Gjennom en forholdsvis lang periode i dette spesielle yrket, med lange perioder avsondret om bord, har jeg opplevd mange skjebner som hver av dem fikk forskjellige konsekvenser for den den personen dette gjaldt. I dette kapittelet er det spesielt en opplevelse som jeg ikke kan glemme fra min tidlige ungdomstilværelse, og som jeg har forsøkt beskrevet i et eget kapittel i boka «Slektsarven», for å vise at vi er alle forskjellige på hver vår måte.
Han satt på en benk ved billettskranken til den gamle Østbanestasjonen i Oslo. Dette var på en tid i verden da flyplassen vår «Kvernberget» knapt nok var tiltenkt, eller i beste fall kunne ha vært en fjern drøm. Jeg var til-fra et eller annet arbeid. Utallige ganger reiste jeg via denne stasjonen til og fra min arbeidsplass om bord. Den gangen det her skrives om, var det tog-buss eller omvendt som var reisemåtene i vår del av denne verden.
Jeg kjente han igjen med en gang. Og en av grunnene måtte ha vært at han var en av de meget få personene jeg hadde satt stor pris på den korte tiden vi var medarbeidere, eller som det het på den tiden, var arbeidskamerater om bord. Vi seilte sammen på syd-amerikalinjens «Borgland» kan jeg huske, og navn som Recife, Santos, Rio De Janeiro gikk gjennom hukommelsen, men navnet på personen som satt på denne benken kunne jeg da ikke huske, det var gått i glemmeboken. Han så heller litt shabby ut, trengte nok både til en barbering et bad og ikke minst til rene klær. Litt trist til sinns tok jeg meg sammen og gikk bort for å hilse på han.
Jeg så at han også kjente meg igjen. Samtalen utviklet seg litt hakkete der ordene hadde vanskelig for å komme på plass.
«Hvordan står det til?», fikk jeg fram. Han var, det jeg kunne huske fra den tiden vi seilte sammen, en tvers gjennom real og grei person, en du kunne snakke litt fortrolig med og der ordene som ble sagt ble værende der. Kort og godt var han et menneske du kunne stole på i de fleste sammenhenger. Men som den personen han var, så likte han litt for godt «det glade liv» der det var både piker, vin og sang. Og den gangen hadde vi ofte flere dager i de forskjellige havnene med kort vei til barer og andre «fristelser» om kveldene. Så var det å holde en viss balanse mellom fornøyelser og arbeidet da, og det ble nok taklet litt forskjellig. Alkohol var billig, damer også, om noen likte denne formen for «kjærlighet». Dette gikk jo bra over en ganske lang periode, men så begynte det å bikke over den gale veien, og til tross for formaninger og tilsnakk av kolleger og kammerater om bord, fortsatte det bare. Da står du til slutt ved et veivalg der du selv måtte være den eneste som kan ta en avgjørelse på.
Noen uker eller måneder senere gikk han i land i Oslo og han forsvant på en måte ut av minnet. Helt til han da dukket opp denne travle hverdagen på Østbanen i Oslo. Det var på mange måter en vanskelig samtale vi hadde, der vi snakket om tiden vi hadde arbeidet sammen om bord, og om hvordan alt hadde utviklet seg i mellomtiden. Jeg følte under hele samtalen en slags tristhet for han og var slett ikke helt komfortabel. Vi snakket også om valgmuligheter vi alle har på forskjellige vis underveis. Fikk inntrykk av at vi forsto hverandre godt. Samtalen gikk etter hvert litt i stå, men vi skiltes også denne gangen som gode venner og der vi ønsket hverandre alt godt. Kanskje fikk han fotfestet tilbake, jeg håper det, men jeg så han aldri igjen.
Tores skriveblogg og bøker. 