Forfatter: toreslekt

Her i denne barakken lå i min tidlige oppvekst og ungdomstid Sevaldsens Bakeri med mange duftende fristelser, slik det vil framgå i mitt lille utdrag fra dette kapittelet i boka. Bildet som vises her er av en nyere karakter. Sevaldsens Bakeri er forlengst borte, og det har vært mange forretninger der etter den tiden. Den gangen denne opplevelsen hendte, var denne barakken grønnmalt. Derav navnet «Grønnsevaldsen».

«Ei kvart tekak.»

 En eller annen gang på våren i 1949 hadde niåringen fra Strand Gård «ellevfriminutt», stort friminutt om du vil, der det på en måte var innlagt såpass mye tid at vi elevene kunne spise skolemat. Sikkert noe av det samme systemet som eksisterer enda i dag.

Da var det «lov» til å bevege seg utenfor porten på selve skolegården og karen hadde vel, slik jeg erindrer det nå, muligens tenkt seg en tur «hjemmom» for å få seg ei brødskive med sirup eller kanskje flere. Lett på foten som vi var i den alderen sprang jeg oppover «gomabakkan» og videre nedover «strandabakkan» mot våningshuset på Strand Gård som lå mot Dalasundet, det var gjort på noen få minutter.

Men akkurat denne dagen var det noe spesielt som hendte ham.  For på turen hjemover og omtrent på høyde med hageporten til «Fiskaaengården», var det i sollyset noe som skinte på bakken. Det skulle ved nærmere ettersyn vise seg å være en hel femtiøring. Den gangen var det litt størrelse på denne pengen, i tillegg til at verdien var relativt høy. Det var nesten ikke til å tro at det gikk an å finne noe slikt. For å få et begrep av pengeverdien på den tiden, så kostet et hvetebrød på «Grønnsevaldsen» 10 øre stykket, og- det beste av alt for en sulten 9-åring, et kvart, nybakt og duftende varm «tekak», hele denne femtiøringen. For meg som var kronisk blakk for det meste av tiden, var denne hendelsen som om en «gullgruve» hadde åpnet seg.

Sevaldsens bakeri lå den gangen i svingen oppover mot Storenggata, og var en barakke oppsatt etter bombingen, fra begynnelsen av krigen slik som bildet viser. Navnet vi brukte gir oss i tillegg farven.

Den lå bare et lite steinkasts vei fra Gomalandets Barneskole og var en konstant fristelse for oss etterkrigsbarna som ikke akkurat var forvent med slike herligheter da det var rasjonering og knapphet på det meste av varer i en tidlig etterkrigstid.

Som leserne sikkert skjønner, ble veien kort for en ni-åringen med denne skatten, og den ble raskt byttet den ut med ett av årets store begivenheter for ham. Denne duftende tekaka. Men historien stoppet ikke akkurat der, for hovedgrunnen til at jeg husker denne episoden så spesiellt godt, var at på utsiden av inngangsdøren til Sevaldsens Bakeri, sto to av de lokale fruer og pratet sammen. Da ni-åringen gikk forbi kommenterte den ene som bodde nokså nært i nabolaget vårt: «Se på de bortskjemte grønsethongan, de får til og med pænga til slike godsaker midt i uka».

Men noe godt kom det kanskje ut av denne kommentaren om guttungen fra Strand Gård. For på grunn av uttalelsen ble hun en del av historien i denne boka. Og kanskje lærte jeg noe av episoden selv. Det som handler om litt forståelse og empati ovenfor andre mennesker. Jeg håper i alle fall det.

I løpet av den påfølgende uken, uke 46, er boka «Slektarven» ferdigskrevet og klar for trykking. Den blir på ca. 412 sider. Hvis noen er interessert i lokalhistorie fra vår bydel på Gomalandet og fragmenter fra vår tid  fra 1940, slik den  har artet seg for meg, kan boken bestilles nå.

 Innseilingen til det enorme La-Plata bassenget; Vi lastet denne lasten med planteoljer på flere plasser i nærheten av havnebyen Rosario.

«It`s a hole in the bottom sir». Etter denne dramatiske og konsise uttalelsen var den asiatiske overstyrmannen tilsynelatende uberørt. Skipet jeg var om bord på den gangen, var den samme produkttankeren jeg nevnte under episoden med blindpassasjerene under et annet kapittel. Denne gangen var vi omtrent midt mellom den Argentinske kysten og Kapp Det Gode Håp, på reise til Bandar Abbas i Iran med ca. 30 000 tonn med planteoljer fra La Plata- floden i Argentina.Det uttrykksløse ansiktet hans foretrakk ikke en mine, eller var det kanskje en liten antydning til et slags smil? Jeg vet ikke, det hadde i så fall en helt annen betydning for en asiat enn for en europeer. Deres oppfatning, filosofi og væremåte er omtrent som natt og dag i forhold til vår tenkemåte. Det er min erfaring etter en del år sammen med dem i dette yrket.

Den konsise uttalelsen, som delvis kom av sparsommelige engelskkunnskaper, dreide seg om en lekkasje i en bunnplate i en av skipets bunntanker. Men hendelsen var dramatisk nok, da ingen på det daværende tidspunkt egentlig viste omfanget av den.

En av grunnene til at jeg nevner denne episoden spesielt, er for å understreke hvilke skip vi hadde å kjempe med utover på 1990-tallet, mens jeg enda var i utenriks skipsfart. Dette skipet hadde heldigvis dobbeltbunntanker, så vi klarte etter hvert å stemple av, les tette foreløpig, denne lekkasjen som simpelthen viste seg å være tæringer i skroget. Det jeg var mest redd for, var om det på grunn av denne tæringen var svekkelser rundt den, noe det skulle vise seg ikke å være.

Kort fortalt kom det dykkere om bord da skipet var utenfor Fujayrah i De Arabiske Emirater på vei inn i Den Arabiske Gulf, og det ble da sveiset på en plate under bunnen av skipet.

Det gikk også forholdsvis greit å losse lasten av planteoljer i Bandar Abbas etter at reparasjonen var fullført. Men vi var ikke så veldig høye i hatten den gangen da vi lå og balet nede i denne dobbeltbunntanken med full last over oss og en usikker bunnplate på undersiden.

Men det gikk da greit den gangen også uten den store dramatikken, og er i dag bare noen av minnene og opplevelsene jeg deler med leserne av denne boka. Ordet sikkerhetstiltak var det bare å glemme i slike situasjoner, noe sikkert mange med erfaringer og opplevelser fra dette yrket kjenner til.

Arbeider nå med sluttføringen av boka. Det blir utgivelse før Jul i år.

 

Bildet er fra sildoljekokingen ved B. Heides anlegg på Bentneset,  og viser hvordan dampen  forpestet omgivelsene.

I min oppvekst på Gomalandet i tidlig etterkrigstid, 1940 og 1950-årene, er det mange tanker og minner som ofte dukker opp. Deriblant betegnelsen «heidelokta» som den gangen var et svært utbredt begrep i mitt lokalmiljø på Strand Gård. Husker hvor fortvilt min mor ofte var da hele oppvasken hun hadde strevd med på torsdagene, mer eller mindre var blitt ødelagt av denne illeluktende eimen som la seg som en klam hånd over hele området.

Gården, Som lå ut mot Nordsundet, eller Dalasundet om du vil, var svært utsatt da det ble kokt ut sildolje ved B. Heides anlegg ved Teistholmen på Bentnesset som lå rett ovenfor Strand på andre siden av sundet mot bydelen på Skorpa. I denne perioden av min oppvekst på Strand Gård var det hektisk virksomhet ved denne bedriften med svært store sildefangster og selvsagt da også større produksjon av denne sildoljen. Dette gjorde sitt til at ubehaget som fulgte med, ble ekstra stort.

Jeg beundret ofte mor, hvordan hun taklet alt dette ekstra arbeidet, midt oppe i alt det andre hun hadde av manuelle virkemål som mesteparten av husarbeidet enda var på den tiden. Den klamme dampen som framkom av sildekokingen, la seg på alt og alle og kunne ofte framkomme både kvalme og ubehag. Alle som levde og bodde i bydelen hadde sikkert forskjellige erfaringer og opplevelser av samme art. Lukten satte seg i klærne og hadde den evnen å komme fram når vi ble litt svett og varm, noe vi ofte ble i den virksomme alderen vi da var, med mye fotball og springing. I tillegg brukte vi mye vadmel og ull, der eimen hadde evnen til å sette seg ekstra godt fast.

Men som overskriften viser, lukten hadde også en annen og mer positiv side. Den ga virksomheter og sårt tiltrengte penger og kapital til mennesker i lokalmiljøet. Mange hadde sitt arbeid der, også i vårt lokalmiljø her på Gomalandet.  Det ga periodevis mange og stabile arbeidsplasser. For B. Heides anlegg på Bentneset hadde ikke bare virksomheter i silde industrien, de drev også med filetering og tilbereding av annen fisk og fiskeprodukter.

Selve sildoljefabrikken ble anlagt i 1948 og ble stadig utvidet utover i 1950-årene. I tillegg til denne virksomheten anla de også produksjon av sildemel fra oktober 1954, samt at den beste kvaliteten av silda gikk til fryseriene. I 1978 ble sildoljebedriften lagt ned etter bland annet stort påtrykk fra miljøverndepartementet. Mottak og filetering av fisk og sild fortsatte fram mot 1990-årene da hele virksomheten i Kristiansund ble lagt ned og deler av den overført til Cuxhafen i Tyskland.

Mer om denne bedriften og virksomheten under kapittelet «Bedrifter i lokalmiljøet på Gomalandet». Fra boka «Slektsarven» som blir utgitt før Jul i 2013.

,

Gjennom et forholdsvis langt maritimt yrkesliv, mesteparten i utenriks sjøfart, har jeg hatt en viss stolthet over å ha vært en del av skipsfarten som en tradisjon med lange bånd tilbake i historien. Kanskje spesielt i startfasen på 1950-tallet og framover i tidlige ungdomsår gjorde dette seg gjeldende.

Det ga meg også en slags trygghet og tro på en framtid som ga muligheter til utdannelse og til et rimelig utkomme og levekår. Men utover spesielt i 1990-årene begynte jeg å kjenne på en stigende frustrasjon og forbitrelse over behandlingen vi fikk av rederstanden. En snikende følelse av å bli utnyttet gjorde seg også mer og mer gjeldende.

Grunnene var mange men ganske sammenfallende. Det som var igjen av den nordiske delen av mannskaper ble ofte ble sendt ut til de mest utrangerte skipene, for å oppgradere dem til en så noenlunde brukbar forfatning. Besetningene jeg var i befatning med var hovedsakelig filippinske. For det meste greie folk å hanskes med,  men det det var også en god del «blandadrops», men med sertifikater og papirer tilsynelatende i orden. Etter hvert som de fikk en viss opplæring ble de sendt ut på de nyeste skipene i flåten, der mange av disse skipene ble fullt bemannet med asiatiske og filippinske sjøfolk. Med denne utviklingen fant jeg ut at hvis jeg skulle bevare helsa til jeg ble pensjonist måtte jeg prøve å finne på noe annet å gjøre. Dette, sammen med ønsket om å få være nærmere familien, var hovedgrunnene til at jeg søkte stilling i MRF.

Jeg hadde lest de fleste av romanene til Anne Karin Elstad om forholdene og livet i nordmørsfjordene før jeg fikk ansettelse på lokalfergene her på Nord-Vestlandet i løpet av mai 1995. Det virker som om det meste av det hun beskrev i bøkene sine traff ganske godt. Det er erfaringene og inntrykkene jeg sitter igjen med fra årene med fergefart fram til jeg ble pensjonist på heltid i 2003.

Det var litt av en overgang fra et forholdsvis røft utenriksmiljø der de fleste av den skandinaviske delen av mannskapet forlengst var borte, og erstattet med asiater som hadde en helt annen tenke- og væremåte enn vestens folk.  Språkproblemer kunne nok også inntreffe, og gjorde sitt til at du måtte passe ekstra godt på for at alle operasjoner og prosedyrer som ble gjort i et krevende og risikofylt yrke, ble forstått på den riktige måten. Kontrasten til et relativt rolig og beskyttet miljø inne i fjordene her på Nordmøre var formidable og omtrent som natt og dag.

Fra å gå på «tå hev» mesteparten av tiden om bord, i et skipssamfunn som var ganske så forandret fra årene da det var skandinaviske mannskaper, og med mesteparten asiatiske besetningsmedlemmer der du som ansvarlig om bord ofte kunne føle deg isolert i ditt virke, kom du til et etter forholdene trygt hjemmemiljø med alle de rettigheter og fordeler dette medførte. For å si det slik så var det som å være i to forskjellige verdener og i realiteten også i to vidt forskjellige yrker.

Spesielt denne første tiden på fergene syntes jeg var noe nytt og annerledes og ikke minst befriende forskjellig fra det arbeidet jeg var vant med. En ny arbeidsplass der de fleste av medarbeiderne var greie folk, men med noen få unntak, og det var mye av ny lærdom å ta innover seg.

Dette, sammen med den spesielle og vakre naturen her på Nord-Vestlandet, gjorde  sitt til at det ble helt nye intrykk og opplevelser etter de turbulente årene det etter hvert ble i mitt tidligere virke.

Utdrag fra et lengre kapittel i boka «Slektsarven».

 

 

 

 

 

 

 

En gang i mitt virke som en ung sjømann var jeg på samme skip og arbeidet sammen med en krigsseiler. Han hadde vært i utenriks sjøfart gjennom mesteparten av den 2. verdenskrig, og var en person jeg kom godt overens med. Husker han hadde et uttrykk når ting begynte å «toppe seg» i en eller annen sammenheng. Han kalte det «et kommers», som direkte oversatt måtte bety noe slikt som et slags kaos. Situasjonen som jeg nå skal forsøke å beskrive i dette kapittelet må vel på det nærmeste komme inn under en slik betegnelse.

En av grunnene til at jeg nevner denne episoden spesielt er at den viser hvor forskjellig våre kulturer og tenkemåter kan være, avhengig av hvor i vår verden vi kommer fra. Episoden viser også hvor spesielt vårt yrke var med de forskjellige kulturer om bord. Det kunne slå ut i mange forskjellige slags pussigheter som ingenting har med rasisme å gjøre.

Dette noe uvanlig tragikomiske sceneoppsettet, som var alvorlig nok, utspant seg om bord på en produkttanker jeg var ansatt på en gang i begynnelsen av 1990-årene. Vi hadde på denne fine tropekvelden kvittet losen utenfor deltaet til havnebyen Dar es Salaam i Tanzania og satt sjøreisen for Ras Tannura i Saudi-Arabia i den Arabiske Gulf. For så å hente ytterligere en ny last med diesel. Denne gangen bestemt for Asab i Eritrea. Som kaptein om bord den gangen var jeg aleine nordmann, den norske besetningen forsvant under depresjonsperioden i løpet av 1980-årene, godt hjulpet av både myndigheter og eget fagforbund, for vi ble jo «for dyre».

Selv en roman av Strindberg ville ha bleknet til sammenligning med hendelsene som skjedde denne svale tropekvelden utenfor Zanzibar i Tanzania. For foran meg står en asiatisk overstyrmann med et selvbilde som var lagt i grus, etter å ha «mistet ansikt» hele 3 ganger. Han snakket for anledningen kun sitt asiatiske språk, noe gomalendigen fra Strand Gård ikke forsto så mye av. Den noe sparsomme engelsken han hadde til vanlig var glemt for en stund. I forskrekkelsen over det som hadde skjedd sto håret hans bokstavelig talt rett til værs og øynene vidt sperret opp. Ved siden av han står 3 velvoksne afrikanske blindpassasjerer. Deretter en filippinsk båtsmann som for øyeblikket bare klarte å pekte på de tre herremennene, og gang på gang sa: «look, look». Han hadde i forfjamselsen klinet seg til i ansiktet med olje og så ikke helt god ut. Deretter ett par til av det filippinske dekksmannskapet.

Det måtte ha vært en skremmende opplevelse da blindpassasjerene plutselig dukket opp ved siden av dem der ute i tropemørket på dekket. Som naturlig var gikk de jo mer eller mindre i ett med nattemørket. De fortalte meg senere at det var bare «hvitøyet» de så. Vi satt på telegrafistlugaren telegrafisten, eller «gnisten», og jeg da hendelsene inntraff, og var akkurat ferdig med de forskjellige rapportene som skulle sendes rundt til rederi, befraktere og agenter etter avgangen.  Med et voldsomt rabalder og styr ramlet hele hurven inn døren til telegrafistlugaren. Det var et ubeskrivelig skue. Da de verste opphisselsene var over, og gemyttene hadde roet seg noe, fikk jeg forklart at ingen av besetningsmedlemmene ville bli stilt til ansvar for hendelsene som hadde skjedd, og at vi sammen måtte prøve å gjøre det beste ut av denne noe uvanlig vanskelige situasjonen som jo ville virke inn på oss alle om bord.

Vi hadde dem med oss om bord noen uker før vi fikk sendt dem i land med agentbåten utenfor Fujayrah i De Arabiske Emirater. Under oppholdet de hadde om bord gikk alt heldigvis forholdsvis fredelig for seg. De bodde og spiste sammen med mannskapet og arbeidet på dekk sammen med resten av dekksbesetningen. Fikk etter hvert informasjoner om at de var godt kjent fra tidligere forsøk gjort på den samme måten, gjemt seg om bord som blindpassasjerer. Det var altså ikke første gangen de prøvde «lykken» på denne måten. Før lastingen i Saudi-Arabia kom det bevæpnede vakter fra Coast Guard om bord sammen med losen, og de ble låst inn på en lugar. Det var litt av en ståhei. Etter konferanse med befrakter og rederi ble vi enige om å gi dem en liten sum i amerikanske dollar som betaling for arbeidet de hadde utført under oppholdet om bord, i tillegg til at de fikk samme behandlingen som resten av besetningsmedlemmene med mat og forpleining.

De kastet pengene fra seg før de ble ført bort, tydeligvis ikke fornøyd med størrelsen av beløpet, så det var det. Kanskje går de og plystrer i Oslos gater i dag, det er ikke godt å si. For oss om bord var det i alle fall en erfaring å ta med seg videre.

En mer utførlig versjon av hendelsene er i et eget kapittel av boka «Slektsarven». Det ser nå ut til at det blir utgivelse slutten av november/begynnelsen av desember i år.

Gjennom en forholdsvis lang periode i dette spesielle yrket, med lange perioder avsondret om bord, har jeg opplevd mange skjebner som hver av dem fikk forskjellige konsekvenser for den den personen dette gjaldt. I dette kapittelet er det spesielt en opplevelse som jeg ikke kan glemme fra min tidlige ungdomstilværelse, og som jeg har forsøkt beskrevet i et eget kapittel i boka «Slektsarven», for å vise at vi er alle forskjellige på hver vår måte.

Han satt på en benk ved billettskranken til den gamle Østbanestasjonen i Oslo. Dette var på en tid i verden da flyplassen vår «Kvernberget» knapt nok var tiltenkt, eller i beste fall kunne ha vært en fjern drøm. Jeg var til-fra et eller annet arbeid. Utallige ganger reiste jeg via denne stasjonen til og fra min arbeidsplass om bord. Den gangen det her skrives om, var det tog-buss eller omvendt som var reisemåtene i vår del av denne verden.

Jeg kjente han igjen med en gang. Og en av grunnene måtte ha vært at han var en av de meget få personene jeg hadde satt stor pris på den korte tiden vi var medarbeidere, eller som det het på den tiden, var arbeidskamerater om bord. Vi seilte sammen på syd-amerikalinjens «Borgland» kan jeg huske, og navn som Recife, Santos, Rio De Janeiro gikk gjennom hukommelsen, men navnet på personen som satt på denne benken kunne jeg da ikke huske, det var gått i glemmeboken. Han så heller litt shabby ut, trengte nok både til en barbering et bad og ikke minst til rene klær. Litt trist til sinns tok jeg meg sammen og gikk bort for å hilse på han.

 Jeg så at han også kjente meg igjen. Samtalen utviklet seg litt hakkete der ordene hadde vanskelig for å komme på plass.

 «Hvordan står det til?», fikk jeg fram. Han var, det jeg kunne huske fra den tiden vi seilte sammen, en tvers gjennom real og grei person, en du kunne snakke litt fortrolig med og der ordene som ble sagt ble værende der. Kort og godt var han et menneske du kunne stole på i de fleste sammenhenger. Men som den personen han var, så likte han litt for godt «det glade liv» der det var både piker, vin og sang. Og den gangen hadde vi ofte flere dager i de forskjellige havnene med kort vei til barer og andre «fristelser» om kveldene. Så var det å holde en viss balanse mellom fornøyelser og arbeidet da, og det ble nok taklet litt forskjellig. Alkohol var billig, damer også, om noen likte denne formen for «kjærlighet». Dette gikk jo bra over en ganske lang periode, men så begynte det å bikke over den gale veien, og til tross for formaninger og tilsnakk av kolleger og kammerater om bord, fortsatte det bare. Da står du til slutt ved et veivalg der du selv måtte være den eneste som kan ta en avgjørelse på.

Noen uker eller måneder senere gikk han i land i Oslo og han forsvant på en måte ut av minnet. Helt til han da dukket opp denne travle hverdagen på Østbanen i Oslo. Det var på mange måter en vanskelig samtale vi hadde, der vi snakket om tiden vi hadde arbeidet sammen om bord, og om hvordan alt hadde utviklet seg i mellomtiden. Jeg følte under hele samtalen en slags tristhet for han og var slett ikke helt komfortabel. Vi snakket også om valgmuligheter vi alle har på forskjellige vis underveis. Fikk inntrykk av at vi forsto hverandre godt. Samtalen gikk etter hvert litt i stå, men vi skiltes også denne gangen som gode venner og der vi ønsket hverandre alt godt. Kanskje fikk han fotfestet tilbake, jeg håper det, men jeg så han aldri igjen.

Et lite utdrag fra kapittelet om mine første år om bord i utenriksskip.

På denne turen til Arabiske Gulf sommeren 1956, lastet vi part-last i Port Said før ferden fortsatte gjennom Suezkanalen.

Etter å ha tatt fortøyningene der og fått om bord los sammen med fortøyningsfolket, dukket det ganske plutselig opp 3 såkalte arabere på akterdekket. Dette sammen med en haug med varer og pakker. Egyptere, som de selv likte å kalle seg, er vel kanskje en bedre betegnelse. 

Den eldste av dem, en ganske beskjegget kar, bukket galant til førstereisgutten fra Strand Gård på Gomalandet og presenterte seg som «Moses den eldre». Gutten fra Kristiansund ble stående undrende foran den eldre egypteren som snakket flytende norsk med bergensdialekt, og som like galant, ja som en konge verdig, slo ut med den ene hånden og sa videre, fortsatt med bergensdialekt, «og dette er mine to sønner». Den eldste av de 2 gjenværende herremennene fortsatte denne underlige konversasjonen, og denne gangen med like flytende Haugesunddialekt, «Det sies at jeg har slektninger på Karmøy». Den siste, som så ut til å være yngst av disse karene ville ikke være dårligere, og avsluttet omtrent slik, «og jeg er hans bror og kommer fra Karmøy jeg også».                                                                                                   

Begge de såkalte sønnene presenterte seg for øvrig med mellomnavnet Moses. Den eldste av mosesene sa videre til førstereisgutten fra Goma, «må jag få spørre den unge mannen om tillatelse til salg av varer?». Gomagutten pekte oppover, «høyere makter», sa han bare. Det ble tilløp til munterhet i flokken, og den eldste sa, « Jag regnar med at du mener der?». Han pekte mot midtskipet. Gomagutten nikket samtykkende.

Disse karene hadde nok en god del kjennskap og kunnskaper til forholdene om bord på norske skip, som det var mange av den gangen. Flere linjeskip, tankbåter og andre av forskjellige typer skip passerte daglig denne ruten gjennom kanalen. Dette var antagelig noe av forklaringen på kunnskapene til det norske språket som de hadde, og brilliant praktiserte.

Denne fornøyelige hendelsen beskrives mer utførlig i boken, som jeg håper blir ferdig til Jul 2013.

Tar med et utdrag fra «Mitt maritime voksenliv».

”On the line please”. Jeg synes enda jeg hører stemmen til den litt ferme og kraftige kvinnelige emigration offiseren, der vi sto i flokk og rad i emigrationkø foran en opptrukken stripe på flyplassen i Houston Texas, som nærmest symboliserte innpasset til USA.

Utallige ganger sto jeg der på reise til vår arbeidsplass om bord i skipet ”Viking chief” som opererte i lektringsoppdrag i US gulf. En veldig spesiell livsstil, 3-4 måneder om bord i skipet, isolert i et lite skipssamfunn, og der arbeidet hele tiden var i fokus, og 3-4 måneder hjemme sammen med familien.

Vi reiste som regel med flights fra KLM, Oslo-Amsterdam og derfra direkte til Houston. Vi reiste faktisk så ofte denne vegen at vi ble godt kjent med flere av flypersonellet som bemannet disse flyene. Etter fire måneder om bord, var det som regel samme flyselskapet vi reiste med tilbake til Europa og Norge igjen.

Dette er et lite utdrag av ett ganske stort kapittel i boka «Slektsarven « om 1980-årene, der jeg også beskriver hvordan norsk økonomi virket inn på at grunnlaget til mange norske arbeidsplasser om bord gikk tapt grunnet utflaggingen av samme grunn.

Nevner også litt den norske stats behandling av de mange tusen norske sjøfolk som brutalt ble avsatt og sendt hjem på denne tiden. Hvor mye hjelp fikk de egentlig i etterkant?

Et lite utdrag fra kapittelet om mine første år om bord med skipet som arbeidsplass

Mine første år om bord 1955-1960

Datoen var 5. januar 1956. Skipet befant seg utenfor Grip Fyr, losen var gått fra borde og kursen satt for Havana, Cuba. Byssegutt Tore Grønseth fra Strand Gård på Gomalandet hadde sin første dag på jobb om bord.

Hvordan skal en egentlig begynne fortellingen om en yrkeskarriere for en 15-årig gutt om bord i et utenriksskip i midten av 1950 årene?                                       

Denne første morgenen om bord i skipet står for meg den dag i dag som et lite helvete, fra den sigarettrøykende matrosen som vekket meg ved halv-sekstiden om morgenen, og til den slingrende fortsettelsen av dagen.                    

Scenen var tilnærmet surrialistisk og var en byssedørk om bord på Wilh. Wilhelmsens M/S ”Tenneriffa” av Tønsberg, på ca. 7.000 tonn. Alt beveget på seg i det urolige vinterværet denne morgenen, med kuling og storm i kastene fra nordvestlig rettning.

Dette var begynnelsen på kapittelet om mine første år om bord i skip tilhørende Wilh. Wilhelmsen og Fred Olsens rederier, fram til Navigasjonsskolen og noen år «på land» hjemme i Kristiansund i begynnelsen av 1960-årene. Kapittelet tar fram noen fragmenter av hendelser og opplevelser fra denne tiden, og generelle forhold og laginndeling om bord.