Uncategorized

Vi er i inne i en annen tid og en roligere takt. Freibussene vi ser på bildet gikk til de forskjellige stoppeplassene i vårt nære distrikt. De fleste på den tiden benyttet enten sundbåt eller busser. Det var mange som ikke hadde råd til å anskaffe en slike «luksus» som det en bil var. Det skulle enda gå mange år før den ble en «nødvendighet» for de fleste av oss. Foto fra Internett.

Året 1956 ble et vendepunkt i min tilværelse med turer både til Cuba, til USA og til forskjellige plasser i Midt-Østen. 60 år etter min første utreise i utenriks sjøfart er jeg ofte i tankene tilbake til den tiden som da rådet. Det å være ungdom i 1956 var så helt annerledes enn slik vi lever i dag. Vi var først og fremst underlagt et autoritært system der disiplin og lydighet var i høysetet. Den gangen var det også en generell klasseinndeling med klare skillelinjer av status og stand. Ikke minst ga dette seg utslag om bord og i min arbeidssituasjon.

Det ble ett hendelsesfullt år for 15-åringen fra Strand Gård på Gomalandet. Ikke minst fikk han ett lite inntrykk fra forskjellige kulturer og oppfatninger og ett lite innblikk i det yrket han etter hvert valgte å bli en del av. Året i forveien var klasseturen da barneskolen ble avsluttet den lengste turen fra hjemmet. Hurtigruta til Trondheim, videre med tog og buss til Oppdal – Dombås og tilbake til Kristiansund.

Nærmere beskrevet i den nye boka «En gomalending reiser ut i 1956».

Kristiansund sett fra Innlandet. Bildet er tatt i midten av 1950-årene.

Denne ettermiddagen hadde som vanlig sundbåten en av sine daglige turer fra Gomalandet til Innlandet og den tok omtrent 30 minutter. Først til Kirkelandet og ett lite opphold der og dernest videre til Innlandet med en av de andre båtene. Jeg var på vei for å gå om bord i mitt første skip i utenriks sjøfart. M/S »Tenneriffa» til Wilh. Wilhelmsens Rederier. Skipet lå ved Backer-anlegget og lastet klippfisk der. En 15-åring i følge med sin far. Faren hadde en sid grå kappe med tilhørende hatt over datidens mote som var jakke med vide bukser. 10 år etter krigens slutt var det enda mangel på det meste. Ikke minst penger til mat og klær som er en selvfølgelighet i dag. Gutten kledd i en dress han hadde fått til konfirmasjonen for ett halvt år siden med ditto kappe. Alle klærne noen sentimeter for stor for å ha noe «å vokse på». Dette var vanlig i den tiden vi da levde i.

Det var ikke så langt å gå fra sundbåtkaia til Backeranlegget på Innlandet. Gutten og faren gikk side om side og vekslet på med å bære kofferten til førstereisgutten fra Strand Gård på Gomalandet. Han merket at faren ble mer og mer betenkt og spent da de nærmet seg skipet, der siste delen av klippfisklasten var i ferd med og bli lastet om bord. Værmessig var det ganske stille denne spesielle dagen slik jeg kan huske det, men det skulle bli svært så urolig de neste dagene, noe jeg etter hvert skulle få merke etter at vi seilte ut fra byen den neste morgenen med kurs for Havana på Cuba. Men det har jeg beskrevet nærmere i boka om mitt maritime liv og virke.

At mine foreldre hadde tunge dager er ikke vanskelig og forstå.

I min bydel på Gomalandet og i samfunnet ellers bedret hverdagen seg stadig i 1950-årene. Dette var en 10-årsperiode etter krigens slutt. Rasjoneringene på det meste av det folk trengte til det daglige behovet var i ferd med å forsvinne. Oppbyggingen godt i gang etter krigens ødeleggelser og sporene etter den i ferd med å forsvinne. Det meste av barakkebebyggelsen i Gomagata og Storenggata og de fleste plassene på Gomalandet ble etter hvert erstattet med moderne 4-mannsboliger og andre bygg.

Slikt sett var den første tiden jeg arbeidet om bord preget av optimisme og tro på en bedre framtid.

Stor interesse også fra utflytta Gomalendinger.

Gomalandet fra 1960-tallet. Luftfoto fra et prospektkort.

Har nettopp avsluttet ett bokprosjekt der en fortelling fra vår egen bydel begynte for over 60 år siden. Noen av barakkene var enda i bruk og det var forbedringer på boligfronten og i vår levestandard ellers. Gjenbyggingen etter krigens herjinger var i full gang. Det var 4 år før bilsalget ble frigjort og de fleste av oss så framover mot en bedre tid. Vi hadde den gangen på mange måter en annen tilhørighet. Ikke minst sosialt hadde vi ett annet liv. Vi bodde tettere og vi tok en sundbåt eller buss hvis eller når vi skulle til ett annet «land». Ikke minst pratet vi sammen, lekte sammen og hadde på de fleste fronter mer kontakt oss imellom.

Etter at jeg vaks opp her på Gomalandet for en del år siden har det jo skjedd mye. Mange ting har blitt så helt forskjellig fra slik vi trodde det skulle bli. Mange ting har selvsagt også blitt mye bedre. Vi har en så helt annerledes levestandard i dag. Jeg går ofte turer i vår kjære bydel her i Kristiansund. Mange av husene i ruta jeg går forbi har blitt forbedret og oppjustert til dagens standard og krav og det ser forseggjort og fint ut. På min vei er det også stor biltrafikk men lite folk å se i gatene.

De fleste har det vel travelt og kjører. Er du heldig kan du kanskje treffe på noen få som går en tur eller som lufter hunden. Slik har det nå blitt. Men for min egen del så føler jeg at en viktig del av vårt sosiale nettverk er i ferd med å smuldre bort. En verdifull del av det å være menneske. Var det virkelig slik vi ønsket  det skulle bli engang for lenge siden?

I begynnelsen av mars måned i år lanseres en ny bok om historier fra lokalmiljøet på Gomalandet og fragmenter fra et 40-årig maritimt yrkesliv. For det meste i utenriks sjøfart. Vil prøve å gi et lite bilde som viser den enorme utviklingen og forandringen det har vært i samfunnet vårt. Fra en nøktern etterkrigstid til den velstanden som eksisterer i dag.

Vil komme tilbake med nærmere informasjon om den i neste uke.

Deler av mitt hjemmemiljø på Gomalandet i Kristiansund slik det etterhvert har utviklet seg til å bli.

Denne boka vil bli ferdigstilt i månedsskiftet februar/mars i år. I den vil jeg forsøke å beskrive utviklingen som  har foregått i vårt lokale miljø på Gomalandet på linje med samfunnet ellers. Skrevet ut i fra mine egne opplevelser og slik jeg har opplevd et omflakkende maritimt yrke.

Mesteparten av den norske og skandinaviske delen av besetningen ble  jaget i land i løpet av 1980- og 1990 årene, noe som jeg har skrevet om  under andre avsnitt i denne boka. Denne «prosessen» er kanskje ukjent for de fleste av de som vokser opp i dag. Det er bare blitt en del av historien, og en del av det som var mitt yrkesliv. Kjenner til mange som satt igjen med mye frustrasjon og bitterhet over måten det ble utført på, og det med god grunn. De siste årene som kaptein og ansvarlig om bord kunne jeg ha noe av de samme følelsene, en slags maktesløshet og resignasjon for et yrke jeg hadde følt en stolthet for i tidligere tider.

Fra å gå på «tå hev» gjennom mesteparten av tiden  i et skipssamfunn som var ganske så forandret fra de første årene av mitt maritime yrke da det var skandinaviske mannskaper,  kom jeg i midten av 1990-tallet til et etter forholdene trygt hjemmemiljø da jeg ble ansatt i ett fergerederi her på Nordmøre. Med alle  rettigheter og fordeler dette medførte. For å si det slik så var det som å være i to forskjellige verdener og i realiteten også i to vidt forskjellige yrker.

Det ser ut som det har vært en tradisjon dette med behandlingen som en hel yrkesstand har vært gjenstand for gjennom vekslende tider. Krigsseilerne etter krigen er bare blitt en liten del av dette bildet. Bakgrunnen for at dette kunne skje var at det på 1980-tallet ble opprettet et såkalt norsk skipsregister, NIS, som ga rederne mulighet til å seile under norsk flagg, men med utenlandsk besetning. Mange kalte denne muligheten for et slags skjult bekvemmelighetsflagg og det var vel slik det var ment også. Og da måtte det bare gå slik det gjorde. Sjøens menn og kvinner i utenriks sjøfart ble utkonkurrert og satt på land. For de få som ble igjen om bord ble det en helt annen hverdag som sikkert er vanskelig å forestille seg for de som hadde dette yrket fra et tidligere tidspunkt, da det for det meste var folk fra nordiske land om bord på norske skip som seilte på utenlandske havner.

Denne boka kan leses for historiens egen skyld, men den gir også forhåpentligvis litt kunnskap om vår egen nære fortid. Hva har vært bra og hva kunne ha vært grepet an på en annen måte? De raske framskrittene og endringene i verden i det tjuende århundret gjør at vi må forholde oss til den nære fortid i større grad enn tidligere og at vi er mer avhengig av vår omverden.

Folk reiser oftere enn de noen gang har gjort, og de reiser raskere. Nyhetene formidles over hele kloden i det øyeblikket det skjer. Kulturer og språk smelter sammen. Globaliseringstendensene har selvsagt også vært med å forme vår egen kjære by Kristiansund. På samme linje som de fleste vestlige land.

Kristiansund har siden tidlig  middelalder drevet handel og virksomhet på det internasjonale markedet, og har i stor grad vært avhengig av internasjonal økonomi. Det har gitt nedgangstider og oppgangstider. Oppgangstidene har gitt folk penger og framtidstro, mens nedgangstidene pessimisme, sosial nød og arbeidsledighet. De store svingningene i markedet er  vanskelig og hanskes med. Satsingen på næringslivet har også for Kristiansund sitt vedkommende vært sårbar enten det nå gjaldt fisk eller olje. Derfor har kriger og prisfall alltid satt dype spor den ene eller andre veien.

På bakgrunn av det jeg innledet dette kapittelet med, har samfunnet forandret seg svært så dramatisk i forhold til slik samfunnet var da jeg gikk inn i arbeidslivet som 15-åring i 1955. For det meste til det bedre kan en vel kanskje si. Tenker på den velstand som det har blitt på de fleste områder. Den har, enten vi liker å tenke på det eller ikke, utviklet et kaldere og mere kynisk samfunn, der medmennesket og empatien for hverandre dessverre ofte er skubbet tidside. Men unntakene finnes, og heldigvis for det.

 

 

Slik var aktiviteten på Storkaia i Kristiansund på midten av 1950-årene . En ny tid er i anmarsj.

Et lite inblikk fra miljøet ved havna i Kristiansund fra den tida jeg begyndte min karriere i utenriks sjøfart. Vi ser blandt annet et skip tilhørende Wilh. Wilhelmsen som laster klippfisk. Ellers er det mye liv og røre og mye aktivitet. Det er 2 busser utenfor Nordmøre Meieri sine lokaler og det er vel store muligheter for at det er melkespanner fra bøndene på distriktet som blir losset.

På den tiden, i midten av 1950-tallet, var det jeg gikk om bord på mitt første utenriksskip M/S»Tenneriffa», som den gangen lastet klippfisk på Innlandet. Jeg begyndte mitt arbeid om bord som byssegutt.

Bakkene nedover mot Strand Gård fortonet seg lang og vanskelig denne novemberdagen i året 1955. Ansikter og inntrykk passerte revy. Jeg sitter og tenker tilbake på denne opplevelsen som for alltid har brent seg fast. Jeg hadde fri fra klippfiskarbeidet på Milnbrygga, som den gangen var drevet og eid av firmaet «Rolfsen og Lossius». Mor var også merkelig stille denne spesielle dagen kunne jeg huske, men jeg tror hun forsto at jeg ville prøve å realisere en drøm om å få til et yrke og levebrød som kunne ha en annen framtid i denne viktige epoken av mitt liv.

Den gangen var det mange på min alder som hadde arbeid på de forskjellige bryggene og arbeidet med fisk og fiskeprodukter. Dette gjaldt både menn og kvinner. Det var enda nøysomt i en tidlig fase av etterkrigsperioden etter verdenskrigen. Knapt med penger og det meste av de nødvendigheter som er en selvfølge i dagens samfunn. Miljøet var også svært så forskjellig og kunne til tider være ganske røft. Hvis en unge ikke var lydig var fysisk avstraffelse ganske vanlig. I dag ville dette ha blitt oppfattet som barnemishandling og det med rette.

På vei nedover den bratte Strandabakkan hadde gutten fra Strand Gård med seg et skriv i handa etter å ha vært på «Hyrekontoret».  Dette kontoret var den gangen i et bygg på Kirkelandet. Jeg hadde vært der for å søke arbeid på et skip i utenriks sjøfart. Men for at statlige myndigheter skulle frita seg alt ansvar, måtte jeg ha underskrifter fra mine foreldre om at de ville godta denne beslutningen fra en knapt femten år gammel gutt.

Når jeg i ettertid tenker over hvor ung og uerfaren en ungdom på 15 år egentlig er, forstår jeg bedre hvorfor mine foreldre var slik i tvil om de ville godta beslutningen jeg hadde tatt den gangen for over 50 år siden. Men jeg var fast besluttet på at dette yrket ville jeg prøve noe de da godtok etter en stund. I dag er det barnearbeid. På 1950-tallet var utreise i denne aldersgruppen ganske vanlig. Det angikk mange av de som ville begynne med dette yrket også i mitt nærmiljø på Gomalandet.

Etter at den grunnleggende folkeskolen var unnagjort var det mange som fant veien til dette hyrekontoret jeg innledningsvis nevnte. Hvordan foreldrene ofte måtte ha hatt det følelsesmessig, kan en vel bare ane.

Fragmenter fra hvordan jeg opplevde min yrkeskarriere på den tiden og den sosiale utviklingen både på sjø og land framover mot den tiden vi lever i dag er forsøkt beskrevet i denne boka.

Ønsker alle som har vært interessert i bloggene og bøkene mine en riktig God Jul og ett Godt Nytt År!

Nå er den nye utgaven av Kystvegen ferdig redigert. Denne gangen er det Hammervold-Dalseth slektene som har blitt spesiellt prioritert. Har skrevet endel bakgrunnstoff med historier og tradisjoner fra Gudbrandsdalen og Rødven i Romsdalen hvor slektene kommer fra. Den har blitt mer kompakt og sammenfattet og er på 562sider. Prisen er den samme. Hvis noen er interessert i å skaffe den nye oppdaterte utgaven kan dere kontakte meg direkte. På mail eller telefon.

Rødven stavkirke. Antatt bygd rundt år 1300, men den eldste delen er fra 1100-tallet.

Åse Henningsdotter Hattrem var født på gården Nordistugu-Hattrem på Lesja den 5. mai 1769. Hennes foreldre var Henning Olson Hattrem, som var født i 1739 og døde i 1786. Hans kone het Anne Johannesdotter Brennjord og var født 1746 og døde i år 1800. Hun var fra gården Nordre Brennjord.

Etter datidens forhold skulle gården Nordistugu-Hattrem ha vært en plass med rimelig god velstand. Skiftet etter far og farfar til Henning Olson tydet på dette. Men etter at han overtok bruket så det ut som det var blitt vanskeligere med økonomien. I år 1782 ble gården solgt mot kår til selgeren. Henning Olson Hattrem var da blitt 43 år og det måtte mest sannsynlig ha vært spesielle årsaker til at gården ble solgt. Det kunne se ut som at det var helsa som hadde sviktet. Han døde 4 år senere bare 47 år gammel.

Etter at familiefaren kom bort ble familien sittende i trange kår. Åse som var eldst av 3 barn måtte da ut og prøve å skaffe seg et arbeid. Hun prøvde som mange andre ungdommer fra Lesja på den tiden å finne et utkomme i Romsdalen. Slik som historien vet å berette kom hun etter hvert til Rødven og fikk arbeid som tjenestejente der på gården Harvoll i år 1789-1790. I 1792 fikk hun en gutt med 9 år eldre Anders Olson Hammervoll som var født i år 1760. Hun kalte seg på det tidspunktet for Åse Henningsdotter Harvoll.

I 1795 fant vi Åse på gården Dalset i Rødven. Også der hadde hun arbeid som tjenestejente. Året etter, i 1796, giftet hun seg med ungkar Ingebrikt Knutson Dalset. De ble værende på denne plassen. Sønnen, som fikk navnet Ola Anderson Dalset flyttet til Molde i 1818 og fikk etter hvert familie der. Ingebrikt Knutson Dalset hadde også en sønn fra før. Historien vet å berette at de to guttene var like gamle, begge født i 1792 og at de ble gode venner.

Åse Henningsdotter Hattrem og Ingebrikt Knutson Dalset fikk etter hvert 6 barn. De ble besteforeldre til Ingebrikt Sivertson Dalset som flyttet til Steinsøysundet på Smøla i 1852 og etter hvert giftet seg med Karen Johnsdotter Steinsøysund, slik det framgår av den ferdig redigerte utgaven av slektsboka «Kystvegen».

Åse Henningsdotter døde på Dalset den 2. mai 1855 etter å ha vært syk i 1 ½ uke. Hun ble 86 år gammel. Det var en alder som bare få opplevde på den tiden. Hun levde i en vanskelig tid der mange sultet og det var både armod og forfall. Men hun levde så lenge at hun også opplevde at mange ting forandret seg til det bedre for etterkommerne. Hun fikk se barn og barnebarn vokse opp men så også andre sider av et langt liv. Først å miste en sønn på 4 år og senere ble hun vitne til at 2 sønner og 2 døtre måtte forlate barn og ektefeller.

Om personen Åse Henningsdotter er det lite som er kjent. Dattersønnen, Anders L. Dalset, som levde i samme tunet fra han var 6 år gammel var antagelig en av de nærmeste. Han skrev disse minneordene om henne:

«Mandag 14. mai 1855 samlet familie, venner og naboer seg til begravelse slik som skikk og bruk er. Været var pent og elven hørtes slik som den gangen Åse Henningsdotter hørte den første gangen hun kom til Dalset som fattig tjenestejente for snart 60 år siden. Nå er denne heltemodige kvinnen som var en sann mor for meg og for alle på Dalset borte. Hun fornærmet ingen og hadde meg bekjent ingen uvenn. Hun nøt alles udelte vennskap og oppmerksomhet. Hvilke lykke dette er i noen få menneskers lodd. Men det var som om himmelens velsignelse hvilte over henne i enhver retning. Ja velsignet være ditt minne og gi oss som enda vandrer i støvets land et vink når vi vil falle, en trøst i sorgen og et håp i dødens stund, et håp som ligner det du selv var besjelet med. Amen».

Deler av innlegget er tatt fra en artikkel skrevet av en av etterkommerne fra Dalset. Et lite innblikk i en verden som vi bare kan ane ut fra kilder og historier. Men som vi også på en måte er en del av.

                                                Steinsøysundet på Smøla ca. 1930. Derfra kommer endel av min morslekt. I følge dette bildet var det  sparsomt med vegetasjon den gangen.  

Min oldemor Grethe Augusta Hammervold var fra Valan i Stensøysundet på Smøla. Foreldrene hennes var Ingebrigt Ingebrigtson Hammervold. Født 1819 og fra Rødven i Veøy Prestegjeld. Karen Johnsdotter Stensøsund var født 1834 og fra Bud.  I 1876 ble Grethe Augusta Hammervold gift med Iver Bårdson Strand fra Vågen i Kristiansund. Han var skipper og eier av jakter og galeaser som gikk i den såkalte slofarten på Lofoten og Finnmarken på den tiden. Det vil si de fraktet saltfisk som ble brukt til tilbereding av klippfisk. Grethe Augusta var den eldste av 4 søsken og født 12. september 1850.

Lengre inn i fortida kom hennes mor, Karen Johnsdotter Steisøysund, sammen med foreldrene til Smøla i 1840. Hun var da 6 år gammel. De kom i fra gården Mittet i Rødven. Karen skulle få mange etterkommere da hun ble gift 2 ganger. 14 i tallet. Hun drev landhandleri sammen med ektemennene fra der hun bodde i Valan i Steinsøysundet. Første ektemannen Ingebrigt Ingebrigtson Hammervold døde tidlig bare 37 år gammel. Med han fikk de 4 barn. Min oldemor Grethe Augusta Hammervold og 3 brødre. Andre ektemannen, som også kom fra Rødven, var søstersønnen til første ektemannen. Hans navn var Ingebrigt Sivertson Dalseth. Født 1836. De ble gift i 1860 og fikk 10 barn sammen.

Hvis vi går enda litt lengre inn i fortida så finner vi Åse Henningsdotter Hattrem født på gården Nordistugu på Hattrem i Lesja 5.mai 1769. Hennes foreldre var Henning Olson Hattrem. Født 1739. Død 1786. Gift med Anne Johannesdotter. Født 1746. Død 1800. Fra Nordre Brennjord.

De ble sittende i trange kår etter at faren Henning Olsen døde tidlig, bare 47 år gammel. Da måtte Åse som var eldst ut og tjene tidlig. Hun kom etter hvert til Rødven i Veøy Prestegjeld i Romsdalen og ble ansatt som tjenestejente der på gården Harvoll 1789-1790. Med den lave status hun hadde som tjenestejente på den tiden hun levde er det lett å tenke seg at hun kunne bli utnyttet på forskjellig vis. Hvordan det nå enn var fikk hun i 1792 et barn som ble hetende Ole Andersen Hammervoll. Født 1792 og døde 1839. Faren het Anders Olson Hammervoll og var født i 1760 på gården Harvoll.

I 1795 arbeidet Åse på gården Dalset som tjenestejente. Der ble hun i 1796 gift med ungkar Ingebrikt Knutson Dalset. Åse ble værende der på gården Dalset livet ut. Sønnen Ole Andersen som da byttet etternavnet til Dalset flyttet til Molde i 1818. Stefaren var søskenbarn med han som var faren, så det var fortsatt nære bånd vil jeg tro. Åse Henningsdotter Dalset fikk 6 barn med sin ektemann. Han hadde også et barn fra før og etter legenden skulle de to guttene ha vært gode kammerater.

Deres barn nr. 6 var en gutt som fikk navnet Sivert Ingebriktson Dalset. Født 1809 og døde 1860. Han ble i 1839 gift med Eli Ingebriktsdotter Hammervold født 1813 og død 1900. De fikk 9 barn sammen. Deres barn nr. 2 ble hetende Ingebrigt Sivertson Dalset. Han var født 1836 og døde 1930. I 1852 reiste han til sin morbror på Smøla, Ingebrigt Ingebrigtson Hammervoll som da hadde starta landhandel i Steinsøysundet og bygsla et gardsbruk der som hadde navnet Sundet. Morfaren døde 3 år senere og da ble Ingebrigt Sivertson Dalset  gift med enka Karen Johnsotter Steinsøysund.

Dette blir nærmere omtalt i min oppdaterte utgave av Kystvegen.

Min mor Gudlaug Konstanse Christoffersen var født 22. februar 1906. Hennes mor Inga Karoline Strand var datter av Grethe Augusta Hammervold. Jeg husker henne først og fremst som en omsorgsperson. Hun var utdannet i musikkens verden ved konservatoriet i Oslo men på grunn av dreiningene gjennom livet måtte hun avbryte dem. Nedgangstidene etter første verdenskrig forandret tilværelsen for mange.