Forfatter: toreslekt

”Fiskaaengården”. Gomagata 19. Etter maleri av Tore Grønseth.

Huset ble bygd i 1915 og skulle etter sigende ha vært det første med vannklosett på Gomalandet. Etter at bestefaren Anton Fiskaaen døde, overtok barnebarnet Anton F. Bjørlo huset. Han solgte det i 1971. Etter 2. verdenskrig bodde det mange i Gomagata 19. Det var først og fremst familiene til 3 av døtrene til den daværende eieren, Anton Fiskaaen. I første etasje bodde familiene Rosbach og Ansnes.

Gomalandets sentrum var på 1940-1950 tallet så helt forskjellig fra slik det har utviklet seg senere. For etter at den nye broa over Nordsundet var på plass i 1980-årene ble samlingspunktet som var der borte.

Der det tidligere var en flott og velstelt eiendom, Fiskaaengården, er det nå en pilar til den nye broa som ble bygd mellom vår bydel og Nordlandet i 1980-årene. Kan enda huske den velstelte haven med et stort kastanjetre, Hestekastanje tror jeg de kalte det, som var ved inngangspartiet på innsiden av porten.

I andre etasje bodde det på den tiden 2 søskenbarn av min far, Gudrun og Karen Grønseth. De var den gangen syersker på en av konfeksjonsfabrikkene på Kirkelandet. Det hendte vi barna ble invitert opp til de snille tantene, og da kunne det vanke enten en kake eller andre godsaker.

De små bedriftene, slik som fiskehandler, baker, skomaker, og etter hvert kiosk og kolonial, forsvant etterhvert. Hele denne sosiale delen som var en del av det vi som bodde på Gomalandet oppfattet som et lite samfunn, var der ikke lengre, og dette samlingspunktet samt en epoke av lokalhistorien på Gomalandet for alltid borte.

Etter hvert ble også selve samfunnsmønsteret annerledes. Radio og fjernsyn ble allemannseie og nyhetene kom direkte inn i stuene til hver enkelt av oss. Bil ble vanlig og vår sosiale væremåte forandret. Holdninger og syn på andre mennesker uansett sosial status, har også forandret seg gradvis fram mot den tiden vi har i dag.

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig for dagens yngre befolkning med den oppvekst og de holdninger som er en del av dagens samfunn, å forstå slik det fungerte i min barndom og ungdomstid på 1940-1950 tallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her ser vi arbeidere fra Backers Trelastlager laster plank og materialer på en lastebil. Fra venstre sees Kristen Jensen, Ole Kulø og Ole Naustvoll. I venstre billedkant kan vi skimte fjøset på Strand Gård som enda var forholdsvis intakt. Der var vi lommekjent og visste om alle gjemmesteder vi hadde bruk for i vår barndoms verden. Bildet må være tatt i begynnelsen av 1950-årene.

Etter hvert som bedriften Backer Trelastlager A/S utvidet sin bedrift og sine lagerplasser ble det mange plank- og stabler av annen trelast utenfor gjerdet til oss som bodde på Strand Gård. For de av oss som var i den rette alderen, var dette på en måte et eldorado for gjemsel og andre leker som vi kunne finne på i den tiden.

Ikke alltid var det like godt mottatt av de som arbeidet der, da noen av stablene kunne rase ut hvis vi ble vel ivrige i de forskjellige fasene av leken. Utrolig nok kan jeg ikke huske at noe alvorlig skjedde under disse seansene der tunge materialer og plank raste ut. Vi var utrolig raske til bens, noe som av og til reddet oss både fra plankene og sinte formenn og arbeidere.

Kan huske at Backer Trelastlager i en viss periode stuet iolasjonsmatter, som den gangen besto av glassull, i første etasje av fjøset der dyra hadde stått på bås i tidligere tider. Et særdeles ubehagelig materiale å få på klærne og huden de gangene vi var i kontakt med rullene under leker som ”gjemsel” etc.

Miljøet og det sosiale livet på gården var min barndoms og oppveksts arena i 1940-årene. Rundt bygninger og uthus var det muligheter både for  spenning og for opplevelser. De voksne hadde som regel et lite øye med oss i vår iver etter aktiviteter av forskjellig slag.

Det var lite trafikk den gangen, bortsett fra ”Backer bilen” som av og til kjørte fram og tilbake med trelast, og derfor var det forholdsvis trygt både å spille ball, sykle, ake på rattkjelke eller sparkstøtting. Av og til kunne det være litt prekært når vi i vår villskap feilberegnet litt slik at farten ble vel stor på en kjelke eller sparkstøtting. Nedover til kaien var bakkene spesielt bratte, og da særlig det siste stykket før vi kom ned til kaien. Farten økte selvsagt deretter.

I og med denne økningen av farten kunne det vel hendte at en planke som markerte enden på Backer kaia var eneste redningen fra det våte element, ja jeg har også hørt en historie der en kjelke fortsatte over denne planken og landet på dekket av en båt. Den lå tilfeldigvis akkurat der kjelken landet. Har fått det gjenfortalt av nokså sikre kilder. Men selv opplevde jeg det ikke så dramatisk.

Om det var en sorgløs tilværelse? Vanskelig å svare på, men ja for all del, til tider var det vel det. For det meste hadde vi det veldig bra og fantasien og kreativiteten fikk som regel fritt spillerom, vi klatret i trær, der svarthylltreet i bakgården var en av basene, var indianer og hvit, cowboys. Vi lekte ”fakk og befri”, gjemsel og en hel del andre aktiviteter, også sammen med barn fra andre steder i nabolaget. Det kom av og til både gutter og jenter fra hele Gomalandet, og da fikk fantasien fritt spillerom. Dette var datidens «gatas parlament».

Dette bildet er tatt omtrent der møbelfirmaet Hopen hadde sitt utsalg før de flyttet fra Gomalandet. Bak de to damene som står ved båten ser vi Svendsengården som for lengst er revet. Bak den skimtes bygningen som tidligere var Bedehuset på Gomalandet. Dernest Krohnborgen og ved siden av den Hunneshuset. Resten brant ned under terrorbombingen i aprildagene 1940. Ulsethhuset var den hvite bygningen til høyre for Bedehuset. Der var det et bakeri den gangen. Der bodde også besteforeldrene til min hustru Synnøve.

Boka «Oppvekst og hendelser på Gomalandet» bærer preg av forskjellige fasetter gjennom en barne og ungdommstid i tidlig etterkrigstid. Den har fragmenter fra hendelser, holdninger og sosiale forhold fra en tid som var så mye annerledes enn dagens gjennomregulerte samfunn.

Da jeg lanserte mitt forrige bokprosjekt «Slektsarven» merket jeg en spesiell interesse fra denne delen av boka. Derfor har jeg redigert avsnittet som omhandler Gomalandets tidlige etterkrigshistorie og utgir den som en egen utgave.De fleste av oss har forhold og sterke opplevelser fra en tidlig barne- og ungdomstid. De bærer vi med oss og må takle ut i fra de forutsetninger vi har. Det være seg hele spekteret fra glede til sorg.

Vår bakgrunn preger oss på forskjellige måter i vårt daglige virke. Vårt følelsesliv, hvordan vi tenker, holdninger til våre medmennesker, kort sagt hvordan vi ble som person.

Bokomslag til ny bok som lanseres om oppvekst og historier fra Gomalandet

Da mitt siste bokprosjekt «Slektsarven» ble utgitt, var det en spesiell stor interesse for den delen av boka som omhandlet Gomalandets historie. Grunnet denne interessen utgir jeg nå en egen redigert utgave om akkurat denne delen.

Tittelen og en liten omtale kommer fram av bildet av bokomslaget. Boka ble på 185 sider har glasert overflate og omslaget er i hard cover.

Boken er i størrelse A4. Prisen blir kr. 300,-.

Boken kan bestilles direkte på telefon: 71679773. Mail: <tore@gronseth.net> Eller  gjennom firma «Industrikopi» på telefon: 71581482.  Mail: <post@industrikopi>.

 

Sommerfjøset på Strand Gård med grinda som førte til omverdenen.                   Etter maleri av Tore Grønseth

I min tidlige barndom og oppvekst på Gomalandet var distansen fra bakgården på hovedhuset til Strand Gård og oppover Srandabakkan til Sommerfjøset «et bra støkke». Dette var i de første krigsårene da føttene var små og verden opp til grinda ved sommerfjøset som førte ut i den øvrige verden ganske så stor og for meg skremmende.

Det var også ett forbudt område for en to-åring til å begi seg alene ut på. Første gangen han vågde seg på denne distansen trosset gutten dette forbudet og forsvant fra bakgården på Strand Gård og var dermed «søkk borte» for en skremt mor. Riktig nok var han den gangen sammen med gårdskatten «Siri» så han var vel i godt selskap slik sett. Men for mor som hadde mistet en datter etter en drukningsulykke på gården en 10 årsperiode tidligere, var nok denne episoden en sterk opplevelse.

Og det ble også en ganske så stor oppstandelse. Gårdskatten hadde en egen evne til å forutse en trøblete situasjon og slapp også denne gangen forholdsvis lett fra det. Da vi ble oppdaget ett stykke opp i Strandabakkan spratt den behendig bak steingarden som gikk på siden langs veien og vurderte situasjonen fortløpende til den var så noenlunde trygg og under kontroll. For brudulje og litt munnbruk måtte det bare bli da denne «ekspedisjonen» ble oppdaget. Men etter at situasjonen var avklaret og rimelig stabil fortsatte retretten tilbake til trygge former i bakgården på Strand Gård igjen. Katten kom etter i sånn passende trygg avstand.

Dette med avstander og nærhet er et nokså vidtgående begrep men like fullt så viktig for oss. For det betyr så mye for tryggheten det å vite at noen bryr seg. Etter hvert som tiden og årene gikk, fikk dette begrepet en litt annen dimensjon. Avstandene til en større verden gikk fra folkeskolen som lå ett par steinkasts vei fra grinda på Strandabakkan, via Milnbrygga hvor jeg arbeidet en stund, til hyrekontoret og derfra til ett så mye større perspektiv med skipet som arbeidsplass.

Men i bakteppet lå det hele tiden en forankring og en tilhørighet og en mulighet til retrett til mine røtter. Om ikke annet så hadde jeg det i tankene at denne muligheten måtte være der ett steds.

Etter at bil og fly ble mer vanlig slik vi har det pr. i dag har jo dette med avstander fått ett stadig videre begrep. Å reise til andre verdensdeler er blitt vanlig og har mindre og mindre av noe eksotisk og eventyrlig over seg. Men det som virkelig er viktig og betyr for hver enkelt av oss er nærheten til de vi holder mest av og som er våre nærmeste. Nær sagt uansett hvor vi måtte befinne oss. Min erfaring er at jo lengre en avstand er til de du er mest glad i desto sterkere er følelsen av å ha en nærhet til dem.

Det er her jeg tror vår øverste sjef i helsevesenet bommer totalt. Han har oversett vår forankring til trygghet og nærhet til der du tilhører. Ikke minst i en akutt helsesituasjon. Hvordan tror vår helseminister folk på det ytterste skjær her oppe på Nordvestlandet tenker om ham etter alt som er antydet har forgått om snusk og fanteri i denne for oss så viktige avgjørelsen?                                                                                                                                                                          Legg alle de politiske frasene til side og kjenn på det å være et medmenneske. Vis hva det egentlig betyr å ha ett slikt verv som du nå besitter. Om du noen gang leser dette innlegget da og kanskje får et begrep om hva jeg mener. Ønsker de som har tatt seg tid til å lese det en fortsatt God Jul og Et Godt Nytt År.

Port Said ligger ved innløpet til Suez-kanalen på Middelhavssiden.

Hendelsen jeg vil berette om hendte engang for nesten 40 år siden. Antagelig kunne den ha utviklet seg til en større dramatikk enn det ble hvis ikke tilfeldighetene ville det annerledes.

Dette var i etterkant av den såkalte Yom-Kippur krigen som begynte 6. oktober 1973 mellom Israel og Egypt. Dette er den helligste dagen i det jødiske året, og en dag det forventes at voksne jøder skal faste. De syriske og egyptiske armeene startet et overraskelsesangrep mot de uforberedte israelske forsvarsstyrkene. Kort fortalt ble de syriske styrkene slått tilbake og selv om de egyptiske styrkene okkuperte deler av Sinai, krysset de israelske styrkene Suezkanalen og gikk mot Kairo da det ble inngått våpenhvile.

18.januar 1974 ble det inngått en avtale om å trekke styrkene tilbake etter et omfattende diplomati av USAs daværende statsdepartementssjef Henry Kissinger.

Grunnet denne krigen var det i etterkant en del ødeleggelser i Port Said, som ligger ved inngangen til Suezkanalen på Middelhavssiden. Endel bygninger var delvis bombet og skutt i filler og det var vakthold i lang tid i etterkant av egyptiske styrker der og langs ferdselsårene fra Port Said og Suezkanalen mot Kairo.

Skipet jeg var om bord i den gangen var ett kombinert bulk-stykkgodsskip på ca. 25 000 tonn, og det gikk i en såkalt World-Wide trade. Dvs vi tok laster der det måtte være muligheter for det og nesten uansett hvor hen i verden dette var.

I løpet av det siste halve året hadde vi vært i Morehead City i North-Carolina og lastet full last med tobakk i såkalte hog-heads, dvs store tønner som tok godt over 200 liter i hulmål og som ruvet godt i lasterommene. Denne lasten fraktet vi gjennom Panamakanalen og over til Japan der vi losset i flere av havnene både på øst og vestkysten.

Japan var den gangen på 1970-1980-tallet en av de ledene i elektronikkens verden og var også etter vår lommebok og målestokk relativt rimelig med mange av de varene som enda var mangelvare i vårt hjemland. I særlig grad kanskje kalkulatorer, forskjellige typer av radioer og TVer, etc. Mange av oss om bord benyttet derfor anledningen til å anskaffe en del av slike varer på denne turen. Som vi da enten sendte eller tok med oss hjem den dagen det ble ferie eller avmønstringer.. Nevner dette spesielt da det er noe av bakgrunnen for denne historien.

Skipet beveget seg denne dagen i mai 1976 østover i Middelhavet mot Port Said. Jeg hadde da vært ansatt som overstyrmann der om bord i nærmere ett år. Samme dagen fikk jeg, og noen av de andre som også hadde forholdsvis lang tid om bord, beskjed fra rederiet om at det ble avløsning og hjemreise når skipet ankom Port Said. Vi hadde på denne turen full last med forskjellige slag med stykkgods som vi hadde lastet i havner på US østkyst og den var bestemt for Damman i Den Arabiske Gulf via Suezkanalen.

Samtidig hadde vi fått beskjeder fra vår agent og myndigheter i Port Said om at vi måtte påføre nøye og på en spesiell liste det vi hadde av verdi og eiendeler. De ble så pakket i kofferter som ble plombert og ikke åpnet før vi hadde forlatt Egypt. Den 28. mai 1976 gikk vi i land i havnebyen Port Said og ble innkvartert på et hotell som delvis var utbombet av Israelske styrker etter krigen som hadde vært for ett par år tilbake.

Dette med å gå i land og ha en følelse av å være fri fra plikter og ansvar etter så vidt lang tid om bord på skipet, tror jeg nesten du må være sjømann for å forstå. En nesten utrolig befriende følelse. På dette hotellet som var delvis ødelagt, var de svært glade for å få besøk av oss. Heisen virket selvsagt ikke, den var ødelagt av bombingen. At de måtte løpe opp og ned trappene noen etasjer med mat og drikke var «no problem» og sant og si tror jeg de var rimelig fornøyde da kvelden var omme og dagens fortjeneste skulle telles opp. Det ble noen dollar ekstra for hver tur de hadde i trappene. Og noen turer ble det jo.

Neste dag i grålysningen startet vi turen til Kairo. Så vidt jeg kan huske var vi 4 personer som skulle hjem den gangen, slik at vi fikk plass i den samme bilen sammen med bagasjen. Turen gikk gjennom ørkenområder og oaser som overaskende dukket opp, der det var vann og utrolig grønt og fruktbart med mye vegetasjon og oppdyrkede områder.

Alt gikk greit for seg og sjåføren som snakket bra engelsk var i godt lune og fortalte om de siste års begivenheter og hendelser i forbindelse med krigen som hadde vært og om forholdene lokalt i Egypt.

Da vi nærmet oss Kairo ble vi stanset ved ett såkalt «checkpoint» der det sto soldater med skarpladde våpen og sjekket ut trafikken. Vår sjåfør fungerte som en slags tolk og alt gikk i grunnen ganske greit for seg. Håndbagasje, pass og papirer ble sjekket ut uten særlige problemer. Koffertene var plombert og i orden. Det ble etter hvert en lettere og mer gemyttlig stemning i blant oss og soldatene som var der.

Dette varte ved helt til den siste av oss skulle ut og vise fram sin håndbagasje. Husker han var en storvokst maskinist nordafra. Da de pakket ut handbagasjen hans fant de en godt emballert firkanta pakke som vakte en viss oppmerksomhet. De ba han om å pakke den ut for å vise fram innholdet. Da kom det på klingende nordlandsdialekt: «Æ fikk den her fra chiefen (maskinsjefen)straks før æ gikk i land for å videresende den når æ kjæm hjæm».

Foran kommandøren og soldater måtte den intetanende maskinisten pakke opp. Av alle ting var dette en klokkeradio. En stor ting å eie den gangen og da selvsagt innkjøpt i Japan på den samme turen som tidligere beskrevet. Det skulle vel ikke så stor grad av fantasi til for å forestille seg at en slik tingest kunne forveksles med en bombelignende gjenstand, så her lå alt til rette for den helt store dramatikken.

Det ble det også! Stor oppstandelse og uro i rekkene og den stakkars maskinisten ble ført bort med brask og bram og inn på ett vaktrom for videre forhør. Problemet var bare at han omtrent ikke snakket et ord engelsk. Husker vår kombinerte sjåfør og tolk sprang av garde med hendene over hodet i panikk. Ut i ørkenen bar det og bort var han. I ettertid har jeg tenkt at det var ett stort skuespillertalent gjemt i den karen.

Vi andre fikk heldigvis lov til å bistå med forklaringer og oversettelse der han sto med store geberder og armbevegelser og forklarte sin uskyld på nordlandsdialekt foran soldater og en stadig mer måpende kommandant. Fikk etter hvert en aning av at han ble mer og mer imponert over bevegelser og fakter fra denne nordlendingen. Etter hvert fikk antagelig kommandanten en forståelse av hvordan situasjonen var. Utrolig nok fikk vi beskjed om å pakke inn denne klokkeradioen igjen og ta med oss både pakken og den etter hvert svært så opphissede nordlendingen.

Som ved ett trylleslag var også vår sjåfør og tolk tilbake på banen igjen, omtrent like uanfektet som tidligere, og ferden kunne fortsette til flyplassen i Kairo.

Har ofte i ettertid tenkt på hvor heldig vi var den gangen at akkurat denne personen hadde kommandoen midt oppi den opphissede stemningen som det etter hvert ble. At det finnes slike mennesker gjør at troen på en bedre verden fortsatt er til stede.

Kanskje fungerer denne klokkeradioen enda og hver morgen ganske intetanende vekker noen til en ny dag. Sikkert uten at han/henne har noe aning om hvilken dramatikk den en gang for lenge siden var en del av. Like bra for det kunne i verste fall ha gått riktig galt!

«Inne i fjordene» Maleri av Tore Grønseth

Oldefar Torstein Knutson Løbersli som var født i 1814 vaks opp i en tid med optimisme og tro på en bedre framtid etter at grunnloven var et faktum det samme året. Da han giftet seg med sin Ane Kristine Larsdotter Høgset fra Utistua på Grønseth og overtok Øvertrøa på Storlandet i 1849, var det på mange måter et langt bedre samfunn og endrede leveforhold enn da han kom til verden 35 år tidligere.

Helsemessig hadde vi utrolig nok på den tiden de beste leveutsiktene i Europa. Dette var noe som vanskelig lot seg forklare av forskere og andre. Men det var mange aspekter det her var snakk om. Det store gjennombruddet for potetavlingene var fra begynnelsen av 1800 tallet og den fikk etter hvert den samme næringsverdien som kornavlingene hadde. Denne hadde på den samme tiden økt med ca. 50 prosent. Importen fra utlandet var også på et relativt høyt nivå. 25 prosent høyere enn de vanskelige årene rundt 1809.

Silda utenfor kysten vår var også en stor næringstilvekst. Min oldefar hadde etter sagnet vært med i et båtlag fra Storlandet som drev både med vintersilda utenfor Grip og vårsilda inne i fjordene her på Møre. En stor protein og A-vitaminkilde som sikkert bidro til en bedre helse for mange.

I tllegg var koppervaksinen blitt vanlig fra begynnelsen av 1800-tallet.

Våren 1827 ble de to første dampskipene satt inn i faste ruter her i landet. D/S «Constitutionen» som post og passasjerrute om sommeren mellom Christiania og Christiansand, og D/S «Prins Carl» mellom Fredriksværn-Gøteborg og København. Begge for postverket sin regning.

Da vi nærmet oss midten av 1800-tallet begynte verden å flytte fortere på seg her på våre trakter også. Stimbåter fraktet folk og gods hurtigere enn noen gang tidligere. Folk sto på nesene og inne i fjordarmene og betraktet med undring hjulbåten «Nordmør» som fosset innover fjordene og som hadde begynt å gå i fast rute mellom Sunndalsøra og Trondheim. Etter hvert som tiden utviklet seg med flere «fjordabåter» ble dette et vanlig innslag.

Øvertrøa på Storlandet var på den tiden ett av de mange svært så like småbruk her på Nordvestlandet. Plass til noen få dyr, et begrenset område for dyrking av korn og poteter og noe utmark. I tillegg hadde de fisken som sto så å si rett utenfor «stuedøra» slik som beskrevet tidligere.

I 1865 var buskapen 2 storfe og 12 sauer. Utsæden var 3 tønner havre og 2 tønner potet.

Her ble også min bestefar Edvard Martinus Torsteinson Grønseth født i 1859. Han overtok det forholdsvise store bruket Strand Gård på Gomalandet i Kristiansund i 1903.

Siluettbilde av familien Koren. En av de «eligerte» som etter hvert flyttet til Bergen. Husfaren Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849), spilte en avgjørende rolle i arbeidet med Grunnloven i 1814.

Min oldefar Torstein Knutsen Løbersli var født i Grunnlovsåret 1814 av foreldrene Knut Torsteinson Afset og Elen Hansdotter Løbersli. Foreldrene hadde overtatt driften på brnr 1 på Løbersli noen år før, nærmere bestemt i 1811. Torstein Knutsen var nr.2 av en søskenflokk på 4. Eldste broren som het Hans, var født i 1812, og han overtok etter hvert dette bruket som de stammet fra på Løbersli.. Hans yngste bror Ole druknet under fiske utenfor Grip her på Nordmøre i 1875. Yngste barnet, søsteren Anne, som var født i 1821, ble i 1852 gift med enkemann Halstein Eriksen Kolset og ble gift der på bruket Kolset på Storlandet.

Hvordan var så forholdene og livsgrunnlaget på den tiden da han kom til verden i 1814 her på våre trakter av Nordvestlandet? Napoleon krigen var så vidt tatt slutt det samme året, blokadene utenfor kysten opphørt, men enda var etterdønningene etter krigen følbar og det var stor nød blant vanlige mennesker. Avlingene hadde også vært svært så dårlige i flere av årene fram mot Grunnlovsåret 1814 da oldefar Torstein Knutsen Løbersli ble født. Folk var i mange tilfeller underernært og avkreftet, noe det gikk historier om i ettertid.

Den 7. mars 1812 ble Erik Jakobson Løbersli fra Stokkhåjin funnet død nede ved sjøkanten. Dette var ett av de virkelige harde årene med korn og matmangel. Han hadde forsøkt å dra opp båten sin, men hadde ikke tålt påkjenningen og døde av avkreftelse og matmangel.. Han ble bare 18 år gammel.. Dette var ett av mange slike tragedier på denne tiden. Han hadde 2 brødre med navnet Knut og som begge hadde vært med i Napoleons krigen mot Svenskene. Den eldste av dem kom ikke hjem og ble gravlagt på Kolbu kirkegård på Toten. Den andre broren ble etterhvert bruker på Stokkhåjin.

Han hadde også en yngre søster, Berit Anna Jakobsdotter, født 1803, som ble en av mine tippoldemødre.

Livsgrunnlaget blant vanlige folk på den tiden var en grell kontrast til de «eligerte» som var på Eidsvoll og forhandlet fram Norges Grunnlov. Som et lite eksempel kan det nevnes at i løpet av de 6 ukene de var der, i april-mai 1814, ble det konsumert store mengder med okse-og kalvekjøtt og servert rikelig med gode vinsorter og mengder med brennevin.

Gapet mellom embetsmenn, storbønder og andre som ledet forskjellige varehus og bedrifter o.l.. på den tiden var enormt og er vanskelig å fatte for oss som lever i dag.. Dette blir nærmere beskrevet i mitt nye bokprosjekt.

Fjellgård i Garmo. Etter maleri av Tore Grønseth.

Som ved et merkelig tilfeldig sammentreff ble Johannes Olsson Grøna født samme året som Knut Torsteinson Afset, i 1786. Johannes Olsson på fjellgården Grøna i Lom kommune og Knut Torsteinson på kystgården Afset på Averøya her på Nordmøre. Begge var mine tippoldeforeldre, men de hadde et svært så ulikt utgangspunkt for å kunne overleve. Ikke minst til å kunne få et brukbart levebrød for seg selv og sin familie. Hvorfor vil du kanskje spørre? For mennesker med nøden så og si på dørstokken daglig er svaret helt utvetydig tilgangen til fisken og ikke minst til silden som vi tidvis har muligheter til å fiske her ved kysten av Nordmøre.

Etter sagnet skal Johannes ha vært involvert i kamper mot svenskene under Napoleons krigen i 1808. Senere fartet han litt rundt før han giftet seg og stiftet familie.

Johannes Olsson ble født av foreldrene Ole Olsson Grøna og Embjørg Bertilsdotter Aukrust og var nr. 4 i rekken av 8 søsken. Han ble på den måten et godt stykke ned på arverekkefølgen for arven etter foreldrene. Ole Olsson som var første sønnen, døde tidlig og sønn nr. 2 Bertel Olsson var neste sønnen til å arve hovedbruket Grøna. Johannes som var lengre bak i arverekkefølgen, fikk derved tildelt kun en part av hovedbruket som ble kalt Sør-Grøna. Han ble i 1816 gift med Embjørg Eriksdotter Lillesæther . Hun var født i 1790 og døde i 1866, 76 år gammel. Johannes Olsson Grøna døde i 1856. Han ble 70 år.

Denne parten samt en liten part av fjellgården Jota som ble kalt Sør-Jota var bare noen små engstykker av gården Grøna som ble hans part av arven. De var for små til å brødfø familien han etter hvert fikk. Dermed måtte de søke seg ut for å livberge seg. Mulighetene de hadde var å ta det arbeidet som kunne by seg. For kvinnene som hushjelper og mennene som «innerster» Dvs som innleide gårdsarbeidere på de forskjellige brukene der det var arbeid å få. Johannes Olsson hadde denne delen av bruket Grøna som ble kalt Sør-Grøna, til han døde. I løpet av de årene ble det satt opp bygninger av materialer fra gardsskogen.

Etter hans død ble Sør-Grøna ført tilbake til hovedbruket igjen. Slik som det framgikk av kildene kunne det se ut som han ble ført bak lyset med hensyn til denne farsarven han fikk. Kontrakten han hadde fått var satt opp på en svært så spesiell måte.

Johannes Olsson Grøna og Embjørg Eriksdotter Lillesæther fikk tilsammen 4 barn. Noen av dem gjorde Nordmøringer og vestlendinger av seg. Ingeborg som var den eldst ble gift med en gårdbruker fra Thingvoll og ble bosatt på Flatøya i Frei kommune. Ole, nr. 2 i rekken flyttet etter hvert til Kristiansund. Han døde tidlig og var ugift. Eirik ble værende på bruket i Lom og ble gift der. Men en av etterkommerne etter han ble gift med en sunnmøring og de flyttet til Bergen og fikk etterkommere. De tok etternavnet Grønner.

Christoffer, min oldefar, flyttet for godt til Kristiansund i 1870-årene etter fram og tilbake fra Gudbrandsdalen på sesongarbeid under vinterfisket gjennom flere år sammen med familien. Han ble gift med Guri Byrberget fra Garmo Kommune.

I boken jeg nå arbeider med blir denne historien utdypet nærmere.

Tore G. Grønseth skriver sin historie om den glemte bydel

Gårdsdrift og boligbygging

Gomalandet er ikke den bydelen i Kristiansund som har fått mest oppmerksomhet.
Nå har Tore G. Grønseth skrevet historien om Goma i etterkrigstida.

Klikk her for å lese hele artikkelen.