Tores skriveblogg og bøker.

Utsikt fra Stokke mot Løbersli. Over Kornstadfjorden til høyre ligger blant annet gårdene Afset og Skarset på Averøya. Som det kommer fram av bildet er det korte avstander i distanse, men været kunne ofte legge begrensninger for roturene over til den andre siden.

Presteskapet som var en stor del av embetsverket på 1700 og 1800 tallet, hadde en voldsom makt over den vanlige mann og kvinne, eller allmuen som det var hetende den gangen. Ikke bare religionsmessig men også når det gjaldt folks økonomi. Hvis det ble vanskeligheter med å betale tiende eller andre forpliktelser, lånte embetsverket med prestene i spissen gjerne ut midler slik at dette ble betalt i tide, men ofte mot skyhøye renter. I mange tilfeller klarte ikke de hardt pressede menneskene å betale tilbake på de harde betingelsene dette var for dem.. De måtte i mange tilfeller selge og eierne ble leietagere på egen gård.. Flere av prestene ble på denne måten svært så velstående og eiere av store jordarealer.

Slik var også forholdene da Knut Torsteinsen Afset, som var min tippoldefar, giftet seg i 1811 med datter av Hans Knutsen Løbersli og Ane Olsdotter. Navnet på den han giftet seg med var Ellen Hansdotter Løbersli og de fikk bygslet et bruk, som var nr.1 på Løbersli. Han gjorde derved Storlending av seg. Gården var den gangen eid av presten Hans Grøn Bull som han da betalte bygselavgift til.

At de var relatert til sjø og fiske, som var en del av det å ha et småbruk her på Nordmøre, vitner denne hendelsen det her ble fortalt om. Ca. 14 dager før jul i 1812 blåste det opp til en overhendig storm fra SO der inne, det som på Storlandet ble betegnet som landvind. Dette kan være en svært farlig vindretning for de forholdsvis små fartøyene de hadde der inne i fjordarmene. For denne vinden kom ofte i voldsomme kast nedover fjellsidene og kunne forårsake store ødeleggelser. Johannes Knutson Røvik, Tørris Knutson Røvik og Ole Knutson Stokke ble overasket av dette været og de kullseilte med båten sin under svært så dramatiske forhold. Båten var lastet med fisk etter en vellykket tur.

Takket være innsatsen fra Grønsetkarene Anders Fredrikson, Jostein Olson, Jacob Johnson og min tippoldefar Knut Torsteinson fikk de berget dem og som sagnet sier; med fare for sitt eget liv.

Knut Torsteinson og Ellen Hansdotter Løbersli fikk etter hvert 4 barn. Barn nr. 2, som ble født i selve grunnlovsåret 1814, ble en gutt som fikk navnet Torstein Knutson og som ble min oldefar. Foreldrene hans døde forholdsvis tidlig. Knut Torsteinson som opprinnelig var fra gården Afset på Averøya, døde i 1821. Han ble bare 35 år. Ellen Hansdotter Løbersli døde i 1835. Hun oppnådde å bli 54 år. Enka hadde bruket på bygsel til hun døde i 1835. Da overtok eldste sønnen Hans Knutson Løbersli driften.

Torstein Knutsen ble noe senere gift med datteren av eieren til bruk nr. 10 i Grønsettrøa. Det hadde navnet Øvertrøa. Datterens navn var Ane Kristine Høgset. Foreldrene Lars Gundersen Høgset og Marit Knutsdotter Grønset. Vil komme nærmere tilbake til denne plassen på et litt senere tidspunkt.

Hvordan var så tilgangen til mat ellers på denne tiden, i slutten på 1700-tallet og begynnelsen på det neste århundret? Grunnet store luftforurensninger av blant annet vulkanutbrudd, var det ustabile klimatiske forhold som også rammet dette landet, med kuldeperioder og breer som var voksende. Dette forårsaket periodevise nødsår og sult blant befolkningen. Dette sammenfalt i tillegg med blokader langs vår kyststripe grunnet Napoleons krigen i begynnelsen av 1800-tallet.

Markedet ved Veblungsnes fra midten på 1700-tallet Etter et maleri av  Franz Filip von Langen.

Da den strabasiøse reisen til Ole Olsson Grøna  endte opp ved Devold Gård ved Veblungsnes i Romsdalen på slutten av september 1791, var det sikkert et yrende liv der. For å få et lite begrep om hvor viktig dette markedet må ha vært, er det funnet kilder der vi får et lite begrep om størrelsen av det.

Det var ankommet 14 jekter eller større fartøyer noe tidligere samme måneden. Derav 4 fra Trondheim. 4 fra Kristiansund,. 3 fra Molde og 3 fra Sunnmøre. I tillegg var det meldt ytterligere 3 fra Trondheim som enda ikke var ankommet.

83 såkalte åttringer var der. Litt enkelt forklart er det en robåt med muligheter for seil og med åtte årer, eller 4 par om du vil. Vanligvis hadde den også 4 rom til fisk etc. På dette markedet var det vanlig at disse båtene i tillegg ble hvelvet og brukt til boligformål den tiden de var der med sine varer. 25 av åttringene kom fra Agerøen eller Gossen. 26 fra Bud, 21 fra Sunnmøre og 11 fra Nordmøre.  Muligens var det kjentfolk der fra Averøya og Storlandet også? Det er ikke godt å si.

Det var også 218 mindre robåter der som de første dagene transporterte mennesker og varer til dette markedet.

På hestemarkedet som begynte torsdagen før selve markedet, var det 98 opplendinger.

Det var 32 kjøpmenn der. 14 av dem var fra Trondheim, 6 fra Kristiansund, 8 fra Molde og 4 var fra Sunnmøre.

Det var opprettet hele 49 ølstuer i følge denne kilden.

Dessverre var det ingen opptegnelser over antallet av mennesker som måtte ha vært tilstede, men i henhold til disse opplysningene kunne det fort ha vært noen tusener. Fra skrifts amtsmannen i Trondheim kom det også fram at det til enhver tid på dette markedet var opplendinger som hadde med seg mange hester. Så opphavet mitt fra Gården Grøna i Lom var nok ikke helt aleine med byttingen av sine kornsekker med fiskeprodukter eller andre varer fra kystfolket i vest.

Folk vestfra som kom dit med sine båter, overnattet gjerne om bord, noe som for oss som lever i dag fortoner seg å ha vært under svært så kummerlige forhold. Men mange var nok ikke bedre vant på den tiden. Verre var det for fotfolket, for de overnattet der det var mulig, slik som naust og uthus og i de små hyttene som var oppsatt der handelen pågikk.

Det er vel nokså tenkelig at Ole Olsson fra Lom også prøvde å finne en slik overnattingsplass. Eller muligens kjente han folk der som ga ham hvileplass for en rimelig skjerv.

I følge kildene «foregikk ”Omsætningen væsentlig som tuskhandel, fra sjøbøndenes side med allslags  fiskevarer og oplandsbønderne med jernvarer, tjære, næver, fiskegarnskavler og landbruksredskaper».

Bøndene fra de indre fjellbygder omsatte hester, levende kveg, talg, ost og smør.

Det sier seg selv at med denne sammenstimlinga av folk av ulike slag, måtte det bli foretatt mange tvilsomme handlinger som ble skjult av høstmørket. Men slik jeg har tydet det kildematerialet som er tilgjengelig, var konklusjonen at: ”Folkets moralske holdninger var sterkere, end man skulde have troet”.

”Der var boder, hvor man kunde faa lidt mad og forfriskning og der var brændevin at faa i rigelig Maal og det blev benyttet. Der var et Par Dansesaler, fæle Rum, lave og stinkende og saa lortete og skidne, at man maate se sig vel for naar man traadte ind”.

Regner med at min tipp-tippoldefar fikk byttet til seg de varene han hadde håpet på og etter hvert fikk tatt fatt på den lange hjemveien tilbake til sin hjemplass på slektsgården Grøna i Lom Kommune.

I følge kildene var Veblungsnes gjennom hele 1700-tallet et knutepunkt både for bytting av varer slik som det er nevnt i dette skrivet og til reisen videre for de som hadde slike hensikter, enten det nå var destinasjoner på Mørekysten eller andre plasser.

Utover på 1700-tallet skiftet dette markedet mellom Devold Gård og Veblungsnes flere ganger. Elven Rauma førte etterhvert mye sand og slam til utløpet der dette markedet var, slik at at det ble for grundt for båtene å komme seg fram til Devold Gård. I tillegg ble det bygd bruer som gjorde tilgjengeligheten til Veblungsnes lettere for folket fra øst. Etter mye fram og tilbake ble det i 1820 ved kongelig resolusjon bestemt at markedet skulle flyttes til Veblungsnes for godt. Veiene ble også etter hvert utbedret og utviklingen gikk sin gang. Vi vil følge våre forfedre videre oppover mot vår egen tid gjennom boken «Femtegenerasjonen».

Naust med båt. Selve symbolet på kystkulturen.

Vi vil følge  min tipp-tippoldefar Torstein Knutsen Afset som levde i siste halvdel av 1700-tallet, litt videre på hans ferd her på Nordmøre. Han ble etter hvert bruker av Nord-Afset eller Bertel-gården som den senere ble kalt. Da det i 1736 ble obligatorisk konfirmasjon og grunnutdannende skolegang for alle barn etter 1739, må vi kunne anta at han var inne på litt lesing og skriving.

Men med den grunnleggende pietistiske holdningen som rådet er det også grunn til å anta at hovedhensikten med skolegangen for barna den gangen var å lære dem katekismen. Slik at de forsto de mest nødtørftige elementære lesekunster for å komme gjennom denne boken med de forklaringene som fulgte med.

Dette med «kirketukt» var også svært aktuelt på 1700-tallet. Folk måtte møte opp på søndagene og ellers når det var gudstjenester og andre høytideligheter. Hvis de unnlot dette kunne det bli til dels store bøter for de involverte som hadde lite å rutte med fra før. Men i forhold til Storlendingene som bodde på andre siden av denne Kornstadfjorden og som også på den tiden soknet til Kvernes Kirke, hadde de allikevel den store fordelen at de var «landfast».

Storlendingene måtte forsere Kvernesfjorden uansett vær når det var kirketid med alt dette innebar av utfordringer. Ikke alltid uten tragiske utfall, noe historien vet å berette om.

Som tradisjonene var foregikk begynnelsen av arbeidslivet ved at barna fulgte med de voksne i de forskjellige fasene av arbeidet. Dette var en del av hverdagen både i byene og ikke minst på landsbygda. Såkalt «barnearbeid» var helt vanlig på den tiden. Min tipp-tippoldefar var sikkert ikke gammel han heller før han måtte ta sin del av gårdsarbeidet, slik som såing og setting i jorda,  luking, slå graset og til dels bære høyet inn. Også dyrehold og ellers alt som måtte høre med til driften av et småbruk.

Torstein Knutsen giftet seg 1783 med Alet Jakobsdotter Afset, født 1761. Han fikk skjøte på gården Afset i 1781. Folketellingen av 1801 viste at på denne gården Afset, som mitt tidligere opphav da eide, var det en dreng på 20 år og en tjenestejente på 30. Med andre ord omtrent slik det fungerte på de fleste mindre småbruk på den tiden.

Torstein og Alet fikk etter hvert 9 barn. Barn nr. 2, som var født i 1786, var en gutt som fikk navnet Knut Torsteinson, og som ble min tippoldefar. Han giftet seg i 1811 med Ellen Hansdotter Løbersli og de bygslet et bruk på Løbersli på Storlandet.

Dette med store barnekull var ganske vanlig helt opp til vår egen tid. Barnedødeligheten var stor mye grunnet de hygieniske forholdene, og sykdommer og epidemier av forskjellige arter med tragiske utfall forekom dessverre alt for ofte.

Men hvordan var Torsteins Knutsons vanlige hverdag egentlig? Det beror selvsagt på hvilken årstid det her er snakk om. Ganske så sikkert hadde dette bruket naust, eller sjøhus om du vil. Det var vanlig her ved kysten. Tenkelig er det også at han hadde en færing med fiskeredskaper der inne på dette naustet. En færing er kort fortalt  betegnelsen på en åpen trebåt på ca. 5 meter og som er spiss i begge ender. Den har vanligvis 2 par årer og hendig til forskjellige aktiviteter på sjøen..

Tidvis var det mye fisk så å si rett utenfor stuedøra til disse gårdene. Kornstadfjorden var enda i min oppvekst blant annet kjent for sine gode storseiplasser og tilgang til annet fiske. Sild og makrell var det også tidvis. Så kanskje var Torstein Knutson opptatt med slike aktiviteter akkurat da. Men det var sikkert nok av aktiviteter ellers også å fylle en hverdag med. Han var sikkert vant med tungt kroppsarbeid fra tidlig barndom av og taklet nok det meste uansett hva det nå måtte ha vært av arbeid han utførte.

Torstein Knutson Afset døde i 1836, 75 år gammel. Hans hustru Alet Jacobsdotter Afset 10 år tidligere. Hun ble 65 år.

Periodevis i den tiden de levde på 1700 og 1800-tallet var det uår for avlingene og store utfordringer. I boken jeg nå arbeider med, «Femtegenerasjonen», vil jeg gå nærmere inn på hvilke betingelser de hadde for å overleve, med de store barnekullene og de mulighetene de rådde over.

Dette kartet har tall av forskjellige farver. Tallene med rød skrift viser forskjellige plasser på Averøya. Der tallet 18 er, ligger omtrent de gårdene som er omhandlet i dette skrivet, Skarset og Afset. Skarset lengst mot øst.  Der tallene med blå skrift er, ligger Gjemnes Kommune.  Mellom Averøy og Gjemnes ligger Kornstad- eller Kvernesfjorden. Kartet viser at det var kort vei over denne fjorden og det har vært nære forbindelser og band mellom folk som har levd på begge sider ved denne fjorden opp gjennom tidene

Omtrent i samme tidsepoke på 1700-tallet som Ole Olsson Grøna levde sitt liv på slektsgården Grøna i Nord-Gudbrandsdalen, kom en gutt som fikk navnet Torstein Knutson til verden på Averøya her på Nordmøre.

Foreldrene til denne gutten var Knut Anderson Skarset og Marit Torsteinsdotter Ekren fra Røvik på Storlandet. Torstein Knutson var den sist fødte av en barneflokk på fem og født i 1760. Videre ble han i 1783 gift med Alet Jakobsdotter Afset. De overtok med tid og stunder hjemgården til Alet Jakobsdotter der på Afset. Torstein Knutson tok da stedsnavnet der som sitt etternavn.

Knud Andersson hadde opprinnelig Grønset som sitt etternavn og kom fra slektsgården Bortistua på Storlandet og derved fra bygda med det samme navnet. Han var født ca. 1715.  I 1739 ble han ny bruker på Skarset gård. Grunnen til dette var at han skulle gifte seg med datteren til den forrige brukeren der. Hennes navn var Anne Olsdotter Skarset.

Knud Andersson og Anne Olsdotter fikk 3 barn sammen. Hun døde tidlig, allerede i 1749, og ble bare 27 år gammel. Slik det kunne se ut etter skiftet var hun etter forholdene ganske velstående. 1 hest, 4 sauer, 3 geiter, 4 sildegarn, 1sølvbelte, 2 sølvskeier og 1 kopperkjel. Det var også nevnt jordegods til 21 riksdaler i gården Skarset og 9 riksdaler i gården Stokke på Storlandet.

Knut Andersson som nå hadde tatt stedsnavnet Skarset til sitt etternavn, giftet seg pånytt i 1750 med Marit Torsteinsdotter Ekren fra Røvik på Storlandet.. Som nevnt innledningsvis var deres barn nr. 5 en gutt som fikk navnet Torstein Knutson, født 1760 og etter hvert tok etternavnet Afset. Han var følgelig også en av mine tipp-tippoldeforeldre.

Gården Skarset på Averøya, som Torsteins foreldre på daværende tidspunkt var brukere på, har fått navnet sitt fra fjellryggen som flater seg ut bak gården og åpner seg i et grundt skar. En skogvoksen haug med marker strekker seg fra Mek, både på oversiden og nedenfor gården. Både Afset og Skarset ligger vakkert til mot Kornstadfjorden og mot Storlandet som ligger på den andre siden av denne fjorden. Det er tegn som tyder på at begge disse gårdene på Averøya har eksistert langt tilbake i tiden.

Selv om både Ole Olsson Grøna og Torstein Knutson Afset levde omtrent i den samme tidsepoken og under de samme livsforhold, var det store forskjeller på betingelsene for å overleve.

Både Skarset og Afset var kystgårder og de hadde muligheter mitt opphav fra Grøna i Nord-Gudbrandsdalen ikke hadde. Det var rikdommen ved å høste av havet, og som var en del av denne kystkulturen. På grunn av dette hadde de følgelig muligheter for å livberge seg hvis det ble prekært med å mette alle i en storfamilie bare av gårdsdriften. De kunne også få mat og inntekter både av fjord og havfiske.

Etter forholdene var gården Skarset den gangen av en brukbar størrelse. Den hadde 1 hest, 7 kyr, 6 ungdyr og kalver. Den hadde også 8 sauer og 7 geiter. Den avlet ellers 14 tønner med havre. Høyavlinga var på 20 lass og gården måtte i tørre år kjøpe til noe for.

Hvor viktig markedet ved Veblungsnes i Romsdal var for folkene som bodde rundt Kornstadfjorden her på Nordmøre er ikke godt å si, men det var etter forholdene en lang vei for dem. Enten måtte de rundt Hustadvika eller de kunne dra båten gjennom eidet mellom Eidsøra og Eidsvåg. Men noen gjorde nok dette også slik som historien vet å kunne berette, og som jeg vil prøve å belyse nærmere gjennom den nye boken som nå er under utarbeidelse

Parti fra fjellovergangen mellom Lom-Vågåtraktene mot Romsdalen.

Da det fiktive møtet med Ole Olsson Grøna fant sted ved Lesjaverk i min tidligere beretning, hadde min tipp-tippoldefar som levde for et par hundre siden, på midten av 1700-tallet, allerede hatt en forholdsvis lang og etter forholdene strabasiøs reise bak seg.

Fra vår felles Slektsgård Grøna  i Lom Kommune hadde han gått tråkket, eller Tjodveien som den ble kalt den gangen på 1700-tallet, til Bakke som lå et stykke vest for Grøna. Betegnelsen Tjodvei viste at det var en vei som løp gjennom bygda fra ende til annen. Derfra hadde han muligens fulgt tråkkene over fjellet forbi Aursjøen til Lordalen ved Nysætra eller Storsætra. Da han kom dit hadde han hatt to muligheter på sin videre ferd mot Veblungsnes.

Den ene av dem var å svinge nedover dalen til Hoset i Lesja, for deretter å fortsette nordvest over hoveddalføret mot Romsdalen. Eller han kunne ha vandret nordover fra Nysætra, like vest for fjelltoppen Digervarden og over til Grøndalen til folk i Mølmen i Lesjaskogen. Men dette var en farligere vei da tråkket gikk opp i 15-1600 meters høyde, og skulle det bli dårlig vær der kunne fort situasjonen ha blitt truende grunnet små muligheter til å finne ly. Vi får tro at han brukte den første muligheten siden dette var så vidt tidlig på høsten, i september måned.

Man det var også en tredje mulighet han kunne ha fulgt og som sikkert hadde vært mer aktuelt noe senere på høsten da det vanligvis var mer ustabilt vær. Det var Tannseterveien. Den lå en mils vei lengre vest i Skjåk Kommune og var sikrere på flere måter. Først og fremst grunnet flere steinbuer til å søke ly i  hvis uværet skulle slå til.

Men på sin ferd videre mot Devold Gård i Romsdalen hadde mitt opphav fra tidligere tider enda mange utfordringer igjen. Veien nedover Romsdalen var den gangen både kronglete og smal. Så av og til måtte Ole ta av kløven på hesten for å komme seg fram mellom de høye kampesteinene i dalbunnen. I storura på nedsiden av Skiri kan en enda finne en svær heller ved restene av Gammelveien som på folkemunne ble kalt «Fantehotellet». Det var en rasteplass som ofte ble benyttet i tidligere tider.

Det finnes også navn som tyder på strabasiøse turer, slik som «Bjørnekleiva», der de måtte opp til Brudegårdene for å komme gjennom. Mellom Monge og Skiri, og helt opp til Flatmark i Romsdalen, er dalbunnen fylt med fjellstykker større enn bolighus. Å få til en så noenlunde farbar vei med de hjelpemidlene de da hadde, maktet de ikke. I den omtalte Bjørnekleiva, helt opp mot grensa til Lesja og Oppland Fylke, var det selve grunnfjellet som stengte. Derfor måtte de lengre opp i fjellsiden for at det skulle være farbart.

Videre nedover dalen lå veien ofte nær de steile fjellene. Særlig oppunder foten ved Romsdalshorn pressa elva veien opp til fjellsida, slik at snø og is kunne falle ned på veien og stenge den. Dette var til stor skremsel for folk som reiste der.

Elva ble ikke temmet før i de senere år. I tidligere tider måtte de ro over den for å komme fram til Veblungsnes, som fra gammelt av var innfallsporten til denne handelen som foregikk mellom øst og vest. Men omkring 1820 kom det bro over den, noe som gjorde at transporten ble noe lettere. Broen ble kalt Grøtørbroa.

Dette var hverdagen til ferdselsmannen som kom med sin kløvhest fra Gården Grøna i Lom kommune den gangen for å bytte til seg varer på markedet ved Devold Gård ovenfor Veblungsnes i Romsdalen i midten av 1770-årene. Han hadde på denne turen hatt en til dels farefull reise bak seg. Boken jeg arbeider med vil forhåpentligvis gi et enda bedre og mere utførlig bilde av denne reisen og forholdene slik de var på dette årlige markedet som foregikk ved Veblungsnes i Romsdalen for ett par hundrede år siden.

Bilde av Devold Gård i Romsdalen slik den tar seg ut i dag.

Mannen hadde en kløvhest med seg som han leide nedover veien som førte mot Åndalsnes. Han så ut til å være rundt 40 år gammel, forholdsvis liten av vekst men kraftig og iført klær som hørte en annen tid til. Vadmel jakke, knebukse, strikkastrømper og hjemmelagede sko.

Et skilt viste at vi var ved Lesjaverk på vår biltur oppover fra fergetillegget ved Åfarnes mot Dombås.  Litt forundret stoppet jeg bilen i veikanten for å hilse og snakke med denne mannen som skilte seg så vesentlig  ut fra vår tid både med klesdrakt og reisefølge. Over ryggen på denne kløvhesten var det festet to sekker, en på hver side og de så ut til å være ganske tunge av vekt.

«Fordi jeg er en del av din 200 år gamle fortid har vi hilst på hverandre før», begynte han sin samtale, og fortsatte: «mitt navn er Ole Olsson fra slektsgården Grøna i Lom kommune og er nå på vei til et marked ved Devold Gård i Romsdalen». Så spurte han meg om jeg viste noe om det årlige markedet som hadde vært på Devoldgården, noe jeg bekreftet etter både å ha lest og skrevet endel om det i mine tidligere slektsbøker. Han fortalte at i de to sekkene han hadde med seg var det rugmel, som han skulle ha som byttemiddel mot andre varer på dette markedet. «For der møttes øst og vest til handel», sa han, «og dette har foregått gjennom mange generasjoner bakover i tid».

«Vestlendingene og møringene hadde fiskeprodukter med seg, og fra bygdene på andre siden av fjellet redskaper og naturprodukter, de fra Lom og Sjåk for det meste kornprodukter. Opplandsbøndene hadde også med seg jernvarer, tjære, never, fiskegarns skavler og landbruksredskaper. Fra andre gårder var det meieriprodukter av forskjellige slag»

«Folk vestfra kom reisende med båter, forskjellige former for ro- og seilbåter, og de overnattet gjerne om bord, noe som for dere som lever i dag fortoner seg som under svært kummerlige forhold. Men folk var ikke bedre vant på den tiden. Verre var det for fotfolket, for de måtte jo overnatte der det er mulig, i naust og i uthus og i de små hyttene som var oppsatt der handelen pågikk».

«Det er nok vanskelig å forklare din generasjon dette med varestrømmen som hadde slik en stor betydning i den tiden jeg representerte». Han kikket granskende på meg og fortsatte «Du som kjører der rundt i din komfortable bil og har det varmt og godt og har høy velstand, tenker du noen gang over hvorfor du har det slik? Tenker du noen gang over at også du har et stort ansvar ovenfor vår etterslekt. Om det å sette dem inn i  tidligere kultur og historie og at det på en måte er, og har vært, en arv vi må ta vare på fordi det er en del av oss selv»?

«Du vet, folk måtte klare seg med de muligheter de hadde til rådighet, og da var det byttemidler av forskjellige former for naturprodukter som var det de hadde. Derfor var dette markedet i Romsdal så viktig gjennom mange 100 år».

Jeg svarte han på denne måten: «Gjennom denne boken som jeg nå har påbegynt vil jeg forsøke å formidle ditt budskap videre til de som måtte være interessert. Jeg vil etter hvert begynne med fjellovergangene og de gamle tråkkene fra Lom og Sjåk over til Romsdalen og ta opp forskjellige aspekter av utviklingen opp gjennom tidene».  Så vil jeg også forsøke å ta opp situasjonen til de av mine forfedre  som levde her ute ved kysten som jeg bor, på samme måten, de som du brukte å møte der inne ved Veblungsnes i Romsdalen».

Bildet av den fiktive personen ble borte for denne gangen og du står tilbake med dine inntrykk og dine tanker. Har vi egentlig tross vår velstand og vår overflod av gods og gull blitt en bedre og lykkeligere verden?

Da bok nr. 3 i denne triologien, «Slektsarven», ble ferdig til Jul i 2013, skulle etter planen dette prosjektet ha vært fullført. At denne reisen gjennom vår slektshistorie på en måte så langt ha vært i mål. Men jeg følte at det enda manglet noe. En slags rød tråd eller link om du vil. Noe som kunne knytte denne kulturhistoriske reisen enda nærmere sammen. Derfor denne foreløpige arbeidstittelen «Femtegenerasjonen» som er ment å være en slags sammenheng mellom tidligere tider slik de ble levd, til dagens samfunn slik det fortoner seg for vår generasjon.

Da dette på en måte berører de fleste av oss på forskjellig vis, hadde jeg tenkt og prøve å få til en mer aktiv blogg. Slik at hvis noen har innspill og synspunkter som berører slike sammenhenger, og som også kan være av interesse for dette nye bokprosjektet, at de legges fram i denne bloggen. En slags «mini wikipedia» om du vil. Det ville jeg i så fall ha satt stor pris på.

Innleggene mine vil komme etter hvert som boken utvikler seg framover. Ideer og planer er der og det skulle være nok av stoff og ta av.

Slektsgården Grøna i Nord-Gudbrandsdalen. Etter maleri av Tore Grønseth

Ola Olsson Grøna var født på slektsgården Grøna i Lom kommune i 1740. Denne kommunen ligger i Nord-Gudbrandsdalen og bruket er ett av de eldste i dette området. Spor tyder på at det kunne ha vært aktiviteter på denne gården før «Svartedauen», altså før 1349. Mange bruk ble lagt øde i den tiden grunnet den grusomme pestepidemien som utryddet mellom 175000 og 200000 mennesker. Dette av en befolkning på ca. 350000.

Min tipp-tippoldefar var eldst av en søskenflokk på 6 og fikk derfor arveretten til det relativt store bruket. Bortsett fra at han må ha vært en av mine forfedre kjenner jeg svært lite til hvordan han levde, og om han hadde noe utdannelse osv. I og med at konfirmasjonen ble innført i landet i 1736, må vi gå ut i fra at han kjente til ritualene rundt den og at skolereformen som ble innført i 1739 gjorde at han kunne ha fått noe utdannelse der også. Loven sa i alle fall at alle barn over 7 år skulle ha 5 års obligatorisk skolegang og at lesing og kristendomskunnskap var påkrevd etter at denne loven ble innført. Undervisningen kunne vel være så ymse, men de fleste lærte muligens å lese og skrive til husbruk. Lesekunsten skapte marked for salmebøker og religiøse skrifter, blant annet postiller. Dette var bøker med prekensamlinger, gjerne en for hver søndag.

Fem generasjoner senere, eller 200 år om du vil, kom jeg til verden, i 1940. 2. verdenskrig var et faktum med all dens gru og uhygge som fulgte med den. Hvordan min barndom og oppvekst på Gomalandet i Kristiansund ble, er skildret i bind nr. 3 av mine bokutgivelser. «Slektsarven», som ble utgitt straks før Jul i 2013.

Ola Olsson Grøna hadde nok en helt annen oppvekst og bakgrunn enn slik min tid ble opplevd. Hans tenke- og væremåte var sikkert også helt annerledes. Dette av mange grunner, kanskje først og fremst generasjonens nære kontakt med naturen. Et samfunn var den gangen preget av det samme som i dag, av tankegang og livsførsel. Den gangen var det ikke elektrisk lys. Selvsagt da heller ikke telefon, radio eller fjernsyn. Ei heller kjøleskap eller fryser. Ikke biler eller fly. Det var lange og harde arbeidsdager der alt foregikk med handmakt, både for voksne og barn. Jeg tror at skal en prøve å forstå dette må en trenge gjennom den barrieren av endrede forestillinger som nye oppfinnelser og ressurser har skapt.

Ole Olsson Grøna hadde en konflikt gående på 1750-1760 tallet om en skogteig i Vårdalen Statsallmenning i Lom kommune. Denne pågikk over en lengre tid og kostet han mye tid og krefter. For å forsøke å få til en løsning på denne konflikten bestemte han seg for å reise til København for å prøve å få en løsning ved hjelp av audiens hos Kongen.  Han gikk til fots og etter sagnet tok turen fem måneder. Det måtte ha vært en helt annen tidsregning da enn vi har i dag. Historien forteller også at han faktisk fikk medhold av kongen, og at han vant denne saken.

Jeg vil i de etterfølgende innleggene forsøke å framlegge noen av de store forskjellene det har blitt i vår kultur, mye grunnet den velstand som råder blant oss i dagens samfunn.

Men hva har vi egentlig fått og hva har vi mistet?

Skitur på Gomalandet i begynnelsen av 1950-årene. Slik var det engang. Synnøve med søsken, far og bestefar utenfor melkeutsalget til min svigerfar som var i kjelleren på Freiveien 95.

Vil på denne måten takke alle som har vist interesse for dette bokprosjektet fram til sluttføringen for noen uker siden. Den har vært over all forventning og til stor inspirasjon. Takk også til alle som har anskaffet boka og for de gode tilbakemeldingene.

Ønsker dere alle En God Jul og Ett Godt Nytt År.

«Slektsarven» er en fragmentert reise slik jeg har opplevd den, gjennom barndom og oppvekst på Gomalandet og fram mot den tiden vi har i dag.

Har beskrevet hendelser som har berørt oss i større eller mindre grad. En av dem var den dramatiske natta da tranbrygga til Ulrik Olsen A/S brant ned til grunnen i 1954.

Barakketiden og utbyggingen i etterkrigstiden er blitt omtalt, sammen med opplevde hendelser. Andre har hatt opplevelser fra andre parter av bydelen Gomalandet og har omtalt sine historier og inntrykk derifra..

Som 15-åring begynte jeg som ærendsgutt en stund og var deretter noen måneder på klippfiskarbeid på «Melbrygga», før jeg begynte i det arbeidet jeg har hatt gjennom et forholdsvis langt yrkesliv i utenriks sjøfart.

Boken tar også for seg hvordan samfunnet gradvis har forandret seg fram mot det gjennomregulerte systemet vi har i dag, og hvordan det har innvirket på vårt tenke –og levesett. Mitt yrkesaktive liv har også forandret seg vesentlig av samme grunn fram mot pensjonisttilværelsen i 2003.

Dermed har triologien blitt avsluttet med denne boken, som omhandler tiden  fra 1940.

Boka landet på 403 sider. Den er rikt illustrert og blir i hard-cover. Omslag i kunstpapir.

Interesserte kan bestille på mail <tore@gronseth.net> eller telefon 71679773