Lom på østsiden av vannskillet og Knut Torsteinson fra kystgården Løbersli på Storlandet på Nordmøre på vestsiden av samme vannskillet ble født på samme året, i 1786.  Begge var mine tippoldeforeldre og da henholdsvis på min mor og farside. De hadde et svært så ulikt utgangspunkt for å kunne overleve og til å få et brukbart levebrød for seg og sin familie. Tilgangen til fisken her på våre kanter utgjorde nok den største forskjellen.

I Ottadalen var de klar for første slåtten og Johannes Olsson hadde gått over vanningsanlegget denne dagen. Det ledet fjellvannet gjennom et sirlig system av kanaler og trerenner fram til de steile skråningene nedover mot Jotagårdene. Skrint var det i de relativt små jordstykkene. Men ved hjelp av Søre-Grøna som var en del av hovedbruket Grøna og som han på dette tidspunktet hadde fått tildelt, klarte han så vidt  å livberge den etterhvert store familien. Det hadde vært stor uenighet om denne fordelingen, både innen familien og i slekten ellers slik historien vet å berette.

Han ble i 1816 gift med Embjørg Eriksdotter Lillesæther. I løpet av de årene ble det satt opp bygninger av materialer fra gardsskogen. Etter hans død ble Sør-Grøna ført tilbake til hovedbruket igjen.

På andre siden av fjellene lå de bratte skråningene opp mot Svartåa på Storlandet på Nordmøre i en dis av regn og yr som silte ned og dekket innsynet til den stupbratte Snipa som hang over bygningene i Grønsettrøa. Det hadde regnet kraftig gjennom hele dagen på denne siden av vannskillet utover mot kysten av Nordmøre.

Knut Torsteinson Afset ble i 1811 gift med Ellen Hansdotter Løbersli og de overtok driften av gården Løbersli på Storlandet samme året. Napoleonskrigen var nok svært så følbar også her, med de hadde mulighetene til småfisket inne i fjordene og vinterfisket etter sild og torsk utenfor kysten av Kristiansund og Averøy.

Min oldefar Torstein Knutsen Løbersli var født i Grunnlovsåret 1814 av foreldrene Knut Torsteinson Afset og Elen Hansdotter Løbersli. Foreldrene hadde overtatt driften på brnr 1 på Løbersli noen år før, nærmere bestemt i 1811. Torstein Knutsen var nr.2 av en søskenflokk på 4 og ble gift med Ane Kristine Larsdotter Høgset og de overtok etter hvert Øvertrøa  på Grønset. Eldste broren som het Hans, var født i 1812, og han tok over bruket som de stammet fra på Løbersli.  Yngste broren Ole druknet under fiske utenfor Grip på Nordmøre i 1875. Yngste barnet, søsteren Anne, var født i 1821. Hun ble i 1852 gift med enkemann Halstein Eriksen Kolset og ble gift på bruket Kolset på Storlandet.

Johannes Olsson Grøna og Embjørg Eriksdotter Lillesæter fikk til sammen 4 barn. Noen av dem gjorde Nordmøringer og vestlendinger av seg. Ingeborg, som var eldst, ble gift med en gårdbruker fra Thingvoll og ble bosatt på Flatøya i Frei Kommune. Ole, som var nr. 2 i rekken flyttet etter hvert til Kristiansund. Han døde tidlig og var ugift. Eirik ble værende på bruket i Lom og ble gift der. Men en av etterkommerne ble gift med en dame fra Sunnmøre. De flyttet til Bergen og tok etternavnet Grønner.

Christoffer som var den yngste, ble min oldefar på mors side. Han flyttet for godt til Kristiansund i 1870-årene etter fram og tilbake fra Gudbrandsdalen på sesongarbeid under vinterfisket utenfor Grip gjennom flere år,  sammen med familien. Han ble gift med Guri Byrberget  fra Garmo Kommune i Gudbrandsdalen.

I min bok «Kystvegen» blir historiene nærmere beskrevet og omtalt.

I mine tidligere blogger har jeg beskrevet reiseveiene de hadde fra den andre siden av dette vannskillet og utover til Nordmørskysten. Fjellovergangene og den farefulle ferden nedover Romsdalen til Veblungsnes. Flere hadde også naust ved Eresfjorden.

 

 

 

 

 

 

                 

 

 

 

 

 

                  

                

 

 

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Ungdomstid i 1950-1960 åra. Fra boka «En Gomalending reiser ut i 1956».

fra-stortua

Utsikt fra Stortua mot Kirkelandet i midten av 1950-årene.

Vil i dette kapittelet forsøk på å gi et perspektiv på hvordan vår ungdomstid artet seg, den korte tiden den varte for mange av oss som var tenåringer på 1950-1960-tallet.

Da jeg gikk ut av folkeskolen i 1954, var kinoen veldig populær, og der amerikanske mange kalte «røvarfilmar», var veldig i skuddet. Hovedsakelig med indianere og cowboys involvert i hovedrollene. Vi må huske på at dette var en stund før det ble vanlig med TV-programmer i stua. Før 1954 var det Festiviteten som var kinoen i Kristiansund, og mange ganger kjempelange køer som gikk på utsiden og et stykke rundt denne Festivitets- bygningen. Det var håpefulle barn og ungdommer som gjerne ville bli underholdt av heltene i disse filmene.

I 1954 kom den nye kinoen og de første gangene vi var der var en stor opplevelse for oss. Dette var litt av ett framskritt, og denne kinoen hadde det nyeste av det nye av teknologiske framskritt på den tiden. Husker en av de første filmene jeg så der var «Øst for Eden», med James Dean i hovedrollen. En gripende og flott film som gjorde inntrykk. James Dean var en av de store heltene på den tiden. Et slags «forbilde» både for jenter og gutter. Hver mandag kl. 1700 var vi på den ukentlige «filmavisen». Da marsjerte vi «mannsterke» fra vår bydel ned for å ta sundbåten, for å få med oss ukas begivenheter på denne filmavisen.

Filmavisa var en slags ukerevy av hendelser som hadde skjedd både innenlands og utenlands den siste uka. En forløper til Dagsrevyen om du vil, og som forsvant da TV ble allemannseie et stykke ut i 1960-årene.Kinoen var også med på å skape nye trender for oss som var ung på den tiden, både med klær og andre ting. Jeans, eller olabukser som benevnelsen var på den tiden, begynte å bli vanlig sammen med t-skjorte og joggesko.

Jeg ble konfirmert i mai 1954, og det var tradisjon at vi fikk sydd en ny dress og kappe som skulle brukes ved denne høytideligheten. Til «pen bruk» brukte jeg denne skreddersydde dressen gjennom flere år i ettertid. Den var sydd samme var kappen noen nummer for stor, for å ha noe «å vokse på». Slik ble det fremlagt. Det var fine og forseggjorte plagg og husker de var av blå gabardin. Men det var sikkert mange med meg som ikke følte seg vel de første gangene vi brukte dem. Vi følte oss vel mere eller mindre som «oppheng» mye på grunn av at de var i største laget. Det skulle være litt «å gå på» til vi fikk «vokst oss til». Det var også tradisjon med hatt, men det nektet jeg plent på.Dristet meg i den tiden til å melde meg inn på Mossa Fosses Danseskole. Der lærte vi oss noen av dansetrinnenes forunderlige verden. Den myndige damen førte oss inn i både vals og tango, samt en hel rekke av de andre vanskelige, besværlige og akrobatiske øvelsene. Men stort sett var det vel helst de vanlige standarddansene som Moss Fosse prøvde å innprente oss. Husker vi holdt til i Folkets Hus. Vi lærte oss også å by opp jenter på riktig måte og overholde en tilnærmet riktig etikette. Det gjorde absolutt ingen skade og syntes egentlig det var greit å ta med seg noe av denne lærdommen som en god ballast videre i livet. I tillegg ble du også sikrere i din generelle adferd.

I januar 1957 ble jeg ansatt på M/S «Borgland» Fred Olsens Rederi, etter avmønstring fra gamle «Trianon» som tilhørte Wilh. Wilhelmsens Rederi, senhøsten året før. M/S «Trianon» skulle etter sigende ytterligere en tur i samme linjen til Arabiske gulf, Irak og Iran så jeg valgte derfor å prøve noe annet. M/S»Borgland» var  et forholdsvis nytt og moderne skip den gangen med bekvemmeligheter for besetningen midtskips og på alle måter et bedre skip å være ansatt på. Vi hadde til og med et dagligrom ved siden av den messa hvor vi inntok måltidene. Det var ett stort framskritt. En annen ting var at vi også hadde turer oppover  kysten, enkelte ganger  til Kristiansund. Jeg gikk om bord nok en gang her i byen, på Kirkelandet mens M/S»Borgland» lå langs kai der og lastet klippfisk for Syd-Amerikanske havner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Vårt Lokalsamfunn for 100 år siden.

klassebilde-mor

Klassebilde fra ”nyskolen” på Gomalandet i 1918.  Min far Torstein Johannes Grønseth står bakerst som nr. 2 fra høyre side. Min mor Gudlaug Konstanse Christoffersen  står  nærmest til venstre for læreren i andre  rekke. Til høyre for han i første rekke sitter min hustru Synnøve Ulseths mor. Henne navn var Berit Ulseth, født Remming. Eier av bilde: Synnøve Grønseth.

Både min far og mor ble født i 1906. Far på Strand Gård på Gomalandet og mor i Strandhuset i Vågen. I de framgangsrike årene som var på den tiden vil jeg tro begge hadde en relativ trygg og god oppvekst. Driften både med gårdsdrift og tønneproduksjon var god og med økende etterspørsel i begge tilfeller. Far vokste opp som den yngste av en søskenflokk på 9 og mor som eldst av 5 søsken.

Min morfar hadde et lønnsom bøkkerverksted og drev også med sildesalting og rederivirksomhet sammen med sin svigerfar Iver Baardsen Strand og svogrene Bertram Olaf Strand og Albert Strand. Årene framover mot første verdenskrig ga god fortjeneste med tønneproduksjonen, sildesaltingen og rederivirksomheten som i hovedsak var ”slofart” fra Lofoten og Finnmarken, det vil si saltfisk til klippfiskproduksjon også beskrevet i andre av mine blogger.

Min bestefar på Strand Gård hadde, ved siden av gårdsdriften, også en del inntekter av bygsling av eiendommer som var utparsellert fra gården, og det var også en del tomtesalg både til kommune og til privatpersoner.

Min bestefar i Vågen drev som nevnt  med jakter og galeaser som seilte i ”slofarten” til Lofoten og Finnmark, der det ble lastet saltfisk til klippfiskproduksjon i Kristiansund. Men her vil jeg tro mye av likheten mellom de to familiene mer eller mindre tar slutt. På Strand gård var det et relativt  høykristent indremisjonsmiljø på den tiden der flere av tantene mine var aktive og siste rest av storfamiliesystemet ennå rådet. I huset i Vågen var det etter forholdene et åpent og aktivt maritimt miljø med kontakter langs hele kysten og relativ høy velstand etter datidens normer. Men mange ting og hendelser skjedde i skjebneårene som lå foran de to familiene. Dette er mer omfattende omtalt i mine slektsbøker.

Jeg vil tro at mor og de 4 søstrene som etter hvert kom til,  hadde en god oppvekst under  rommelige økonomiske kår etter datidens normer. De hadde blant annet flere tjenestepiker i huset, noe som ikke var så helt vanlig i et alminnelig hjem på den tiden.

Ved siden av elektrisiteten var telefonen et annet vidunder som forandret hverdagen for mange ved dette århundreskiftet. Men den største av dem alle var kanskje bilen som etter hvert revolusjonerte hele den vestlige verden og gjorde hverdagen anneledes for mange. Den 25. juli 1911 kunne en lese i avisene i Kristiansund at ”Byens første Automobil kjørte igaar sin første runde gjennom byens gater”.

Alt i 1899  hadde ”Kristiansunds Dampskibsselskab” syslet med dristige planer om ”at setter i gang Motorvogn som Befordring af Passagerer mellom Battenfjord-Hjelset”. Dette hang sammen med nyveien over Furset-”et Veilegeme hvis Mage ikke findes i Nordmør” , da den da lå ferdig i 4 meters bredde og en stigning på 1:20. ”Den fæle Natrute”, som amtmann Kjelland kalte den i et privatbrev. Den måtte også ellers ha pekt seg ut som særlig egnet for automobiltrafikk, men det var enda bare gjort spredte forsøk på dette i landet ellers.

Den første bilen kom til Romsdals amt i 1901, på prøvetur fra Otta til Veblungsnes. På denne turen var bl. annet arbeidsminister Løvland med, og en ingeniør syklet foran for å varsle folk om at det kom en doning som gikk av seg selv uten å bli trukket av hester. På tilbakeveien røk bakakslingen, og den påtenkte nye postforbindelse på denne strekningen ble utsatt til sommeren 1908. Da var landets første levedyktige bilrute, mellom Molde og Battenfjord allerede i gang.

Senere var det uten hell forsøkt dannet et aksjeselskap, støttet av blant annet Arne Arnesen. Høsten 1907 søkte og fikk Johan Aarø, som sammen med sin far hadde drevet hesteskyss over Fursertfjellet, tillatelse til motorvogntrafikk på strekningen. Den 12. mai 1908 rullet en åpen fransk ”Unic” femseter, med en 18 hk. Motor, for første gang over fjellet, og Aarø fikk i ”Romsdalsposten” attest for ”at være en dyktig Cheuffør”. Turen tok 5 kvarter og betalingen var 5 kr. Pr. person;- bilen hadde kostet 10.000. En overbygd ”Rex Simplex” ble snart etter anskaffet, en tredje kom i 1909, og en fjerde i 1911. Ruten gikk veldig bra mest takket være gjennomgangstrafikken av turister.Eksperimenter med vinterkjøring, ved hjelp av meier på forhjulene og en piggtrommel i stedet for bakhjul, falt ikke heldig ut, og ble først gjenopptatt etter første verdenskrig.

Befolkningen møtte de første bilene med uvilje. Å la smågutter eller kvinnfolk gjøre et snarærend med hest var nå en umulighet. Det hendte at det ble lagt svære steiner eller tømmerstokker på veien for å hindre bilene å komme fram- da mange bygdefolk hadde hatt gode ekstrainntekter av hesteskyssene over fjellet. På amttinget i 1911 henstilte ordføreren i Bud til amtmannen aldri å tillate biltrafikk innen hans herred. Men det var foreløpig ikke så mange steder på Nordmøre at veienes beskaffenhet eller behovet for en slik luksustransportmiddel innbød til videre eksperimenter.

Det ble en stadig utvikling av nyvinninger i årene fram mot den første verdenskrigen i 1914.  Byens borgere kunne profitere på mange av de muligheter teknikkens landevinninger åpnet. Dette gjaldt både i fiske tilvirkning, transport og omsettning. Resultatet var større effektivitet, større utbytte av den enkeltes innsats, og større velstand noe som var i takt med den alminnelige utvikling.

Vil tro begge de 2 familiene til foreldrene mine  til en viss grad også fikk del i denne framgangen. Slik som den utviklet seg framover mot første verdenskrigen og mens den pågikk.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En tid for alt.

Skarpnesset 3

Gammel kystkultur. Fra Skarpnesset på Smøla.                                                           Etter maleri av Tore Grønseth.

Synnøve og jeg har tilbragt en god del av denne sommeren på vestsida av Smøla. Der har vi vår sommerplass langt ut mot havet og finner en spesiell frihet og fred i den vakre kystnaturen. Mange av våre aner kommer også fra dette kystområdet. I enkle og værharde kår fant de et levebrød av havet og av den skrinne jorda. Mange av dem kom i tidligere tider fra innlandsbygder der sult og nød  gjorde at de søkte et utkomme  ut mot kysten.  Jeg har skrevet mange historier om en del av dem og er nå i ferd med å avslutte arbeidet med den store Hammervold/Dalseth-slekta som er nedskrevet i slektsboka «Kystvegen».

I dette røffe klimaet her ute mot storhavet klorte de seg fast og levde med naturkreftene tett innpå seg og av det havet ga dem. I tillegg kanskje også med noen kufor. Ut mot skjærene her ute er det mange tegn etter tidligere tiders slit og levnet. En del av tuftene og bygningene står enda. Bildet jeg har malt viser ett av de mange sjøhusene som er så typiske fra en tidsepoke som i dag er en del av historien.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

På gjengrodde stier

Utlengsel 2

«Utlengsel» Etter maleri av Tore Grønseth.

Søndag 17. juli var Synnøve og jeg på en uforglemmelig fin tur til øya Remmingan på Smøla. Sammen med ca. 100 besøkende som var der sammen med oss ble det omvisninger og utegudstjeneste på øya. Det ble også allsang og underholdning med sang og musikk av vertskapet Eva Peggy Stensønes sammen med datteren og en artist. På denne vakre dagen satt vi ved tuftene etter huset der bestefaren til Synnøve, Peder Remming, engang i siste halvdel av 1800-tallet hadde hatt sine barneår, og tok del i denne underholdningen. Synnøves bestefar emigrerte tidlig på 1900-tallet til Montana i USA og arbeidet i gruvene der. Senere returnerte han med hustru og 2 barn tilbake til Kristiansund der de ble boende resten av livet. Det ene barnet ble Synnøves mor.

En stor takk til vertsskapet som ga oss denne spesielle opplevelsen!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Den store Rokstadslekta på Smøla er nå inkludert i slektsboken «Kystvegen».

Kystkultur Smøla.

Nordmørsk kystkultur og landskap i havgapet på Smøla etter maleri av             Tore Grønseth.

Den store Rokstadslekta som er en del av Hammervold/Dalseth-slekta på Smøla er nå inkludert i Slektsboka «Kystvegen». Sammen med flere opplysninger og historier med bilder er det meste nå på plass i den nye versjonen av boka som blir levert til høsten. De som har fått boken tidligere dette året av Hammervold/Dalseth-slekta vil få ett oppdatert kapittel som et tillegg til boka.

Benytter samtidig anledningen til å ønske alle lesere av nettsiden en fin sommer!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Førstereis i året 1956.

Kirkelandet 1956

Vi er i inne i en annen tid og en roligere takt. Freibussene vi ser på bildet gikk til de forskjellige stoppeplassene i vårt nære distrikt. De fleste på den tiden benyttet enten sundbåt eller busser. Det var mange som ikke hadde råd til å anskaffe en slike «luksus» som det en bil var. Det skulle enda gå mange år før den ble en «nødvendighet» for de fleste av oss. Foto fra Internett.

Året 1956 ble et vendepunkt i min tilværelse med turer både til Cuba, til USA og til forskjellige plasser i Midt-Østen. 60 år etter min første utreise i utenriks sjøfart er jeg ofte i tankene tilbake til den tiden som da rådet. Det å være ungdom i 1956 var så helt annerledes enn slik vi lever i dag. Vi var først og fremst underlagt et autoritært system der disiplin og lydighet var i høysetet. Den gangen var det også en generell klasseinndeling med klare skillelinjer av status og stand. Ikke minst ga dette seg utslag om bord og i min arbeidssituasjon.

Det ble ett hendelsesfullt år for 15-åringen fra Strand Gård på Gomalandet. Ikke minst fikk han ett lite inntrykk fra forskjellige kulturer og oppfatninger og ett lite innblikk i det yrket han etter hvert valgte å bli en del av. Året i forveien var klasseturen da barneskolen ble avsluttet den lengste turen fra hjemmet. Hurtigruta til Trondheim, videre med tog og buss til Oppdal – Dombås og tilbake til Kristiansund.

Nærmere beskrevet i den nye boka «En gomalending reiser ut i 1956».

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar