Måned: mars 2014

Markedet ved Veblungsnes fra midten på 1700-tallet Etter et maleri av  Franz Filip von Langen.

Da den strabasiøse reisen til Ole Olsson Grøna  endte opp ved Devold Gård ved Veblungsnes i Romsdalen på slutten av september 1791, var det sikkert et yrende liv der. For å få et lite begrep om hvor viktig dette markedet må ha vært, er det funnet kilder der vi får et lite begrep om størrelsen av det.

Det var ankommet 14 jekter eller større fartøyer noe tidligere samme måneden. Derav 4 fra Trondheim. 4 fra Kristiansund,. 3 fra Molde og 3 fra Sunnmøre. I tillegg var det meldt ytterligere 3 fra Trondheim som enda ikke var ankommet.

83 såkalte åttringer var der. Litt enkelt forklart er det en robåt med muligheter for seil og med åtte årer, eller 4 par om du vil. Vanligvis hadde den også 4 rom til fisk etc. På dette markedet var det vanlig at disse båtene i tillegg ble hvelvet og brukt til boligformål den tiden de var der med sine varer. 25 av åttringene kom fra Agerøen eller Gossen. 26 fra Bud, 21 fra Sunnmøre og 11 fra Nordmøre.  Muligens var det kjentfolk der fra Averøya og Storlandet også? Det er ikke godt å si.

Det var også 218 mindre robåter der som de første dagene transporterte mennesker og varer til dette markedet.

På hestemarkedet som begynte torsdagen før selve markedet, var det 98 opplendinger.

Det var 32 kjøpmenn der. 14 av dem var fra Trondheim, 6 fra Kristiansund, 8 fra Molde og 4 var fra Sunnmøre.

Det var opprettet hele 49 ølstuer i følge denne kilden.

Dessverre var det ingen opptegnelser over antallet av mennesker som måtte ha vært tilstede, men i henhold til disse opplysningene kunne det fort ha vært noen tusener. Fra skrifts amtsmannen i Trondheim kom det også fram at det til enhver tid på dette markedet var opplendinger som hadde med seg mange hester. Så opphavet mitt fra Gården Grøna i Lom var nok ikke helt aleine med byttingen av sine kornsekker med fiskeprodukter eller andre varer fra kystfolket i vest.

Folk vestfra som kom dit med sine båter, overnattet gjerne om bord, noe som for oss som lever i dag fortoner seg å ha vært under svært så kummerlige forhold. Men mange var nok ikke bedre vant på den tiden. Verre var det for fotfolket, for de overnattet der det var mulig, slik som naust og uthus og i de små hyttene som var oppsatt der handelen pågikk.

Det er vel nokså tenkelig at Ole Olsson fra Lom også prøvde å finne en slik overnattingsplass. Eller muligens kjente han folk der som ga ham hvileplass for en rimelig skjerv.

I følge kildene «foregikk ”Omsætningen væsentlig som tuskhandel, fra sjøbøndenes side med allslags  fiskevarer og oplandsbønderne med jernvarer, tjære, næver, fiskegarnskavler og landbruksredskaper».

Bøndene fra de indre fjellbygder omsatte hester, levende kveg, talg, ost og smør.

Det sier seg selv at med denne sammenstimlinga av folk av ulike slag, måtte det bli foretatt mange tvilsomme handlinger som ble skjult av høstmørket. Men slik jeg har tydet det kildematerialet som er tilgjengelig, var konklusjonen at: ”Folkets moralske holdninger var sterkere, end man skulde have troet”.

”Der var boder, hvor man kunde faa lidt mad og forfriskning og der var brændevin at faa i rigelig Maal og det blev benyttet. Der var et Par Dansesaler, fæle Rum, lave og stinkende og saa lortete og skidne, at man maate se sig vel for naar man traadte ind”.

Regner med at min tipp-tippoldefar fikk byttet til seg de varene han hadde håpet på og etter hvert fikk tatt fatt på den lange hjemveien tilbake til sin hjemplass på slektsgården Grøna i Lom Kommune.

I følge kildene var Veblungsnes gjennom hele 1700-tallet et knutepunkt både for bytting av varer slik som det er nevnt i dette skrivet og til reisen videre for de som hadde slike hensikter, enten det nå var destinasjoner på Mørekysten eller andre plasser.

Utover på 1700-tallet skiftet dette markedet mellom Devold Gård og Veblungsnes flere ganger. Elven Rauma førte etterhvert mye sand og slam til utløpet der dette markedet var, slik at at det ble for grundt for båtene å komme seg fram til Devold Gård. I tillegg ble det bygd bruer som gjorde tilgjengeligheten til Veblungsnes lettere for folket fra øst. Etter mye fram og tilbake ble det i 1820 ved kongelig resolusjon bestemt at markedet skulle flyttes til Veblungsnes for godt. Veiene ble også etter hvert utbedret og utviklingen gikk sin gang. Vi vil følge våre forfedre videre oppover mot vår egen tid gjennom boken «Femtegenerasjonen».

Naust med båt. Selve symbolet på kystkulturen.

Vi vil følge  min tipp-tippoldefar Torstein Knutsen Afset som levde i siste halvdel av 1700-tallet, litt videre på hans ferd her på Nordmøre. Han ble etter hvert bruker av Nord-Afset eller Bertel-gården som den senere ble kalt. Da det i 1736 ble obligatorisk konfirmasjon og grunnutdannende skolegang for alle barn etter 1739, må vi kunne anta at han var inne på litt lesing og skriving.

Men med den grunnleggende pietistiske holdningen som rådet er det også grunn til å anta at hovedhensikten med skolegangen for barna den gangen var å lære dem katekismen. Slik at de forsto de mest nødtørftige elementære lesekunster for å komme gjennom denne boken med de forklaringene som fulgte med.

Dette med «kirketukt» var også svært aktuelt på 1700-tallet. Folk måtte møte opp på søndagene og ellers når det var gudstjenester og andre høytideligheter. Hvis de unnlot dette kunne det bli til dels store bøter for de involverte som hadde lite å rutte med fra før. Men i forhold til Storlendingene som bodde på andre siden av denne Kornstadfjorden og som også på den tiden soknet til Kvernes Kirke, hadde de allikevel den store fordelen at de var «landfast».

Storlendingene måtte forsere Kvernesfjorden uansett vær når det var kirketid med alt dette innebar av utfordringer. Ikke alltid uten tragiske utfall, noe historien vet å berette om.

Som tradisjonene var foregikk begynnelsen av arbeidslivet ved at barna fulgte med de voksne i de forskjellige fasene av arbeidet. Dette var en del av hverdagen både i byene og ikke minst på landsbygda. Såkalt «barnearbeid» var helt vanlig på den tiden. Min tipp-tippoldefar var sikkert ikke gammel han heller før han måtte ta sin del av gårdsarbeidet, slik som såing og setting i jorda,  luking, slå graset og til dels bære høyet inn. Også dyrehold og ellers alt som måtte høre med til driften av et småbruk.

Torstein Knutsen giftet seg 1783 med Alet Jakobsdotter Afset, født 1761. Han fikk skjøte på gården Afset i 1781. Folketellingen av 1801 viste at på denne gården Afset, som mitt tidligere opphav da eide, var det en dreng på 20 år og en tjenestejente på 30. Med andre ord omtrent slik det fungerte på de fleste mindre småbruk på den tiden.

Torstein og Alet fikk etter hvert 9 barn. Barn nr. 2, som var født i 1786, var en gutt som fikk navnet Knut Torsteinson, og som ble min tippoldefar. Han giftet seg i 1811 med Ellen Hansdotter Løbersli og de bygslet et bruk på Løbersli på Storlandet.

Dette med store barnekull var ganske vanlig helt opp til vår egen tid. Barnedødeligheten var stor mye grunnet de hygieniske forholdene, og sykdommer og epidemier av forskjellige arter med tragiske utfall forekom dessverre alt for ofte.

Men hvordan var Torsteins Knutsons vanlige hverdag egentlig? Det beror selvsagt på hvilken årstid det her er snakk om. Ganske så sikkert hadde dette bruket naust, eller sjøhus om du vil. Det var vanlig her ved kysten. Tenkelig er det også at han hadde en færing med fiskeredskaper der inne på dette naustet. En færing er kort fortalt  betegnelsen på en åpen trebåt på ca. 5 meter og som er spiss i begge ender. Den har vanligvis 2 par årer og hendig til forskjellige aktiviteter på sjøen..

Tidvis var det mye fisk så å si rett utenfor stuedøra til disse gårdene. Kornstadfjorden var enda i min oppvekst blant annet kjent for sine gode storseiplasser og tilgang til annet fiske. Sild og makrell var det også tidvis. Så kanskje var Torstein Knutson opptatt med slike aktiviteter akkurat da. Men det var sikkert nok av aktiviteter ellers også å fylle en hverdag med. Han var sikkert vant med tungt kroppsarbeid fra tidlig barndom av og taklet nok det meste uansett hva det nå måtte ha vært av arbeid han utførte.

Torstein Knutson Afset døde i 1836, 75 år gammel. Hans hustru Alet Jacobsdotter Afset 10 år tidligere. Hun ble 65 år.

Periodevis i den tiden de levde på 1700 og 1800-tallet var det uår for avlingene og store utfordringer. I boken jeg nå arbeider med, «Femtegenerasjonen», vil jeg gå nærmere inn på hvilke betingelser de hadde for å overleve, med de store barnekullene og de mulighetene de rådde over.