En episode fra 1949. Utdrag fra «Slektsarven»

Sevaldsens BakeriHer i denne barakken lå i min tidlige oppvekst og ungdomstid Sevaldsens Bakeri med mange duftende fristelser, slik det vil framgå i mitt lille utdrag fra dette kapittelet i boka. Bildet som vises her er av en nyere karakter. Sevaldsens Bakeri er forlengst borte, og det har vært mange forretninger der etter den tiden. Den gangen denne opplevelsen hendte, var denne barakken grønnmalt. Derav navnet «Grønnsevaldsen».

«Ei kvart tekak.»

 En eller annen gang på våren i 1949 hadde niåringen fra Strand Gård «ellevfriminutt», stort friminutt om du vil, der det på en måte var innlagt såpass mye tid at vi elevene kunne spise skolemat. Sikkert noe av det samme systemet som eksisterer enda i dag.

Da var det «lov» til å bevege seg utenfor porten på selve skolegården og karen hadde vel, slik jeg erindrer det nå, muligens tenkt seg en tur «hjemmom» for å få seg ei brødskive med sirup eller kanskje flere. Lett på foten som vi var i den alderen sprang jeg oppover «gomabakkan» og videre nedover «strandabakkan» mot våningshuset på Strand Gård som lå mot Dalasundet, det var gjort på noen få minutter.

Men akkurat denne dagen var det noe spesielt som hendte ham.  For på turen hjemover og omtrent på høyde med hageporten til «Fiskaaengården», var det i sollyset noe som skinte på bakken. Det skulle ved nærmere ettersyn vise seg å være en hel femtiøring. Den gangen var det litt størrelse på denne pengen, i tillegg til at verdien var relativt høy. Det var nesten ikke til å tro at det gikk an å finne noe slikt. For å få et begrep av pengeverdien på den tiden, så kostet et hvetebrød på «Grønnsevaldsen» 10 øre stykket, og- det beste av alt for en sulten 9-åring, et kvart, nybakt og duftende varm «tekak», hele denne femtiøringen. For meg som var kronisk blakk for det meste av tiden, var denne hendelsen som om en «gullgruve» hadde åpnet seg.

Sevaldsens bakeri lå den gangen i svingen oppover mot Storenggata, og var en barakke oppsatt etter bombingen, fra begynnelsen av krigen slik som bildet viser. Navnet vi brukte gir oss i tillegg farven.

Den lå bare et lite steinkasts vei fra Gomalandets Barneskole og var en konstant fristelse for oss etterkrigsbarna som ikke akkurat var forvent med slike herligheter da det var rasjonering og knapphet på det meste av varer i en tidlig etterkrigstid.

Som leserne sikkert skjønner, ble veien kort for en ni-åringen med denne skatten, og den ble raskt byttet den ut med ett av årets store begivenheter for ham. Denne duftende tekaka. Men historien stoppet ikke akkurat der, for hovedgrunnen til at jeg husker denne episoden så spesiellt godt, var at på utsiden av inngangsdøren til Sevaldsens Bakeri, sto to av de lokale fruer og pratet sammen. Da ni-åringen gikk forbi kommenterte den ene som bodde nokså nært i nabolaget vårt: «Se på de bortskjemte grønsethongan, de får til og med pænga til slike godsaker midt i uka».

Men noe godt kom det kanskje ut av denne kommentaren om guttungen fra Strand Gård. For på grunn av uttalelsen ble hun en del av historien i denne boka. Og kanskje lærte jeg noe av episoden selv. Det som handler om litt forståelse og empati ovenfor andre mennesker. Jeg håper i alle fall det.

I løpet av den påfølgende uken, uke 46, er boka «Slektarven» ferdigskrevet og klar for trykking. Den blir på ca. 412 sider. Hvis noen er interessert i lokalhistorie fra vår bydel på Gomalandet og fragmenter fra vår tid  fra 1940, slik den  har artet seg for meg, kan boken bestilles nå.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s