Kommentar til min nye bok «En Gomalending reiser ut i 1956».

Kartbilde Goma 2

Deler av mitt hjemmemiljø på Gomalandet i Kristiansund slik det etterhvert har utviklet seg til å bli.

Denne boka vil bli ferdigstilt i månedsskiftet februar/mars i år. I den vil jeg forsøke å beskrive utviklingen som  har foregått i vårt lokale miljø på Gomalandet på linje med samfunnet ellers. Skrevet ut i fra mine egne opplevelser og slik jeg har opplevd et omflakkende maritimt yrke.

Mesteparten av den norske og skandinaviske delen av besetningen ble  jaget i land i løpet av 1980- og 1990 årene, noe som jeg har skrevet om  under andre avsnitt i denne boka. Denne «prosessen» er kanskje ukjent for de fleste av de som vokser opp i dag. Det er bare blitt en del av historien, og en del av det som var mitt yrkesliv. Kjenner til mange som satt igjen med mye frustrasjon og bitterhet over måten det ble utført på, og det med god grunn. De siste årene som kaptein og ansvarlig om bord kunne jeg ha noe av de samme følelsene, en slags maktesløshet og resignasjon for et yrke jeg hadde følt en stolthet for i tidligere tider.

Fra å gå på «tå hev» gjennom mesteparten av tiden  i et skipssamfunn som var ganske så forandret fra de første årene av mitt maritime yrke da det var skandinaviske mannskaper,  kom jeg i midten av 1990-tallet til et etter forholdene trygt hjemmemiljø da jeg ble ansatt i ett fergerederi her på Nordmøre. Med alle  rettigheter og fordeler dette medførte. For å si det slik så var det som å være i to forskjellige verdener og i realiteten også i to vidt forskjellige yrker.

Det ser ut som det har vært en tradisjon dette med behandlingen som en hel yrkesstand har vært gjenstand for gjennom vekslende tider. Krigsseilerne etter krigen er bare blitt en liten del av dette bildet. Bakgrunnen for at dette kunne skje var at det på 1980-tallet ble opprettet et såkalt norsk skipsregister, NIS, som ga rederne mulighet til å seile under norsk flagg, men med utenlandsk besetning. Mange kalte denne muligheten for et slags skjult bekvemmelighetsflagg og det var vel slik det var ment også. Og da måtte det bare gå slik det gjorde. Sjøens menn og kvinner i utenriks sjøfart ble utkonkurrert og satt på land. For de få som ble igjen om bord ble det en helt annen hverdag som sikkert er vanskelig å forestille seg for de som hadde dette yrket fra et tidligere tidspunkt, da det for det meste var folk fra nordiske land om bord på norske skip som seilte på utenlandske havner.

Denne boka kan leses for historiens egen skyld, men den gir også forhåpentligvis litt kunnskap om vår egen nære fortid. Hva har vært bra og hva kunne ha vært grepet an på en annen måte? De raske framskrittene og endringene i verden i det tjuende århundret gjør at vi må forholde oss til den nære fortid i større grad enn tidligere og at vi er mer avhengig av vår omverden.

Folk reiser oftere enn de noen gang har gjort, og de reiser raskere. Nyhetene formidles over hele kloden i det øyeblikket det skjer. Kulturer og språk smelter sammen. Globaliseringstendensene har selvsagt også vært med å forme vår egen kjære by Kristiansund. På samme linje som de fleste vestlige land.

Kristiansund har siden tidlig  middelalder drevet handel og virksomhet på det internasjonale markedet, og har i stor grad vært avhengig av internasjonal økonomi. Det har gitt nedgangstider og oppgangstider. Oppgangstidene har gitt folk penger og framtidstro, mens nedgangstidene pessimisme, sosial nød og arbeidsledighet. De store svingningene i markedet er  vanskelig og hanskes med. Satsingen på næringslivet har også for Kristiansund sitt vedkommende vært sårbar enten det nå gjaldt fisk eller olje. Derfor har kriger og prisfall alltid satt dype spor den ene eller andre veien.

På bakgrunn av det jeg innledet dette kapittelet med, har samfunnet forandret seg svært så dramatisk i forhold til slik samfunnet var da jeg gikk inn i arbeidslivet som 15-åring i 1955. For det meste til det bedre kan en vel kanskje si. Tenker på den velstand som det har blitt på de fleste områder. Den har, enten vi liker å tenke på det eller ikke, utviklet et kaldere og mere kynisk samfunn, der medmennesket og empatien for hverandre dessverre ofte er skubbet tidside. Men unntakene finnes, og heldigvis for det.

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s