Det Lokte Pænga. Utdrag fra «Slektsarven»

SildoljeBildet er fra sildoljekokingen ved B. Heides anlegg på Bentneset,  og viser hvordan dampen  forpestet omgivelsene.

I min oppvekst på Gomalandet i tidlig etterkrigstid, 1940 og 1950-årene, er det mange tanker og minner som ofte dukker opp. Deriblant betegnelsen «heidelokta» som den gangen var et svært utbredt begrep i mitt lokalmiljø på Strand Gård. Husker hvor fortvilt min mor ofte var da hele oppvasken hun hadde strevd med på torsdagene, mer eller mindre var blitt ødelagt av denne illeluktende eimen som la seg som en klam hånd over hele området.

Gården, Som lå ut mot Nordsundet, eller Dalasundet om du vil, var svært utsatt da det ble kokt ut sildolje ved B. Heides anlegg ved Teistholmen på Bentnesset som lå rett ovenfor Strand på andre siden av sundet mot bydelen på Skorpa. I denne perioden av min oppvekst på Strand Gård var det hektisk virksomhet ved denne bedriften med svært store sildefangster og selvsagt da også større produksjon av denne sildoljen. Dette gjorde sitt til at ubehaget som fulgte med, ble ekstra stort.

Jeg beundret ofte mor, hvordan hun taklet alt dette ekstra arbeidet, midt oppe i alt det andre hun hadde av manuelle virkemål som mesteparten av husarbeidet enda var på den tiden. Den klamme dampen som framkom av sildekokingen, la seg på alt og alle og kunne ofte framkomme både kvalme og ubehag. Alle som levde og bodde i bydelen hadde sikkert forskjellige erfaringer og opplevelser av samme art. Lukten satte seg i klærne og hadde den evnen å komme fram når vi ble litt svett og varm, noe vi ofte ble i den virksomme alderen vi da var, med mye fotball og springing. I tillegg brukte vi mye vadmel og ull, der eimen hadde evnen til å sette seg ekstra godt fast.

Men som overskriften viser, lukten hadde også en annen og mer positiv side. Den ga virksomheter og sårt tiltrengte penger og kapital til mennesker i lokalmiljøet. Mange hadde sitt arbeid der, også i vårt lokalmiljø her på Gomalandet.  Det ga periodevis mange og stabile arbeidsplasser. For B. Heides anlegg på Bentneset hadde ikke bare virksomheter i silde industrien, de drev også med filetering og tilbereding av annen fisk og fiskeprodukter.

Selve sildoljefabrikken ble anlagt i 1948 og ble stadig utvidet utover i 1950-årene. I tillegg til denne virksomheten anla de også produksjon av sildemel fra oktober 1954, samt at den beste kvaliteten av silda gikk til fryseriene. I 1978 ble sildoljebedriften lagt ned etter bland annet stort påtrykk fra miljøverndepartementet. Mottak og filetering av fisk og sild fortsatte fram mot 1990-årene da hele virksomheten i Kristiansund ble lagt ned og deler av den overført til Cuxhafen i Tyskland.

Mer om denne bedriften og virksomheten under kapittelet «Bedrifter i lokalmiljøet på Gomalandet». Fra boka «Slektsarven» som blir utgitt før Jul i 2013.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s